Fem og en halv uke har gått fort; veldig fort. Det er ikke sikkert det hadde føltes på samme måten hvis jeg hadde vært aleine her så lenge, men det har jeg heller ikke som mål å være.

Men denne gang har det vært passelige doser med familietid, barnebarn, vennebesøk – og aleinetid.

Planen min nå er å være på Anfi fem uker neste år også – og akkurat de samme fem ukene. Da har jeg «knekt» mye av vinteren og kommer hjem mot slutten av februar. Det tenker jeg er en god plan – og for å oppfylle den planen, har jeg faktisk kjøpt to faste uker til på Anfi. Det føltes litt «skummelt» å gjøre akkurat det nå, men velger å tro at det er lurt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg er jo så usigelig glad i være her.

Men nå skal det bli fint å komme hjem til flokken min. Mannen fylte forresten 65 år i går, så da får vi ta en liten feiring i morgen, på søndag. På den måten får jeg også treffe hele gjengen.

Det ble en tur i fjellet i dag også. Det er helt perfekt når du skal sitte i ro i seks timer på et fly. Da sitter i hvert fall jeg mye roligere.

Nå har jeg sjekket inn på flyplassen (og her det fullt av folk) – og har slått ihjel litt ventetid med å skrive.

Lurt med blogg;) Fortsatt god helg!

Men først må jeg dele noen bilder og opplevelser fra noen turer med utgangspunkt i Tauro. Det kan jo hende flere enn meg «havner borti her»?
Sjøl må jeg innrømme at jeg mer enn gjerne kommer tilbake til Tauro.

Først litt om en tur langs havet – for i går bestemte jeg meg for å gå fra Tauro til Anfi del Mar – og ta det som treningsturen min i går.

Fra hotellet gikk jeg da ned til Taurostranda og over ved Amadores. Med unntak av litt «rot» ved starten av Taurostranda, er det fin vei hele veien.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fra Amadores gikk jeg på den fine promenaden langs havet bort til Puerto Rico-stranda. Bortover der er det alltid mye folk på vei i begge retninger, og i Puerto Rico er det jo alltid folksomt.

Derfra gikk turen i retning «Nydalen», opp åsen til «Plaza de cuevo» og « grottekvinnen» (som viser seg å være norsk).

Derfra gikk jeg ned til Balito, rundt Anfi og ut på Maroa – Hjerteøya – som var målet for turen. Totalt brukte jeg 1,5 timer på de 8 km strekningen var. Fin tur!

Så må jeg dele noen bilder fra blomstringa og fjellturene. Jeg vet jeg har delt tilsvarende bilder før – men noen av oss blir aldri lei det som blomstrer og gror. Dessuten tok jeg noen nye bilder i dag, da jeg var på en kjempefin runde i fjella bak Tauro.

Det er sjarmerende når noe ser bare helt tørt ut – og så får det nydelige, gule blomster.

Også var det disse da – som jeg aldri har sett før jeg kom hit oppi fjella i Tauro. Men der vokste de til gjengjeld overalt!

Også var det alle de grønne buskene. Noen ganger når jeg har vært her, har alt vært brunt, og jeg har tenkt at «Nå er de døde og vil ikke bli grønne igjen». Men utrolig nok altså!

Så er det alle de fine stråene. De ser ut til å vokse i nærheten av det jeg vil kalle «bekkefar», men som det sjeldent er vann.

Så kom vi over disse blomstene her. Nydelige, ikke sant?

Jeg har som sagt aldri sett så mange forskjellige blomster når jeg har vært på tur i «fjellene» rundt ved Arguineguin og Mogan – som denne gang.

Og slik kunne jeg fortsatt – men stopper her. Da har jeg i alle fall fått delt mange av bildene jeg har på «kamerarullen» og som snart vil bli erstattet av nye bilder og nye opplevelser.

‎

Men først skal jeg nyte den siste hele dagen min som er i morgen. Da er planen å ta på meg treningstøy og ta første buss til Anfi for å ta «yndlingsrunda» mi i fjellene der – før resten av dagen tilbringes på ei solseng på Hjerteøya.

Heldig er jeg som kan ha det sånn.

I dag har jeg vært på Gran Canaria i fem uker og har bare 3-4 dager igjen før jeg reiser hjem. Det er ny rekord! I dag dro også min venninne Gro hjem, som har vært her i 6 dager.

Gro fikk være bare to dager på Anfi Beach før vi flyttet over til Anfi Emerald i Taurodalen. Jeg syns jo det var litt dumt, siden det var første gang hun var på Anfi, at vi kun skulle være på hovedanlegget i to dager – og jeg må innrømme at jeg prøvde å bytte, men det gikk ikke.

