Noen (mange) syns sikkert det er helt tullete av en 63-åring å være så opptatt av å tracke  trening – men det lever jeg godt med (så lenge jeg ikke plager andre med det). Jeg har til nå hatt stor glede av pulsklokke, og den første jeg hadde var en Fitbit. Den levde noen år, men så tok den slutt. Så kjøpte jeg en til, men den levde heller ikke så lenge.

Men så anbefalte  Sønnen Apple Watch. Han pleier å gi lure anbefalinger – og så kjøpte jeg det. Den har jeg vært veldig fornøyd med – selv om andre rundt meg syns jeg har hatt litt kjipe reimer. Jeg syns ikke det, for jeg bryr meg ikke å mye om looks på klokka. Klokka har gitt meg både oppmuntringer og gode data om treningen min. Men jeg skal innrømme at jeg er blitt litt hekta.
 

Så fikk jeg tips om Memento. Det er en app som er utviklet av NTNU og som har hovedvekt på hjertet. Den har fokus på PAI- score, og PAI står for Personal Activity Intelligence. Den er opptatt av hjertefrekvensen din og gir deg en daglig score basert på de siste 7 dagene. Grunnlaget er alder, vekt, hvile-puls og maks-puls. Den bryr seg altså ikke om skritt, men kun om puls.

Det optimale skal være å holde seg over 100 PAI over tid, for da vil du kunne få økt levealder. (Ja, jeg er klar over at de årene kommer på slutten – og neppe er de beste;) Men det jeg har notert meg nå, som ny bruker av PAI (og Momento) er at det er ganske krevende å komme over 100 PAI. Jeg syns jeg er ganske flink NPR jeg har gått i to timer og 10-11 km og kanskje svømt noen hundre meter, men der er nødvendigvis ikke nok. 
 

Det handler om å ha høy puls i deler av den tida du trener. Hvis du «bare går» oppover og så fort du kan, er det tydeligvis ikke nok, fordi det ikke er lenge nok.  Så i dag jogga jeg omtrent halvparten av løypa. I de bratte stigningene gikk jeg. Da hjalp det – og jeg kom over 100 PAI.

Når det er sagt, kan jeg skryte på meg en kondisjonsalder på 46 om dagen, så jeg burde jo være fornøyd.

Tullete? Sikkert, men det gir meg motivasjon – og så lenge jeg ikke «skader» andre (men kanskje irriterer litt) så må det være greit.

I går sjekket vi inn her – på Anfi Beach – som er det første som ble bygget på det mange kaller for «Lyng-senteret». Det er det eldste anlegget (av totalt fire på Anfi del Mar), men desidert det vakreste. Syns jeg.

Det er hovedsaklig på grunn av de fine parkområdene som er rundt bygningene og ned mot stranda. Det er sååå godt vedlikeholdt og tatt vare på – over alt. Det gjelder også bygningene.
 

Leiligheten er også veldig fin – og ser ut til å være nyoppusset med nye møbler rundt hele veien. 
 
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har brukt dette anlegget årlig i 15-16 og stortrives her. «Welcome home», står det når vi kommer hit – og det kjennes sånn. Du vet alltid hva du får. Dette er «mitt Gran Canaria».

Anfi del Mar er til dels «utskjelt» av mange – og mange rykter går om konkurs og diverse. Jeg blir stadig ringt opp eller får mail fra «advokater» som forteller meg det – og som sier at tida er inne til å selge oss ut nå – hvis ikke mister vi alle pengene våre. Men vi har aldri trudd at vi skulle få noe særlig med penger tilbake – og har bare ønsker om å fortsette å feriere her. Det samme gjelder ungene våre og barnebarna. Det er helt supert for dem også.

Det som imidlertid er sant, er at etter at Lyngfamilien solgte alle sine eierandeler for noen år siden, kom det to spanske entreprenører, brødrene Gazorla, inn sammen med det store hotellforetaket Lopesan i 2016. De eier nå 50-50. Lopesan og Gazorla har visst aldri samarbeidet særlig bra, og vi har hørt at Lopesan lenge har ønsket å kjøpe ut brødrene, hvorav særlig den ene har styrt foretaket særs dårlig. 

