Jeg hadde ikke tenkt å skrive mer fra Kroatia, men så hendte det noe fredag kveld og lørdag morgen som jeg bare må fortelle om. Jeg skulle ha ferje tidlig lørdag morgen og la meg tidlig fredag kveld. 

Jeg tror ikke jeg hadde sovnet, da jeg plutselig merket at det ristet i hele senga! Det kjentes som om det var en sentrifuge/tørketrommel som var helt ute av balanse og stod og hoppet. Jeg føyk opp av senga, løp ut i stua og inn på det badet der vaskemaskin stod for å se om den stod på (noe den selvsagt ikke gjorde for jeg hadde jo både stengt av vann og tatt ut kontakten siden jeg skulle reise neste morgen). Så måtte jeg sjekke oppvaskmaskinen (som selvsagt ikke lager sånne bevegelser).

Da jeg la meg igjen begynte jeg jo å tenke på at det kanskje hadde vært et jordskjelv? Og om det da var fordel eller ulempe å bo i toppen av et hus på fire etasjer? 
Uansett slo jeg det hele fra meg. Kanskje jeg hadde innbilt meg alt sammen?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Litt før klokka skulle ringe 0545, kjente jeg risting igjen – kortere denne gang. Fortsatt tenkte jeg bare at dette var veldig rart – men jeg hadde jo selvsagt hørt om «etterskjelv»?

Men siden jeg skulle rekke tidlig ferje og var litt stressa pga det, gjorde jeg meg bare ferdig i leiligheten og gikk ned til ferja. Der traff jeg de andre to som også skulle samme tur hjem som meg i dag, og da det første de spurte om var om jeg hadde merket jordskjelvet, skjønte jeg det. Det hadde virkelig vært et jordskjelv! Så googlet vi det på nettet og da kom det opp at styrken hadde vært 5,7 og at senteret var i Bosnia-Herzegovina.

Så da har jeg opplevd jordskjelv også – mitt første, men kanskje ikke siste? Fikk også melding fra den kroatiske familien i huset i går kveld, og de hadde vært kjemperedde. 
 

Nok om det. Nå er jeg hjemme igjen – og hjemreisa gikk strøkent. Først ferje, så flybuss, så det første direkte Norwegian-flyet hjem (som det var flere passasjerer på enn jeg hadde trodd), så rett på toget til Porsgrunn. Hjemme før 1730.

Mannen var på fotballkamp, men jeg hadde fra før av signalisert at jeg gjerne ville ut på hytta. Jeg pakket derfor raskt om, vannet blomster på terrassen, dro innom mormorungene på veien og var så heldig å få meg meg eldstemann utover – så her er vi. 
Deilig!

I dag fikk jeg lyst til å skrive om en opplevelse med reisebestilling på Finn. Som noen har lagt merke til reiser jeg en del med fly – og innimellom faller jeg for fristelsen til å kjøpe billettene på Finn (for tilsynelatende å spare noen kroner). Der er det mange tilbydere av samme reise – og av og til kan det være lurt også, særlig dersom du uansett må innom flere flyselskap.

Under pandemien hadde jeg en del negative opplevelser med reiseagenter, fordi jeg erfarte at det tok «vinter og vår» (bokstavelig talt) før de refunderte pengene for avlyste flyreiser, mens med reiser booket direkte med flyselskap ble refundert med en gang. Så da begynte jeg å holde meg til booking direkte på flyselskapets nettside – og heller betale litt mer.

Men så har jeg falt for fristelsen til å spare noen kroner igjen…. Reisa hit til Split gikk greit (og forhåpentligvis hjem igjen), men så har jeg bestilt en reise til København fra Torp midt i juli, på Finn via et selskap som kaller seg «Travelis». 