Sjøl har jeg kun bodd på Emerald to ganger – og med flere års mellomrom – og jeg var litt usikker på hvordan det kom til å bli. Det er nemlig veldig stille og rolig her, kun 119 leiligheter og sola kommer litt seint på formiddagen til både bassengene og de fleste leilighetene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hovedattraksjonen på Emerald er derimot den fine golfbanen med 18 hull, og den må jo være en helt topp for dem som spiller golf.

Ellers er det grei gangavstand ned til Taurostranda, ca 20 min (2,5 km) til Amadores-stranda – og gratis shuttlebuss bort til Anfi del Mar flere ganger om dagen og kvelden, hvis vi vil dit (12-13 min).

Men for oss som ikke spiller golf, er golfbanen som en nydelig park å se på. Også er det jo litt artig å studere disse golfspillerne, da – og prøve å finne ut hva de egentlig holder på med.

Men akkurat det siste må vi vel innrømme at vi ikke skjønte så mye av – men det var gøy å følge litt med. Det var også interessant å se på all den «preppinga» som golfbanemannskapene holdt på med hver eneste morgen. Her var ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Men Gro syns faktisk utsikten fra leiligheten her i Taurodalen var finere enn på Anfi Beach! Det er noe sjarmerende med disse fjellene – og for ikke å snakke om turområdene vi har i umiddelbar nærhet.

Dessuten er leiligheten relativt ny, har godt med boltreplass og ellers alle tenkelige fasiliteter.

Vi har også hatt noen veldig fine turer i løpet av disse seks dagene. Det er bare såå fint i fjellet nå! Den ene dagen må jeg forresten innrømme at turguiden var en smule på villspor – men med litt felles innsats kom vi tilbake på hovedsporet. Puhh….

Planen da Bjørn Lyng satte i gang med utbygging i Taurodalen og Emerald, var at Emerald skulle være første resortet av ialt tre her borte. De klargjorde også stranda for å bli en «Anfi-strand» med den fineste sanda fra Sahara.

Men så kom det en stor konflikt med kommunen og Kystdirektoratet om disposisjonsretten til strandområder – og alt arbeidet stoppet opp.

Nå ligger Taurostranda der – uten solsenger, badevakter eller andre fasiliteter – men i fullt bruk.

Det ligger også en restaurant der som fortsatt er åpen (og veldig populær for den er alltid full), men planen er å rive bygningene som ligger i strandsonen og gjøre ferdig Anfi-stranda. Men det blir «some day».
De to siste resortene ved siden av Emerald blir heller ikke bygget før stranda er ferdig.

Men nok om det.

Jeg må ta med enda et bilde fra de fine fjella.

Men svært hyggelig var det i hvert fall, å ha venninnebesøk – og tomt er det jo når man blir aleine – selv om det bare er for noen få dager.

Men jeg står han nok av.

Når jeg skriver dette, sitter jeg på en meksikansk  restaurant på Anfi del Mar – aleine – og har bestilt meg en fajitas. Jeg var ikke så sulten og gikk for noe lite – og billig.

Det er litt artig å sitte sånn aleine – og ingen «vet» at du er norsk (selv om jeg vil tippe at det er 70% norske her nå) – og det bables i vei på moderspråket ved nabobordet om både det ene og det andre. Det er umulig å ikke «sperre opp ørene» noen ganger over hva folk kan få seg til å sitte å slarve om.

Dem om det.

Det går faktisk an å leve på budsjett her – som hjemme – hvis man bare går inn for det. Det er da selvsagt  en fordel å ha kjøkken, da – selv om jeg ikke har laget sååå mye mat;)

Denne gang har jeg hatt som mål og ikke spise ute mer enn en gang pr dag – og har klart det sånn omtrent (inkl litt Take-away da resten av gjengen var her). -For det er blitt dyrere å leve her – ute som hjemme – akkurat som overalt ellers.

Jeg har ikke ligget på latsida disse fire ukene heller (det skulle tatt seg ut;) Jeg har gjerne stått opp ca 0730, lest avisene hjemme, sjekket nyheter i Canariavisen (som jeg skjønte etterhvert at det var lurt å ferieabonnere på), drukket to store kopper kaffe og spist en banan – og gått ut ca kl 09. Da har jeg enten gått og sprunget turer i fjellet (7-10 km) eller vært med på tabatatrening på anlegget (og svømt ca 500 m etterpå).

Så er det frokost – og innen jeg er klar for stranda (dvs Øya) er klokka kanskje blitt 12. Der koser jeg meg fram til ettermiddagen (men prøver å få svømt en del der også), før jeg tusler «hjem» på ettermiddagen.