Anfi del Mar består av flere selskap, og det er ett av disse som nå er konkurs pga mislighold fra Gazorla. Dette selskapet er derfor satt under administrasjon. Hva som skjer framover, vet vi ikke – men vi er overbevist om at vårt feriemedlemskap og dermed bruksrett til ukesandeler vil fortsette.

Både i går da jeg kom og i dag har jeg gått fine turer i fjellet. Været er topp, selv om det er litt skiftende – og helt perfekt for turer. Det som slår meg når jeg er ute og går, er alle de spreke, norske pensjonistene som fyker omkring oppi åsene her hver dag. Det er gøy å se. I tillegg er det selvsagt mange unge folk på tur – og dessuten mange som sykler.

Så sydenlivet er ikke bare slaraffen – i hvert fall ikke hele tida.
 

I dag kom regnet sånn midt på dagen – og det har regnet i noen timer før det nå ser ut til å lysne. Likevel er det sånn at det ikke stresser meg noe særlig. Det er nok fordi jeg vet at vi skal være her en uke til – og en dag eller to med overskyet vær og litt  regn må vi tåle. Dessuten bor vi jo så bra her at det var helt greit å tilbringe noen timer i ro og mak i «villaen vår».

Dessuten er det et sårt behov for regn – masse regn. Jeg har ikke vært her i november før, men jeg har aldri sett det så tørt. Det er nesten rart hvis busker og trær i åsene her kommer til live igjen, for mye ser rett og slett helt dødt ut.
 

Jeg tok tur opp i «fjellet» litt tidlig i dag – både fordi Sønnen hadde avreise i formiddag og fordi de meldte regn fra 12-13-tida. Jeg hadde bestemt meg for å finne den rundløypa som han nordmannen jeg møtte på hadde fortalt meg om. 
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den starter øverst  i villabebyggelsen i Tauro, går oppover og innover åsene og ut igjen og ned forbi golfbanen og Anfi Emerald. 
 

Det ble en bra tur på 11 km med en stigning på 452 meter (kjekt med klokke). Regnet startet så vidt da jeg var på vei tilbake.

Så ble det tid til en lunsj med Sønnen før han ble hentet med VIP-transport og fraktet til flyplassen. Ja, sånn har vi det her;) 

I morgen sjekker vi inn på Anfi del Mar borte ved Arguineguin. Det skal bli fint. Men først blir det middag med Mellomsøster og mann i Puerto Rico. Og da får jeg sjekke om solsengene er kommet på plass;) Det var litt rart å se den stranda helt tom.

Denne uka har vi hatt mang en god latter og mye moro. Det blir gjerne sånn når man er en gjeng sammen. De siste to kveldene har vi vært ni til middag og hatt det kjempegøy. Heldigvis stenger alt kl 12 midnatt her, så det blir tidlig kvelden (og vi har gjerne tatt kvelden lenge før det).

Været har vært veldig bra – unntatt i dag, hvor det har vært mere overskyet og en del vind. Men da har det vært perfekt for gåtur – og i dag gikk turen fra Tauro, via Amadores og Puerto Rico til Anfi. Der hadde vi lunsj.

Det som var litt rart i dag, var da jeg passerte stranda og moloen i Puerto Rico og alle solsengene var fjernet? Jeg lurte da på om det var meldt så dårlig vær at de var tatt bort? Det som vi imidlertid fant ut, var at Mogan kommune har overtatt drifta av strandområdene i Puerto Rico – fra i dag. Derfor hadde de private driverne pakket sammen alt de hadde – og reist? 
 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det jeg tenker på da er alle som må ha mistet jobben sin… Det er jo tross alt en god del folk (= menn) som har mistet jobben sin «over natta». Det var veldig rart at ikke Mogan kommune bare overtok solsengene og ansvaret for de ansatte. Det er jo tusenvis av badegjester som kommer til Puerto Rico hver dag. Time will show…

Det er mye folk her. I dag når det var litt overskyet og perfekt turvær, rett og slett krydde det av folk rundt der turløypene i fjellet starter. Det minnet meg om en god norsk søndag formiddag i norske turløyper. Men folk er jo spreke, da.

Fram til nå har vi spist alle måltider ute – unntatt frokost. Tirsdags kveld spiste vi indisk mat – og der var vi overrasket over at vi i det hele tatt fikk noe av det vi hadde bestilt, for kelneren verken så eller hørte, virket det som. Men det ordnet seg.