Forrige uke kom det en mail fra «TravelCenterGroup» (rcg.se) som opplyste at Widerøe hadde endret på vår København-reise i juli. Utreise fredag morgen var blitt kansellert og vi var flyttet til en flight ut fra Torp torsdag kveld. Hjem søndag som før. Mannen og jeg var enige om at det fikk være greit (så slapp vi å stå opp så tidlig;). Men det spesielle i mailen var at jeg måtte ringe deres (travelis(rcg) booking-center? Kunne jeg ikke bare bekrefte at endringen var greit – som svar på mailen? Jeg gjorde begge deler.

Da jeg ringte det norske nummeret sa jeg hvilken reise det gjaldt og sa at endringen var grei for oss. Men den hyggelige mannen sa at jeg likevel måtte bli satt over til bookingavdelingen deres. Javel? Der var det så lang ventetid at jeg etter hvert la på. 

I mellomtiden hadde jeg sjekket Widerøe-appen min og sett at reisa var endret iht mailen fra reiseagenten, så alt så jo greit ut, der også.

Så prøvde jeg å bli satt over til bookingavdelingen på nytt i går og kom fram. Da var jeg i utgangspunktet ganske irritert og spurte hvorfor jeg måtte ringe til dem? Holdt det ikke med mail så lenge vi aksepterte endringen? Nei, så den først så hyggelige damen: Vi måtte nemlig få tilsendt en ny reiseplan – og den kostet kr 399 (reisa hadde kostet ca 1.000)! Tenkte jeg det ikke at dette handlet om penger! Da sa jeg at de hadde jo sendt oss ny reiseplan der flightene var bekreftet; trengte jeg virkelig noe mer? Ja, det kan bli tull ved innsjekking, sa damen. – Den sjansen tar jeg, sa jeg – og la på.

Så kontaktet jeg Widerøe på chat, oppga referansenummeret, sa vi hadde mottatt en endring og spurte om vi måtte gjøre noe mer? Chat-personen svarte «nei, alt er greit». Så skrev jeg at reiseagenten ville ha betalt av oss for å sende oss ny reiseplan? «Det er feil», svarte chat-personen og «Jeg har sendt deg ny reiseplan nå. God tur».

Så min erfaring er altså: Kjøper du reise via en reiseagent, skal du ha is i magen og passe deg for ikke å bli lurt, dersom det blir endringer eller de ber om noe ekstra. 
Og dessuten er flyselskapenes reiseapper smarte å ha. De «overtar» når bestillinga er gjort.

Forøvrig nærmer hjemreisedagen min seg med stormskritt. Nå gleder jeg meg til å være hjemme litt. To uker borte fra mormorungene er lenge – og særlig med tanke på at mormor skal være mer borte enn hjemme i mai og juni også.

Da Mannen og jeg spiste middag på «en av byens beder restauranter» tirsdag kveld, oppdaget vi at det var dekket på så fint inne i hovedhuset. Da fikk vi vite at det var presidenten med følge som skulle komme dagen etter. Presidenten? Det var vel litt spesielt – eller? 
 

Det var liksom ingen tegn verken den kvelden eller neste dag, at det skulle skje noe spesielt i den lille byen, men jeg så et flagg som var byttet ut og et par mannfolk som sopa litt nedi havna. Så jeg måtte jeg spørre noen da, og da fikk jeg fortalt at presidenten helt riktig kom i dag – for å åpne den nye brannstasjonen som er bygget like bak der vi bor. Og siden Vinotoka er den restauranten med best omdømme i by`n, hadde borgermesteren foreslått at presidentlunsjen skulle holdes der.

Presidenten i Kroatia heter Zoran Milanovic, er født i 1966 og ble valgt til president i 2020. Presidenter velges her for en femårsperiode og kan maks velges for to. Før han ble president har han også vært statsminister i Kroatia fra 2011-2016, bla da Kroatia ble medlemmer i EU (2013). Han var leder for sosialdemokratene. 
Presidenten er bla sjef for hæren i landet, mens statsministeren er gitt mest formell makt. 
Mest sannsynlig er ingen av dem i Supetar hvert år….