Et godt liv!

Men i dag gleder jeg meg til å få besøk hjemmefra – av Gro. Gro og jeg har jobbet sammen i Mental Helse for 20 år siden. Der var hun kommunikasjonsleder og jeg var prosjektleder for Telefon for arbeidslivet. Det var mye moro i Mental Helse (ja, det var det faktisk) – og flere av oss som jobbet sammen den gangen, har holdt kontakten og blitt gode venner.

Så nå skal Gro og jeg campere sammen i en uke – og det innebærer at hun skal bli med på min neste – og siste – flytting. På lørdag skal jeg nemlig over på Anfi Emerald i Taurodalen, det nye anlegget i «Anfi-familien».

Det er kalima i dag også – altså dag 3. Værapp`n står på stedet hvil og varsler «usunn luft» – men har ikke blitt mørkere rød eller lilla….Det velger jeg å se positivt på.

I går var jeg litt i tvil om jeg skulle våge meg ut på tur, for det anbefales å ta det litt med ro mht fysisk aktivitet og kalima. Men jeg valgte å ta turen opp i fjella – men gikk hele runda i stedet for å løpe. Og det gikk helt fint.

Kontrastene var store, da – fra søndag formiddag og til mandag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag hadde jeg håpet det var litt bedre, men det er det altså ikke foreløpig.
Jeg har likevel bestemt meg for å ha en «vanlig Anfi-dag» – hvilket vil si trening ute på morra’n (i dag ble det Tabata og svømming), frokost i leiligheten og solseng på Øya.

Jeg tror forresten heller ikke det er så mange hjemme som syns veldig synd på meg om jeg opplever litt kalima en dag eller fire.

– Og det har jeg stor forståelse for altså!

I går skjedde det litt her. Det ene var at det ut over dagen ble veldig disig. Når «disen» kommer og det begynner å bli dårlig sikt, er det ofte fare for at det er kalima – som er finkornet sand fra Sahara.
«Disen» ble bare verre og verre ut over ettermiddagen, og snart var det ingen tvil. Det var kalima – og det værfenomenet er meldt til å vare et par dager.

Kalima inntrer ganske ofte på Kanariøyene (jeg har lest alt fra «8-10 ganger pr år» til «20 ganger pr år»). Sanda som kommer kan inneholde bakterier, virus, insekter og annet og blir raskt regnet som helseskadelig. Ekstra plagsomt el skadelig kan det være for små barn, eldre og dem med pust-problemer fra før.

Det ble såpass dårlig sikt i går ettermiddag at jeg valgte å lukke verandadørene og holde meg innendørs. Ikke fordi jeg er spesielt plaget når det er kalima, men fordi jeg ikke gadd å risikere noe. Da fikk jeg sett på hele fire episoder med «Hver gang vi møtes» – og det var jo kjekt;)

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mannen og jeg opplevde forresten å ble «sandfaste» her i februar 2019, tror jeg det var. Da skulle vi hjem etter to ukers vinterferie, hadde sjekket inn på flyplassen i Las Palmas, levert bagasje og var klare for ombordstigning, da vi fikk beskjed om at flyet – og ingen fly – kom til å gå pga sand. Vi ble bedt om å finne oss et hotell – men bagasjen måtte bli igjen.
Det endte med tre dager ekstra før flyene fikk klare nok sikt til å fly igjen og vi fikk beskjed om å komme på flyplassen. Veldig spesielt å være her da. Alt var kaotisk.

Det skjedde også noe annet her i går. På formiddagen kunne vi høre og se et helikopter sveive lenge rundt og over åsene like bak Anfi. Til slutt kunne jeg se at det ble liksom værende over «Korset-åsen» og at de senket ned ei båre. Ikke så lenge etterpå fløy det videre i retning Las Palmas.
Jeg tenkte at noen hadde falt å skadet seg i den ganske bratte opp- eller nedstigningen fra Korset. Men så kunne jeg lese dette i Canariposten.

Det var altså ei norsk dame som faktisk hadde dødd der oppe – men ikke pga fall eller skade, men hjertesvikt.

Fryktelig trist – og må ha vært et sjokk for alle rundt. På søndagene er det spesielt mange som tar turen opp til Korset (jeg var selv der i går), og det var mange som stod på åsryggen da helikopteret holdt på.

Men for meg var det også en kjempehyggelig dag i går fordi jeg traff to av «mine» lærere fra Åfoss skole. De er her på ferie i en uke og vi hadde avtalt å spise lunsj sammen. De er to sportye damer som hadde gått over fjellet – og litt til – fra Puerto Rico, over «Norskeplassen», ut åsryggen ved Korset og ned hit til Anfi. De kom forresten også opp i redningsaksjonen ved Korset.