I går kveld (etter paellaen til lunsj) var vi egentlig ikke så sultne til middag. Mannen bestilte derfor «småfisk» – som han trodde var et lite fiskestykke. Det var det ikke. Vi lo godt da tallerkenen kom – men en haug av friterte små sardiner og eneste tilbehøret var en sitronbåt. Jeg hadde bestilt salat med reker og papaya.

Mellomsøster og mannen hadde bestilt en stor tallerken med Tapas – men hun hadde glemt å si fra at den måtte være glutenfri. Så da det berget med mat fullt av gluten kom på bordet, tilbød jeg meg å bytte med henne – og sånn ordner det seg.

Snart går det mot hjemreise for først Sønn i morgen og så Mellomsøster og co på lørdag. Da kommer det til å bli stille her.

Men før det er det fortsatt et par dager og noen gode måltider igjen.

Der nordmenn ferdes er det alltid gode turmuligheter – ser det ut som. Så også her. Jeg har skrevet før at vi ikke har vært så mange ganger akkurat her, og er derfor ikke fullt så kjente på turløypene i området. Rundt Anfi del Mar og Arguineguin, hvor vi er mest kjent, er det til og med blåmerka løyper rundt i fjellene. Det er det ikke her.

Men i dag fant jeg likevel et skilt merket turløype oppover mot «fjellet» (jeg vet det muligens er en overdrivelse, men dog). Oppover der gikk jeg aleine i dag. Mellomsøster hadde valgt å gå i retning Playa Cura, Sønn jobbet – og Mannen dreiv med utslag på golfbanen. 
 

Først gikk jeg veien oppover langs golf-banen, og det er jo fascinererende hvor fin en golfbane er. Golfbanen i Tauro er veldig stor, med 18 hull, og lang avstand mellom hullene. Her må alle bruke golfbil, for å gå rundt på banen på beina banen er visst altfor langt.

Golfbanen er innmari grønn og fin og prydet med både blomsterog små innsjøer. Når man tenker på hvor tørt det egentlig er rundt her, er det jo nesten utrolig hvordan de klarer å holde banen så fin. 
 

Så bar det oppover i fjellene. Jeg har gått der før, men ikke så langt som jeg gikk i dag Jeg prøvde meg på ei ny løype, som så ut til å kunne være ei rundløype fra golfbanen og ned til Playa Cura. Det var det ikke. 
 

Jeg måtte rett og slett snu og gå samme veien ned igjen. Men når man er på trimtur, er jo det helt greit. Det var lite folk oppi der, men jeg traff en mann som var norsk og som jeg våget meg på å spørre litt. Han fortalte at han hadde bodd i Tauro i 20 år og gikk stadig oppi her. På mitt spørsmål om rundløype, sa han at det var det – bare jeg gikk til høyre i stedet for til venstre som jeg hadde gjort. Det var ei runde på 12-13 km, sa han – mens jeg endte opp med å hå 11 km i dag.++

Nå er det kvelden, og Sønnen har ønske om indisk mat – så da blir det det. 
 

Vi har aktive og gode dager på Gran Canaria. Her vi bor på Anfi Opal i Taurodalen bor vi omtrent midt på golf-banen. Jeg har skrevet om det før, men vi «eier» altså noen ukesandeler på Anfi del Mar ved Arguineguin. I forbindelse med at vi kjøpte oss litt opp i vinter, «fikk» vi en uke «gratis« i denne villaen på Anfi Opal. Ellers hadde vi nok ikke valgt å dra hit, fordi Taurodalen er liksom litt «vekk fra alt» -hvis man ikke er ivrig golf-spiller.

Både i går og i dag har det vært mye sol og veldig varmt. Dagen i dag startet riktignok med litt småregn og skyer – men det klarnet opp og ble veldig bra. I dag fikk vi også tatt oss en morgentur i »fjellet» her.  Det er mange fine stier å gå – men veldig tørt for tida. Det hadde absolutt vært fordel med regn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går kveld dro vi til Arguineguin på konsert med Jan Eggum! Han spilte på Nye Buster Bar både fredag og lørdag – og vi hadde sikret oss billetter for lenge siden. Jeg er veldig glad i Eggum og hadde gledet meg til denne konserten – og det ble innfridd. Eggum var i kjempeform og leverte en herlig konsert. Også er han jo så morsom! Han startet forøvrig med å unnskylde seg for konserten kvelden før – for da hadde han visst inntatt litt for mange øl. Det gjorde han ikke denne kvelden, så alt var topp.