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tilbake til dagen i dag. Jeg satt nede på min sedvanlige plass i havna og spiste lunsj, da jeg syns det kom en del flere dresskledde mennesker i det pleide og satte seg ned på baren Barbara. Jeg spurte kelneren der jeg satt om ikke det hadde seg sånn at presidenten skulle komme i dag, og han sa at jo, det det stemte jo det – men «han er jo som en av oss», så det er vel ikke noe spesielt. Sa han. Men da presidenten kom, kom kelneren bort til meg og pekte ut hvem av de dresskledde som var han. Så da måtte jeg jo ta noen bilder.

Delegasjonen hadde god tid i havna før de kjørte opp til brannstasjonen i sorte biler. Der var de en liten stund før de kjørte ned på Vinotoka for å spise. Hele delegasjonen kom med ferja fra Split ut – og tok ferja tilbake på ettermiddagen. Litt artig, syns nå jeg. Det skjer jo ikke så mye her ute.

Dagen i dag har vært fin – og jeg fikk heldigvis tatt en god tur oppi åsene her igjen. Formen har nemlig ikke vært helt på topp de siste dagene, så det har gått litt treigt, for å si det sånn. 
 

Dagen i dag var mest sannsynlig den siste med sol på et par dager, for nå er det meldt en del regn. Mannen dro hjemover i dag tidlig, men jeg blir noen få dager til. Greit å få akklimatisert seg litt og få fullført et par prosjekter;)

Etter at vi kom til Kroatia på palmelørdag, har været bare blitt bedre og bedre. I går toppet det seg, med 23-24 grader i skyggen. Badevannet ble prøvd ut første dag på fredag – og det holdt hele 19 grader.

Men da vi satt på yndlingsrestauranten min i havna i går, på Palute, og skrøyt av det nydelige været, sa kelneren så kjekt: «Ja, det er fint nå – men i kveld kommer Bora.». Jeg hadde riktignok sett på værmeldinga at tempereturen ville droppe ganske mye, men visste ikke at det ville skyldes Bora – som er en til dels iskald vind fra nord. Men det stemte jo, dessverre..

Bora eller «Boreas» er en figur fra gresk mytologi og betyr «nordavinden». Den kommer ofte i vindkast og oftest om vinteren – men kan oppstå hele året og vare noen dager. Vindkastene kan komme opp i hele 100 m/s og være farlig for uerfarne seilere. I Kroatia er det enkelte øyer som er blåst tørre og bare pga denne vinden.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vel, uansett håper vi værfenomenet går over om en dag eller to – for det er mye mer behagelig å våkne opp til 19 grader som vi gjorde i går, til 12 grader i dag. Dessuten har sommersesongen startet for fullt her. Det hadde skjedd mye bare de to-tre dagene vi hadde vært borte denne uka. Da vi kom tilbake torsdag hadde alle restaurantene rundt Riva`n i havna åpnet. Nå tror jeg bare det er solsengene på strendene her, som mangler, mens på det største resortet her har det også vært fullt liv på solsenger og bading i bassengene.

Sjøl måtte jeg prøve vannet på fredag. Jeg hadde med meg termometeret (selvfølgelig), men bestemte meg for å ikke sjekke det før etter at jeg hadde vært uti. 
 

Men da jeg gikk uti vannet, ble jeg veldig overraska over temperaturen. Jeg hadde hørt – og forventa – ca 15 grader, men det var jammen 19! 
Men så skal det sies at jeg også ville ta en dukkert i går, og det føltes det mye kaldere. Da viste gradene 17 – og det var nok pga skifte av vindretning vest på fredag og øst på lørdag. Da kommer nemlig sjøen mer fra Omis-området, der det kan komme noe kaldt smeltevann ned fra fjellene. Tror jeg.