Det ble definitivt en hyggelig ettermiddag – før de vandret tilbake til Puerto Rico.

Idag er jeg spent på calimaen, for foreløpig ser det ganske grått og tett ut. For meg som er her så lenge tåler jeg en dag eller tre med både gråvær og regn – men «calima-gråvær» liker jeg ikke.

Tenkte jeg skulle skrive et kort innlegg i dag – og bare publisere det her inne. Jeg syns faktisk fortsatt – etter mer enn to år med bloggskriving – syns det er litt «kleint» å legge link til blogginnlegget mitt på egen Facebook-side. Føler vel at det kan oppfattes som «spam» – selv om de som mener noe om det, sier at jeg bare bør fortsette å skrive og legge ut.

Nok om det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hørte i alle fall på et av mine favorittradioprogram på NRK i går, Ukeslutt (og da er man kanskje litt gammel, he, he;) diskusjonen mellom to fra TV-programmet «Farmen». Hun på 30 (som var influenser?) hadde kalt flere av deltakerne som var 50+ for «gamle» og med oppfatningen «helt utdaterte», og de måtte ha opplevd «krigen og sånn».

Han som hun debatterte mot var 54 år og gammel ishockey-spiller (tror jeg) og som hadde vært med i det samme Kjendis-Farmen (som du skjønner ser jeg ikke på Farmen). Han bare lo av henne og kjente seg ikke særlig gammel, men hun stod fast på sitt. Hun kunne forresten også fortelle at hun selv, som var 30 år, også følte seg gammel og hadde bla «alderdomstegnet» dårlig hukommelse («måtte skrive ned alt hun skulle huske»).

For en rar diskusjon, tenkte jeg. Er det virkelig sånn at voksne ungdom på +-30 ser på oss over 50 som «utgamle»? Hun på 30 år hadde forresten en mor som var 64 – som meg – og hun var liksom helt ferdig med livet og bare «satt der», som hun sa. Gjør de fleste 64-åringer det? Neppe? I hvert fall ikke særlig mange av dem jeg kjenner – og i hvert fall ikke jeg.

Jeg tror mange godt voksne som meg selv, som har jobbet et langt liv og har vært så heldige å tjent opp en grei pensjon, i stedet ønsker å «leve livet» og gjøre de tingene en ikke før hadde mulighet til. Vi har tid til å trene og å reise – dersom økonomien tillater det (eller vi ønsker å prioritere det).

Men selvsagt, jeg har jo ikke dårligere hukommelse enn at jeg selv husker at jeg som 30-åring syns de på 60 var «utgamle». Men likevel, er vi ikke annerledes nå da?

Jeg har nå vært på Anfi del Mar i tre uker, og når jeg nå går løs på uke fire, er det fjerde gang jeg bytter leilighet. Her skal jeg også bo i en uke – og så skal jeg flytte en gang til, den femte og siste uka.

Det må være slitsomt, sier du? Nei, jeg opplever det ikke sånn. For det første har jeg valgt det sjøl, for det andre kan det være hensiktsmessig å bytte leiligheter avhengig av hvor mange man skal bo sammen med.

Første uka bodde vi sammen med Sønnen og familien i en to-soveroms på Monte Anfi, andre uka i penthouse på Puerto Anfi, sammen med hele storfamilien på tilsammen ni (tre soverom og tre bad, 200 kvadrat), tredje uka i vår faste leilighet på Puerto Anfi med ett soverom (men plass til 4) – og i uka som nå kommer skal jeg bo i en studioleilighet på Anfi Beach.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Her er det ikke separat soverom, men likevel soveplass til 4 (to i den store dobbeltsenga og to på sovesofaen som slås ut).

Det som er så elegant med flyttinga mellom anleggene her på Anfi del Mar, er at man bare pakker klærne i kofferten, tørrvarer i pose, kjøleskapsvarer i poser og lar stå i kjøleskapet – og så flyttes alt over til neste leilighet. Du behøver altså ikke gjøre noen ting!

Anfi Beach er det første og dermed eldste anlegget på Anfi del Mar. Det ble bygget med omhu og kjærlighet av Bjørn Lyng og ferdigstilt i 1993. Siden den gang bygget han både Puerto, Monte og Gran Anfi (ferdig i 2003) før han også begynte med store planer borti Taurodalen. Der fikk han bygget ett av tre planlagte hotell, nemlig Emerald.
Så døde han, og etter det har det meste av nybygging og planer stoppet opp.

