Jeg er så stolt, for i går løp Datter sitt livs løp, vil jeg påstå: 88 km – 3500 høydemeter – gjennom fem bymarker, tre kommuner og to byer – og i mer enn 16 sammenhengende timer!
Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs gjennom dagen i går, for hva hvis hun ikke klarte det? Ville hun gå i den berømte kjelleren? Jeg syns jo hun hadde meldt seg på et i overkant langt løp og oppfordret henne før løpet, til å ikke oppleve det som et nederlag, dersom hun måtte gi seg underveis – og heller gi seg – enn å holde ut/på for lenge….. Hun er jo så sta (som sin mor, kanskje?).
Men altså: Hun klarte det – og det med glans! Og det er nesten ikke til å tro. For de av dere som kjenner oss godt, vet at livet hennes ikke har vært en dans på roser. Hun har ikke alltid vært i løpeform, for å si det sånn.
Livet på kanten varte noen år – men når hun først bestemte seg for en annen retning, har det bare gått en vei: Oppover.
I dag bruker hun erfaringa si yrkesmessig – og gjør etter det jeg har forstått en god jobb der.
Så da jeg tilfeldigvis så overskriften på mitt forrige blogginnlegg: «Hvis du havner under bussen, ikke bli liggende». Og: «Skaff deg heller din egen buss og bli sjåfør på den», så passer jo det perfekt på «dotter mi». Hun er et godt eksempel på at det går an å komme så langt man vil, selv om man har ligget nede.
Det er sjåfør på egen buss hun har blitt.
Så stas. Skjønner at du er stolt av den spreke dattera di👏😀
Takk🥰
Er så imponert både over mor og dotter, det er prestasjonar som står til gull. Når livsveven raknar, er det ekstra viktig å ha nokon rundt seg som ikkje mister trua. Bra at dotter di brukar erfaringa og kunnskapen yrkesmessig. Å skjønne at det går an, gjev optimisme. Du har så god grunn til å vera stolt, Bente. Eg blir rørt av å lese det du skriv.
Tusen takk, Anne🥰