I dag er det påskesøndag og stille i byen. Etter det vi har fått vite foregår det mye feiring i hele den stille påskeuka her, men alle er på jobb som vanlig. Både butikker, sentere, barnehager og skoler har vært i full drift fram til hhv fredag og lørdag. Men i dag kan det virke litt stengt. Jeg har blitt fortalt at påsken her er kun søndag – selv om feringen startet palmesøndag, da «alle» kom ut fra kirken med oliventrekvister i hendene. De skal visst bringe lykke – og brukes i stedet for palmeblader, som det ikke er «nok av» til å dele ut til alle.

Men sola skinner, og i morgen melder de litt mindre vind. Krysser fingrene for det.

Mange nordmenn har et forhold til Trogir. Det er mange som har vært der – og jeg tror det er mange som har feriebolig der. Noe av grunnen til det er nok nærheten til flyplassen i Split – 10 min? – og at det er et veldig idyllisk sted.

På vei sørover fra Sibenik i går hadde vi bestemt oss for å ta et stopp i Trogir (ca 7 mil fra Sibenik). Det begynte å bli veldig varmt, så det var godt å få av seg sykkeltøyet litt. 
Vi har kun vært der en gang før og husker byen som et veldig koselig sted. Trogir er på Unescos verdensarvliste siden 1997, og det har den blitt pga at de har beholdt byens autentiske preg gjennom «decades». Det bor ca 12.000 fastboende der, så byen er ganske stor. 
Gamlebyen har mange smug og gater det er skikkelig koselig å gå i. Der finner vi også mange små butikker og restauranter
 

Det går to broer over til øya Ciovo, som er en stor del av Trogir, og hvor det ligger massevis av ferieboliger, strender og badeklipper. Den ene brua ligger litt utenfor byen og er ganske ny, mens den andre ligger omtrent «midt i byen». Det vi opplevde i går, og som det første bildet viser, var at det stod en stor, gammel flytekran og mange i gule vester klare for å heise det nye bruelementet på plass. Denne brua er ev vippebru, som kan heises opp ved båttrafikk. Det var den ene «vippen» som ble byttet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Arbeidet med brua har sikkert foregått over noe tid og i mellomperioden har de satt inn ei lita ferje fra bysida og over til Ciovo. 
 

Mannen og jeg fant oss et fint bord på riva`n  i sola, der vi kunne bivåne det hele. Når bruelementet var lagt trygt ned og vaierne kunne slippe tak og sjefsingeniøren kunne spasere over brua, ble det stor jubel.

Vi hadde tenkt å spise lunsj i Trogir, men droppet det da ingen av oss var sultne. Vi kjørte i stedet det siste stykket til Split (2 mil) – hvor det varme motorsykkeltøyet kom av for godt. Nå var det blitt mer enn 20 grader – og helt nydelig!

Vi hadde god tid før neste ferje, så etter lunsj på rådhustorget, ble det iskaffe i havna.

Så ble resten av ettermiddagen og kvelden tilbrakt i leiligheten – hvor sola nå har kommet på terrassen store deler av dagen. Her nytes det gode liv!

Som planlagt kjørte vi opp til Krka i går formiddag – en kjøretur på ca 12-13 km fra Sibenik, på fin vei.

Det er litt rart å forestille seg at det «plutselig» skal dukke opp fossefall og nydelig natur på en måte «in the middle of nowhere». Men det gjorde det altså.

Da vi kom fram til parkeringsområdet, stod det flere store turistbusser der og ganske mange biler. Det var et gedigent område (og så ut som en typisk turistfelle) med flere restauranter, butikker og til og med et hotell! Likevel skjønte vi raskt at det egentlig var få folk og likke noe kø noen steder.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I bookingområdet spurte jeg meg litt for og fikk vite at det var en «footpath» på 900 meter ned til hovedattraksjonene og en 2 km løype som måtte gås til fots innenfor området. Men det gikk an å kjøre shuttlebuss både ned og opp (kosta 5 kuna eller ca 7 kroner). Selve inngangsbilletten til parken kosta 100 kuna pr voksen. Vi valge å gå både ned og opp (og det ble en liten treningstur opp igjen, for det var så bratt).