Her på Anfi Beach er det veldig fint – og selv om det er det eldste anlegget, framstår det kanskje som det fineste.

Det har de fineste og mest velstelte parkområdene du kan tenke deg, fiske- og skilpaddedam, små elver – og utendørs massasjeavdeling, treningsområde, og selvsagt bassenger, barneklubb og lekeplass og restaurant.

Så det blir ikke noe problem å få tida til å gå en ukes tid her, kjenner jeg.

Nå er det fem måneder siden jeg farget håret, og jeg tenkte jeg skulle legge ut noen bilder av meg selv hver gang det har gått en måned.

Ikke at jeg tror det er så interessant for så veldig mange, men det er litt gøy for ettertiden. Og fortsatt er jeg ved godt mot og tror jeg skal klare hele løpet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Leste forresten om en annen dame med langt hår, der hele prosessen med grått hår hadde tatt 22 måneder. Litt lenge, det da, men…

I går fikk jeg endelig gått meg en tur til Arguineguin – etter en langtur i fjellet. Det var litt grått i går, så det passet perfekt med litt aktivitet (og jeg klikka inn 28000 skritt;)

Det er alltid spennende å se hvordan det står til med «strandpromenaden» mellom Anfi og Arguineguin, for jeg leser stadig om planer for oppgradering av den strekningen – slik de har prøvd på før.

Men strekningen er så utsatt for bølger og vind, slik at det de har prøvd seg på fram til nå, har bare blitt ødelagt. De har visst planer om å gjøre et skikkelig arbeid – når kommunen en gang kommer igang i gjen.

Foreløpig står arbeidet ganske så brakk, ser det ut til, selv om det enkelte steder var litt mere framkommelig enn i fjor.

Men jeg hadde en fin tur bort til Arguineguin – og gikk sammen med en flokk av mennesker som hadde samme ærend denne litt grå dagen.

Målet var lunsj i havna, men den restauranten jeg har vært på mange ganger før, var blitt overtatt av naborestauranten «Taste Meson» og het nå «Taste Bistro». Jeg husker ikke hva restauranten het før (men det var et damenavn), men hun som jobbet på Taste Bistro kunne fortelle at den gamle damen som drev restauranten var borte, og slik hadde naborestauranten (som er en kveldsrestaurant med nydelig gourmet-mat, men litt dyr) hadde overtatt.

Jeg bestilte «Taste burger», og den var i hvert fall kjempegod (men maten her var også blitt ganske dyr, syns jeg).

I dag skinner sola fra skyfri himmel igjen, så det er bare å komme seg ut.
God fredag!

Det er alltid vemodig når noen drar og man blir aleine – uansett hvor «stimete» man innimellom kan synes det kan være med små og store rundt seg over tid. Denne gangen ble det faktisk nesten tre uker – med først den ene gjengen, så alle sammen – og så den siste gjengen som også måtte bli et døgn ekstra. Derfor ble det nok litt ekstra stille….

Mannen var for lenge siden innstilt på å «bare» være i tre uker, så han dro også i går. Jeg må vel innrømme at jeg syns det var litt brått etter de andre og at vi nok kunne trenge litt mere tid på «debriefing», men sånn var ikke planen – hans;)

Nå er alle vel hjemme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men jeg har vært her aleine før og vet at det går helt fint. Noe av det fine med Anfi er at det føles så trygt her – og at alt er på ett sted. Man behøver egentlig ikke gå noe sted, hvis man ikke vil. Likevel er det store nok områder til å føle at man er i en liten «havneby» – med mange restauranter, butikker, matbutikk (men den er blitt dyr!), mange bassengområder, parker, strand – og «Hjerteøya» med beach-klubben, der jeg liker meg best. Der kan jeg bade og svømme i havet – som holder ca 20 grader for tida, vil jeg tro.

På de første tre ukene har jeg kun lest en bok: «Full spredning» av Nina Lykke. Den likte jeg godt, og når jeg kommer hjem skal jeg låne meg flere bøker av henne. Den handlet ikke om kreft (i hvert fall ikke i ordinær forstand), men konsekvensene det kan få når godt voksne gjør noen dårlige valg.

Og så har jeg hørt noen podcaster. De siste par dagene har jeg hørt på «Kirurgen» og «Sekten som ville redde verden». De finner jeg på NRK. Det er bare noen helt utrolig historier! Jeg har tidligere ikke pleid å høre så mye «på øret», for jeg syns man blir så utilgjengelig for andre, men nå når jeg kan lytte aleine, er det jo ganske lurt. -Og så mye interessante podcaster som ligger der!

Så jeg tenker dette skal gå greit, jeg;)