Jeg må bare ta med et bilde av oss i taxien til konserten i går.  «Vi ser ut som en syketransport», sa Mannen. Og det er jeg vel enig i.  Det er munnbindpåbud innendørs på Gran Canaria. Lurt!

I ettermiddag spilte vi Padel-tennis – en hel gjeng. Vi hadde booket banen i to timer. Det begynner å bli skikkelig gøy.

Så vi har gode dager – med både trening, bading, gode måltider, gode samtaler og gode opplevelser. 
 

Livet er bra!

I går, lørdag, dro vi av gårde til Gran Canaria – igjen. Det ble litt småhektisk på fredagskvelden, da vi fikk en SMS fra SAS som sa at «Sorry, your flight has been cancelled». Men så tikka det inn en ny melding om at vi var blitt «rebooked« til en flight halvannen time seinere. Ja, ja, litt dumt for oss – som hadde bytta til den tidligere flighten for å komme litt nærmere ankomsten til mellomsøstre, kjæreste og Sønn – som også skulle være sammen med oss.

Mest sannsynlig hadde SAS funnet ut at de kunne «stappe» alle fra det ene flyet inn i det andre – og spare et fly. Alle vi fra det første flyet ble jo plassert rundt omkring i det andre, og det førte til en del irriterte folk som ikke fikk sitte siden av reisefølget sitt osv. Det som var mest irriterende, syns jeg, var at kabinpersonalet (stakkars) hadde venta 50 passasjerer i SAS plus – også ble vi 95. Det førte til at de gikk tomme for drikke bla.

Men vi kom fram – ytterligere litt forsinka. Vi var spente på Las Palmas-flyplassen og kaoset som jeg har sett hadde vært der – men det gikk ganske greit. De hadde organisert køene bra – og hadde mange til å sjekke QR-koden på det obligatoriske innreiseskjemaet. Men bagasjen måtte vi vente på. Totalt brukte vi en time og 20 minutter før vi var ute. Da hadde vi brukt såpass lang tid at vi valgte å vente på Sønnen som skulle lande en time seinere enn oss. Søster og mannen hadde allerede kjørt til Puerto Rico og ventet der.
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så gikk turen til Anfi Opal i Taurodalen. Her sjekket vi inn i en luksus «villa» med tre soverom med hvert sitt bad, stor stue, kjøkken, innendørs boblebad, basseng og «hage» utendørs. Her skal vi være en uke før vi tar andre uka på Anfi del Mar.
Tror det kommer til å bli helt fint.

I dag har vært en nydelig dag. Hvis jeg ikke hadde visst bedre, hadde jeg trodd det var våren som var i anmarsj, for sola varmet og det var en deilig fønvind. Heldig er jeg som har fri på en dag som denne. Vinden tok seg riktignok opp utover dagen, men det var fortsatt varmt til årstiden å være. Derimot hørte jeg på nyhetene at bare et par timer herfra var det skikkelig uvær – med strømbrudd og brukne trær.

Den yngste mormorungen ble holdt hjemme fra barnehagen i dag også. Det var nok lurt, for å bli kvitt hosten – og for å være fit for fight på mandag. Etter flere dager hjemme trengte pappa`n litt avlastning, og da var det fint at mormor hadde både tid og lyst. Vi fikk noen fine timer sammen – og kjørte henne hjem på ettermiddagen. 
 

Ellers driver vi med litt pakking i kveld, for nå er det straks tid for ny tur. Jeg gleder meg – som alltid.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Noen ganger handler det om å fange øyeblikket. I dag tidlig da jeg stod opp og kikket ut av vinduet, så jeg denne himmelen. Noen minutter seinere var den borte, men jeg rakk å ta et par bilder. Og siden jeg fortsatt holder på med denne bloggen, blir jo disse øyeblikk bevart på et vis (om enn så lenge).

Det samme gjaldt i går. Da var det også en nydelig dag. Jeg gikk ikke så langt i går, for dagen før kunne jeg skryte på meg 27000 skritt og totalt 20 km – i følge klokka mi.