Og for en opplevelse! Det var fosser og stryk overalt – og tilrettelagt med en bred gangvei i tre over det hele. 

Retningen var angitt – det var en vei inn og en annen vei ut. I går hadde det ikke vært noe problem om noen gikk motsatt vei, men i høysesongen må akkurat det bli helt kaos. 
 

Hele runda var altså på 2 km og sånn litt over halvveis var det en «rasteplass« – og nok en gang med både kiosker, drikkesteder og spisesteder. Det var en stor grasslette der også, hvor mange hadde lagt ut tepper og solte seg eller spiste lunsj. 
 

Krka nasjonalpark ble grunnlagt i 1985 og er oppkalt etter elva med samme navn. Området er altså berømt for all vannføringen, kulper og flere fossefall. I tillegg er området et yndet sted for trekkfugler både på vei ut og hjem – og det hørtes!
Det går an å komme dit via to innganger: Den ene er bilveien der vi kom, hvor du selv går inn på området, den andre er et sted hvor det går båter fra. Båtene kjører deg inn på området, der du kan starte på den 2 km runda som uansett må gås til fots. Hele området var utrolig frodig – og du kan bruke så kort eller lang tid der inne som du selv vil. For oss ble det en formiddagstur på et par timer.

Før vi kjørte opp til Krka i går gikk vi opp til et av flere fort i Sibenik. Det var en nydelig dag, og der oppe var det en helt fantastisk utsikt alle veier. 

Alt i alt et vi veldig fornøyde med turen til Sibenik – men i dag legger vi kursen sørover mot Brac igjen.

Når det gjelder turen til Krka nasjonalpark kan vi lett anbefale den til alle som finner veien til Kroatia og Dalmatia-området – men hvis mulig, ville jeg velge å dra utenom den heftigste turistsesongen. Det står også å lese på Tripadvisor, som jeg alltid syns er grei å sjekke. God tur!

Vi har begge lyst til å se mere av Kroatia. Her er det både mye historie, en eksepsjonell  nydelig kystlinje, fine nasjonalparker og mere til. Men i sommersesongen kan det være veldig mye kø rundt omkring på de mest populære stedene, så det å kunne reise litt rundt utenom sesongen, er ganske fint. Syns vi.

I fjor høst tok vi en tur sørover, med ferje fra Brac over til Makarska og så videre til Dubrovnik. Vi la inn to overnattinger på den turen, og det var akkurat passe. Denne gang ville vi kjøre litt nordover, og valgte Sibenik som mål. Byen er ganske stor – ca 50.000 innbyggere, ligger ved havet – og har både en gammel, historisk del – og en ny del. Like i nærheten ligger den populære nasjonalparken Krka.

Så vi pakket ryggsekkene våre med minst mulig for to dager – og tok på det «tunge» motorsykkeltøyet og -støvler. Som jeg har skrevet om før, så har vi en Honda Transalp stående her i Supetar – eller «kamelen» som Sønnen kaller den. Den bruker vi av og til når vi er her, men om sommeren er det bare altfor varmt med sånt motorsykkeltøy – og det er jo dumt, siden jeg vet at det må til pga egen sikkerhet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sibenik ligger bare 8 mil på motorveien fra Split, men siden vi valgte kystveien, ble det nok dobbelt så langt – minst. I tillegg surra vi litt for å komme ut av Split. Mannen hadde nemlig bestemt seg for at det fantes en vei også langs havet ut fra bykjerna i Split, så han måtte prøve alle mulige fæle veier ned mot vannet – som alle var blindveier og i tillegg endte inne på slitne industriområder. Men da vi til slutt fant tilbake på hovedveien, gikk det greit.
 

Vi kjørte først forbi Trogir og videre nordover – og innom Rogoznica for å spise lunsj. Da hadde vi bare en times tid igjen til Sibenik. I Rogoznica er det noen Porsgrunnsfolk som har hus eller leilighet, og vi holdt på å kjøpe leilighet der, vi og. Megleren vår tok oss nemlig dit i 2015 og viste oss to ledige leiligheter. Men da vi kom til Supetar den gangen, ble vi aldri i tvil om at det var dit vi ville.

