Jeg begynte jo å skrive på denne bloggen i januar i fjor, like etter at jeg hadde sluttet å jobbe (første gang;) Etter det har jeg skrevet litt om løst og fast flere ganger i uka, men nå har det vært stille fra meg i fire uker, faktisk.
Jeg har liksom ikke «orket» å skrive noe som handler om meg og mine hverdagslige ting.
Hvorfor? Jo, det handler vel om at jeg (som de fleste andre) blir preget av den forferdelige krigen som foregår i Ukraina. Da blir det liksom veldig «smått» å skrive om mitt hverdagsliv eller mitt syn på dette og hint.
Når du har fri fra jobb, blir det til at man følger nyhetssendinger flere ganger om dagen (for ikke å si hele). Innimellom har jeg blitt ganske deprimert – og kjent på dårlig samvittighet ift om ikke jeg burde bidra? Jeg har tenkt på de fine kollegene mine i skolen, som først har baksa med en pandemisituasjon for så å gå rett over i mottaksforberedelser for å kunne ta i mot ukrainske barn vi ikke vet om kommer til å bli her kort eller lang tid. Jeg har tenkt på alle som er engasjert i frivillig arbeid. Det er foreløpig ikke jeg.
Men så leste jeg en artikkel i TA som handlet om å ta hverdagslivet tilbake – tillate seg å sette pris på de små ting, tillate seg å sette pris på det livet vi tross alt har. Det hjelper jo lite å miste livsmotet og trua på framtida.
Så da bestemte jeg meg for å skrive igjen – om mine hverdagslige ting.
Så hva har jeg drevet med i de fire siste ukene? Jo, det er ganske mye. De første bildene på bloggen er fra denne uka, da vi var fire dager på Beitostølen. Mannen har jobbet i Hydro og da har han kunnet opprettholde medlemskap i en hytteforening som gir mulighet til å leie hytter og ferieleiligheter både til fjells og til sjøs – og til og med i Spania.
Det er ikke så ofte vi har benyttet disse hyttene, men denne gang tok vi altså en tur til Beitostølen – selv om det er langt å kjøre (den korteste veien er vel 32 mil). Jeg kan vel egentlig klare meg uten å være til fjells, men vet å nyte det når været og føret er bra. Den første dagen (mandag) var det snø, grått og kaldt – og det var bare treningsiveren min som gjorde at jeg gadd å gå en tur på ski på dårlige, glatte løyper og lite snø.
På tirsdag derimot, var det strålende sol – men vind og 5-6 kuldegrader. På nyoppkjørte løyper gikk det bedre, og vi gikk ei runde på 10 km. Det gjorde vi også onsdag, når været var enda bedre, for da hadde vinden løyet og det var kun 0 grader. Da koste jeg meg – selv om løypene var litt glatte.
Men jeg misunner ikke dem som kommer til Beitostølen i påska, for da er er det neppe noe særlig skiføre. Det var svært lite snø, og enkelte steder var det smeltet og fryst til is i løypa. Det blir nok ikke bedre med plussgrader, som det ser ut til å bli i påska.
Men jeg – som egentlig ikke er avhengig av å gå på ski – er fornøyd med tre gode skiturer og en fjelltur denne vinteren også. Og After-ski er jo heller ikke å forakte – selv om det var glissent med andre gjester her akkurat nå.
Hva annet har jeg gjort i disse fire ukene? Jo, vi har brukt mye tid ute på hytta, der vi har pusset opp to soverom – ett ganske grundig og ett litt mindre grundig. Etter at vi ble «aleine igjen» på hytta på Bamblekysten, må vi tenke litt nytt og gjøre hytta litt «vår».
Vi har også supplert utemøblene på terrassen – ved at vi byttet ut vårt gamle hjemme «på brygga» og tok det ut på hytta. Det ble i grunnen fint! Der har vi aldri hatt noen «lounge» før.
Så har vi vært mye sammen med mormorungene. Det har vært stas – og mest moro, men også krevende innimellom. Særlig treåringen er inne i en periode der hun skal bestemme og gjøre alt sjøl – og det er litt sånn «ja til nei» og «nei til ja».
Men de er herlige, da – og jeg kjenner at når jeg bare har vært borte fra dem i fire dager – som nå – savner jeg dem. Sånn er det blitt.
