I dag fikk jeg endelig anledning til å besøke jobben «min» på Åfoss. Pga korona-restriksjoner har det vært umulig å bare «stikke innom» etter at jeg slutta 1.januar. Men nå var det greit. Jeg bakte eplekake på morningen, kjøpte is og dro oppover. 
 

Det var kjempehyggelig å treffe så mange igjen – men også veldig rart. Det ble mange gode klemmer – og jeg klarte vel ikke å skjule at det kom en tåre eller tre i øyekroken. -En gang lettrørt, alltid lettrørt. Men det lever jeg godt med.
 

På vei hjem stoppet jeg ved Fritidsparken og tok meg ei runde rundt Hvitsteintjern. 
 

Det var en fin måte å fordøye alle inntrykkene på.

I går tok jeg en tur til  Vestfold og Mølen. Der ute har jeg ikke vært og gått på mange år. Været var fint, og dagen måtte bare benyttes. Turen fra Mølen til Nevlunghavn og tilbake er på ca 6 km. 
 

Jeg hadde valgt litt feil sko, så jeg valgte indre løype («tørr sti« stod det på skiltet). Det hadde tross alt regnet noen mm siste døgnet. Det var ei helt grei løype, men selvsagt er det enda mer spektakulært å gå enda nærmere havet.

Så har jeg fått se mye til mormorungene de siste dagene. I forgårs var de på overnatting her, og i går hjalp vi til med litt legging så foreldrene kunne dra på møte i barnehagen.

Ellers passer det bra med litt «av-og-på-vær« – som alternativ til fem dager med sammenhengende regn. Jeg er jo en smule værsjuk og tåler ikke så mye regn før jeg begynner å søke på værmelding andre steder.

Og Kroatia ligger jo der og lokker med 26 grader i lufta fortsatt….

Jeg kan ikke skryte på meg å la lest særlig mange bøker eller sett særlig mange serier på TV eller lyttet til podcaster siden jeg slutta å jobbe, men noen har det blitt – og jeg tror det blir flere. Det handler bare om å finne roen til gjøre akkurat det – for det betyr for meg å gjøre ingenting (litt klønete sagt, men?)

Særlig en bok har jeg nå opplevd som særdeles fengende – og som jeg vil anbefale alle å lese eller lytte til (som jeg gjorde): «Jeg var gift med en bedrager» av Ida Marie Hansen. Det er bare helt utrolig å lese om hvordan en oppegående, velutdanna dame faller for og gifter seg med en vanvittig kynisk bedrager – kjent fra mange nyhetssaker for 4-5 år siden. Historien er nesten ikke til å tro, men er helt sann.

Jeg begynte å lytte til boka på vei hjem fra Supetar på lørdag, og i dag lyttet jeg den ferdig – totalt 4,5 timers lyttetid, tror jeg. Det var Mannen som hadde kjøpt den etter å ha sett den anbefalt av redaktøren i TA. Han ble også helt bergtatt og anbefalte den videre til meg. Ida Marie Hansen hadde en gang jobbet som journalist i TA, men når hun treffer sin Geir, jobber de begge i Nettavisen. Seinere ble hun bla ansatt i kommunikasjonsavdelingen til Høyre på Stortinget.
 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så må jeg fortelle om en dokumentar på NRK jeg fikk sett en av kveldene jeg var aleine i Supetar. Det var svigerinna mi som anbefalte den, og jeg tenkte jeg skulle se en episode. Jeg endte opp med å se alle tre episodene den kvelden – i hele 3 timer: «De utvalgte barna». Den handler om Solvika- skolen i Sverige, som fortsatt eksisterer og er en del av «Steinerskole-familien«. Det var ekstreme fortellinger som ble fortalt av tidligere elever om hva de hadde opplevd der helt opp til vår tid.

Riktignok mistet Solvika-skolen sin Steinerskole-godkjenning en periode, og styret for Steinerskolen tar avstand fra en del av ideologien og praksisen som ble vist i filmen, men likevel… Dokumentaren bør sees.

Steinerskoler er det jo flere av i Norge også, og jeg lurer litt på hvordan de som jobber ved disse skolene tenker om denne filmen. De har nok sett den..
 