Vi kom til Sibenik i går ettermiddag, fikk parkert sykkelen i et smug og fant hotellet ganske greit. Vi hadde valgt et gammelt, ærverdig hotell med kun ca 15 rom midt inne i gamlebyen. «Heritage Life Hotel» heter det. Godt valg!

I går hadde jeg bursdag – og siden været var helt nydelig og jeg fikk bestemme, ble det meste av ettermiddagen tilbrakt i sola, nede i havna, på diverse serveringssteder langs kaiene. Det var superkoselig.

Middagen spiste vi også nede i havna, på restauranten til hotellet Armerun. Det var også en flott opplevelse.

Men som vanlig ble det tidlig kvelden – og tidlig opp til en nydelig frokost. 

I dag har vi tenkt oss til Krka nasjonalpark – men først en gåtur opp på St Michael-fortet, som ligger like bak her. Der skal det være fin utsikt ut over området.

Sånn føles det å komme hit. Det er ikke mer enn en måned siden jeg var her sist, men det føles på en måte som å komme «hjem» når jeg går ned trappa fra flyet og kjenner luktene av rosmarin og den gode varmen. Dvs det var ikke sååå varmt i går, men 17 grader var i hvert fall varmere enn hjemme.

I går startet turen med en togtur hjemmefra Porsgrunn (vi kan gå til togstasjon) og til Torp. Der skulle Ryanairflyet lette kl 0945 for å ta oss til Zagreb og videre med Croatian airline til Split. Dette kan bli en ny alternativ rute t/r Split, hvis alt klaffer – noe det nesten gjorde i går. Utfordringen er hvis det blir forsinkelser. Da har ikke Ryanair noe ansvar for videre flight, siden turene er booket uavhengig av hverandre.
 

Vi var tidlig ute siden det var palmelørdag – og mye folk på Torp. Men raskt fikk vi beskjed om at Ryanair var forsinket med en time. Det kunne bety trøbbel videre fra Zagreb, men heldigvis gikk det greit.

I Split stod flybussen klar og vi kunne snart gå om bord i båten ut til Brac. Ferjeturen tar 55 minutter, og hvis det ikke regner eller av en eller annen grunn skulle være bikkjekaldt, sørger jeg alltid for å sitte ute på dekk. Det var usedvanlig mange folk med ferja i går. Seinere på kvelden hørte vi at det kunne skyldes en stor fotballturnering for smågutter som foregår her i Supetar denne helga. 

Det andre som foregår her denne helga er faktisk en europeisk kokkekonkurranse. Det fortalte de som jobbet på hotel Osam til oss, da vi dro dit for å spise middag i går kveld.

Konkurransen foregår på hotel Kaktus som igjen er en del av det store resortet Sveptrevs. Vi tok en tur bort dit etter lunsj i havna i dag. Kult!

Forøvrig er det en økning i antall turister her nå. Det merkes overalt. Restauranter åpner for sesongen – og det er mye folk ved bordene. Gøy!

Dagen startet som vanlig med en god tur i heiene bak her. Det er noe av det beste jeg kan tenke meg. Jeg tok på meg lang bukse og en tynn jakke, men ganske snart måtte jakka av – og den lange buksa ble i varmeste laget. Men det var i områder der sola tok – og ikke vinden. 
 

Resten av dagen i dag – som var solrik og hadde en grunntemp på kun 15 grader – ble nytt i sola og i le for vinden. Deilig!

Det er bare å glede seg til resten!

Jeg begynte jo å skrive på denne bloggen i januar i fjor, like etter at jeg hadde sluttet å jobbe (første gang;) Etter det har jeg skrevet litt om løst og fast flere ganger i uka, men nå har det vært stille fra meg i fire uker, faktisk. 

Jeg har liksom ikke «orket» å skrive noe som handler om meg og mine hverdagslige ting.