Men det ble ei lita runde på Vessia – og på denne årstida er det sånn at vi har sola veldig lenge. Om sommeren kan vi ofte se over på østsida der de nyter godt av kveldssola lenger enn oss. Men nå er det altså «vår side» som er mest solrik. Deilig!
 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

På morningen møtte vi Datter til en runde med Padel. Samboer skulle også vært med – men måtte bli hjemme, for den minste mormorungen var syk. Datter er på et forunderlig vis rågod i alle typer sport hun måtte prøve seg på – og selv om vi spilte to mot en, vant hun over oss – 2-1 i sett. Hun påstod etterpå at hun hadde tålt å tape i går – men det tror jeg ikke noe på. Hun liker definitivt best å vinne – og det er vel noe av årsaken til at hun er så god, vil jeg tro;)

På ettermiddagen fikk vi tilbud om å nybakte pizzahorn bakt av han som måtte være hjemme med hun lille som var syk. Da fikk vi samtidig mulighet til å hente den eldste mormorungen i barnehagen og vært litt sammen med hun som var syk. Det var fint – selv om han som vi hentet i barnehagen ble veldig fornærmet for at vi skulle kjøre han hjem til seg selv – og ikke til oss. Det syns han rett og slett «ikke det var noen vits i.»

Novemberdagene flyr – også de grå. I går var jeg på kafe på formiddagen – noe jeg tror var første formiddagsbesøk på kafe som jeg har hatt på en ukedag etter at jeg slutta å jobbe. Jeg hadde avtale med kusina mi – som jeg ikke har snakket med på lenge. Da er det hyggelig å ha god tid til en prat – og jeg tror vi satt der i 2,5 timer.

I dag har jeg først vært på møte i Kontrollutvalget i Porsgrunn – som ble et ganske kort møte, fordi det ikke var så mange saker som tok tid. Men vi fikk hilse på og bli litt kjent med den nyansatte rådmannen – Rose.Marie Christiansen.  Hun fikk jeg inntrykk av var ei bra dame. 
På vei hjem skeia jeg ut. Da ble jeg frista av et skilt utenfor en frisørsalong til en av våre nye landsmenn hvor det bla stod: «Kur- og hodebunnsmassasje kr 250». Jeg gikk inn dit og spurte om de hadde tid til meg – nå. Og det hadde de. Det var deilig – og definitivt noe jeg kommer til å skeie ut med igjen. Anbefales lett videre!

Så var jeg innom Down Town og fikk kjøpt et par julegaver til – og nå er jeg faktisk godt over halvveis med julegavene! 
 
 

Og siden jeg ikke hadde rukket trening på morningen, «måtte» jeg ut å gå tur. Fra før av hadde jeg jo gått t/r rådhuset, men det er jo langtfra nok. Jeg bestemte meg for å gå til Skien idag, for det virket som om været var ok – og 10 grader varmt. Men jeg tok bare joggesko på og valgte derfor å gå langs veien – og ikke på stien som går langs ælva. Men det veivalget angret jeg på. Det var så mye ettermiddagstrafikk langs den veien, at jeg opplevde støyen fra bilene som skikkelig plagsom. 
 

Jeg valgte derfor å droppe Skien og heller gå over Menstadbrua og tilbake til Porsgrunn via Borgestadalleen, Osebakken, over brua og hjem – totalt 2 timer og 10,5 km. Men den siste timen var sur. Det blåste fra sør og var skikkelig guffent.

I kveld har jeg vært på debattmøte om samarbeid/sammenslåing av kommunene i Grenland på Kafe K. De tre ordførerne i Grenlandskommunene skulle delta, pluss noen andre politikere – men da møtet startet kl 18, var det bare Robin i Porsgrunn som var der av ordførerne. Hallgeir fra Bamble hadde måttet dra til Oslo, og Hedda i Skien hadde ingen hørt fra. Hedda kom imidlertid kl 19, for hun trodde møtet begynte da. 
Debatten ble litt «tam» uten ordførerne fra de andre to kommunene, men da Hedda kom, ble det mer temperatur og flere meninger – også fra salen. 
Av applausen å dømme kunne det høres ut som om det var flest kommunesammenslåingstilhengere i salen. Det var litt artig, syns jeg – som har landet på det «avvikende standpunktet» i Porsgrunn Arbeiderparti, nemlig å være for en sammenslåing av Skien og Porsgrunn.

Sånn. Nå har jeg sagt det.