Ellers var det fint å treffe mormorungene igjen. Gjensynsgleden var stor – og det var gøy. De ble med en tur på hytta i høstværet – hvor mormor fikk sjekket krukker og bed der også.

Det var til og med både tomater, sukkererter og grønnkål å ta med seg hjem. Stas! 

Forøvrig prøver jeg å se positivt på de 12 varmegradene og regnværsplasket på utsida av vinduene her i dag. Jeg har jo akkurat kommet hjem, så jeg må jo holde ut – litt….

I går gikk altså ferden hjemover igjen for denne gang. Jeg vet at det er mange som ikke liker å reise aleine og av den grunn ikke gjør det, men jeg syns det er fint – av og til. Det er en slags frihet i det. 
For min del betydde det at jeg måtte stå opp litt tidlig for å rekke ferja kl 0630. Egentlig kunne jeg hatt  venta til 0745-ferja, men da kunne jeg fått litt dårlig tid til flyavgangen kl 1040. Jeg behøvde heller ikke klargjøre noe særlig, fordi jeg visste at Sønnen ville komme noen timer seinere.

På vei ned (som tar 10 minutter) var jeg innom baker`n og kjøpte en fersk croissant og noe annet til niste. Jeg har egentlig ikke handla så mye på bakerne i Supetar (det har blitt lite brød og kaker egentlig), men de har altså nydelige kaker og andre bakevarer. Det som jeg savner er utvalg av det grove bakverket – men det kommer nok.
 

Fra båten fikk vi med oss en nydelig soloppgang – som «alle» stod langs rekka og fikk med seg. Jeg blir visst aldri lei av soloppganger og -nedganger.

I Split hadde jeg god tid til flybussen skulle gå kl 08, så da tok jeg meg ei runde rundt Riva`n. Jeg skulle jo tross alt sitte stille det meste av den dagen. Denne gang har jeg ikke valgt å ta turen inn til Split by som jeg pleier, så det får bli neste gang. 
Det som var spesielt i Split-havna i går (og hver lørdag) er alle ukes-cruisebåtene som ligger fortøyd der i påvente av ny seilas. Det er enormt med båter som seiler langs kysten av Kroatia, nordover og sørover, med overnatting i små byer og havner underveis. Selv om jeg har vært på mange av øyene, særlig sørover, kunne jeg godt tenke meg en slik tur en gang – kanskje nordover..

På flyplassen var det lite kø, Norwegian var i rute – og jeg fikk se Sønn og samboer komme ut av det samme flyet jeg skulle hjem med. Jeg fikk ikke møtt dem, dessverre – men jeg vet at de har noen gode dager i vente. 
Sønnen er forresten nesten like glad i Brac som det jeg er.

Flyet tok av før tida, landet før tida på Gardermoen – til fint sommervær. Det passet bra for meg – som bare hadde kort skjørt uten strømper og tynn jakke. Så hadde jeg bestilt togbillett hjem – men rakk toget en time tidligere enn beregnet. Det gikk også fint – selv med minipris-billett (Der scoret Vy et lite poeng hos meg). 
Jeg landet jo fortsatt et par timer før Norge løsnet på alle restriksjoner, så det var koronapassjekk før passkontroll og stikkontroller på vei ut. Alt gikk altså strøkent.

Så var det Porsgrunn stasjon neste, vandring gjennom den fine byen som er blitt «min», og hjem til Vessia. Da var klokka blitt omtrent 17 – og jeg hadde vært på reise i 10-11 timer. Null stress.

Så får vi se hvor lenge det blir før den lille kofferten pakkes på nytt…. 

Eller dvs at det er jeg usikker på. Hadde det ikke vært for lengselen etter mormorungene, hadde jeg glatt blitt en uke eller to til – særlig når jeg sammenlikner langtidsvarselet her og hjemme.