Hvorfor? Jo, det handler vel om at jeg (som de fleste andre) blir preget av den forferdelige krigen som foregår i Ukraina. Da blir det liksom veldig «smått» å skrive om mitt hverdagsliv eller mitt syn på dette og hint. 
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når du har fri fra jobb, blir det til at man følger nyhetssendinger flere ganger om dagen (for ikke å si hele). Innimellom har jeg blitt ganske deprimert – og kjent på dårlig samvittighet ift om ikke jeg burde bidra? Jeg har tenkt på de fine kollegene mine i skolen, som først har baksa med en pandemisituasjon for så å gå rett over i mottaksforberedelser for å kunne ta i mot ukrainske barn vi ikke vet om kommer til å bli her kort eller lang tid. Jeg har tenkt på alle som er engasjert i frivillig arbeid. Det er foreløpig ikke jeg.

Men så leste jeg en artikkel i TA som handlet om å ta hverdagslivet tilbake – tillate seg å sette pris på de små ting, tillate seg å sette pris på det livet vi tross alt har. Det hjelper jo lite å miste livsmotet og trua på framtida.

Så da bestemte jeg meg for å skrive igjen – om mine hverdagslige ting.

Så hva har jeg drevet med i de fire siste ukene? Jo, det er ganske mye. De første bildene på bloggen er fra denne uka, da vi var fire dager på Beitostølen. Mannen har jobbet i Hydro og da har han kunnet opprettholde medlemskap i en hytteforening som gir mulighet til å leie hytter og ferieleiligheter både til fjells og til sjøs – og til og med i Spania.

Det er ikke så ofte vi har benyttet disse hyttene, men denne gang tok vi altså en tur til Beitostølen – selv om det er langt å kjøre (den korteste veien er vel 32 mil). Jeg kan vel egentlig klare meg uten å være til fjells, men vet å nyte det når været og føret er bra. Den første dagen (mandag) var det snø, grått og kaldt – og det var bare treningsiveren min som gjorde at jeg gadd å gå en tur på ski på dårlige, glatte løyper og lite snø.

På tirsdag derimot, var det strålende sol – men vind og 5-6 kuldegrader. På nyoppkjørte løyper gikk det bedre, og vi gikk ei runde på 10 km. Det gjorde vi også onsdag, når været var enda bedre, for da hadde vinden løyet og det var kun 0 grader. Da koste jeg meg – selv om løypene var litt glatte.

Men jeg misunner ikke dem som kommer til Beitostølen i påska, for da er er det neppe noe særlig skiføre. Det var svært lite snø, og enkelte steder var det smeltet og fryst til is i løypa. Det blir nok ikke bedre med plussgrader, som det ser ut til å bli i påska.

Men jeg – som egentlig ikke er avhengig av å gå på ski – er fornøyd med tre gode skiturer og en fjelltur denne vinteren også. Og After-ski er jo heller ikke å forakte – selv om det var glissent med andre gjester her akkurat nå.

Hva annet har jeg gjort i disse fire ukene? Jo, vi har brukt mye tid ute på hytta, der vi har pusset opp to soverom – ett ganske grundig og ett litt mindre grundig. Etter at vi ble «aleine igjen» på hytta på Bamblekysten, må vi tenke litt nytt og gjøre hytta litt «vår».
 

 Vi har også supplert utemøblene på terrassen – ved at vi byttet ut vårt gamle hjemme «på brygga» og tok det ut på hytta. Det ble i grunnen fint! Der har vi aldri hatt noen «lounge» før.

Så har vi vært mye sammen med mormorungene. Det har vært stas – og mest moro, men også krevende innimellom. Særlig treåringen er inne i en periode der hun skal bestemme og gjøre alt sjøl – og det er litt sånn «ja til nei» og «nei til ja». 

Men de er herlige, da – og jeg kjenner at når jeg bare har vært borte fra dem i fire dager – som nå – savner jeg dem. Sånn er det blitt.