Men jeg er så redd for å miste det nære forholdet jeg har fått til de to småtrolla, og da vet jeg at for å opprettholde det, må jeg være mest hjemme og minst borte. Og foreløpig er i hvert fall planene sånn. Dessuten har minstemann vært hjemme fra barnehagen, syk, en hel uke…

I dag har jeg bare kost meg. Jeg er sånn skrudd sammen at når jeg skal dra hjem – nesten uansett hvor det er fra, må den siste dagen utnyttes til det fulle. Det er jeg blitt veldig god på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så dagen har som vanlig gått med til tur (kyststien i dag), litt avsluttende arbeid i leiligheten, lunsj på en av konobaene (Konoba betyr vertshus) i havna, bading på bystranda – og et glass rose på Barbara i sola på vei hjem. 
Boka til Vigdis Hjort nærmer seg slutten – og den er fengende, syns jeg.

På terrassen nytes den siste solnedgangen for denne gang – før jeg går ned igjen i havna og tar en middag. 
 

Det hadde jeg egentlig ikke tenkt idag, men lunsjen ble så sunn og mager at sulten er der for middag.

Jeg føler meg utrolig priviligert som kan leve sånn som jeg gjør nå. Det hadde jeg liksom ikke turt å drømme om en gang. Jeg leste om han presten i Porsgrunn som hadde drømt om å «gjøre ingenting (eller bare det han ville) og få betalt for det» fra han var 17 år. Nå var han 64 år og hadde sin siste dag på jobb som prest. 
 

Jeg har aldri drømt om å gjøre «ingenting». Jeg har heller ikke drømt om å gjøre det jeg vil. Men når det først er blitt sånn – setter jeg pris på hver eneste dag og syns jeg er veldig heldig. 
 
 

Som jeg har skrevet i en tidligere blogg er det veldig tilfeldig at vi havnet akkurat her i Supetar på Brac. Det kunne definitivt blitt en av de andre to-tre stedene og fire-fem leilighetene som den hyggelige fyren fra den kroatiske eiendomsmegleren viste oss den gangen i mai 2015. Det eneste vi var sikre på var at vi ville til Kroatia.

Jeg nyter hver dag jeg kan være her – og har ikke veldig lyst til å reise hjem. Dvs at jeg savner jo mormorungene og gleder meg veldig til å treffe dem igjen. Heldigvis er det sånn at bestefar har henta den eldste mormorungen i barnehagen i dag og skal ha han hjemme hos oss til i morra.  Han gleda seg så til å være med bestefar at han ikke ville på fotballtreninger han har begynt på. Han ville heller på yndlingskafeen på Bratsberg brygge. Det er fint med aleinetid med bestefar. Og sett fra et egoistisk synspunkt, har da mormor det enda litt bedre her.

I går hadde jeg en busy i dag og fikk både gått til frisøren og tatt en massasjetime. Frisør er det første gang jeg er hos her – men massasje har jeg tatt flere ganger.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg var da veldig spent på frisøren. Jeg har på godt og vondt begynt å farge det grå håret som meldte sin ankomst for 10 år siden? Da jeg begynte med det hadde jeg ganske god samvittighet, fordi jeg til da ikke hadde pleid å bruke frisør mer enn hvert annet år eller no`. Men da jeg begynte å farge håret måtte jeg plutselig dit hver 5.-6.uke! Jeg hater nemlig å se den grå stripa som kommer oppi hodebunnen og må bare bli kvitt den.

Frisøropplevelsen var veldig god, så jeg våget meg også på klipp. Alt i alt var jeg veldig fornøyd, så jeg har allerede bestilt ny time.

Men jeg lurer litt på hvordan og når jeg skal slutte med hårfarging – og begi meg over til det grå håret….Mannen sier at det kan jeg jo bare gjøre når som helst…Men det er jeg litt usikker på om jeg (eller han?) vil trives med – eller i hvert fall når….

I dag har jeg vaska og gjort klar leiligheten. Jeg er en sånn som aldri gjør ting i siste lita. Jeg vet jo aldri hva morgendagen kan by på? Jeg har også kjøpt og planta et nytt mandarintre og planta i bedet på utsida her. Der planta jeg først tre rosmarin for noen år siden, men det er kun to som har overlevd. Det er bare jeg som vanner … og det blir jo litt sjeldent….

Men nå setter jeg min litt til Sønnen og samboer, som kommer ned hit samme dag som jeg drar. De klarer nok å gi litt drahjelp til mandarintreet.

Turene mine går hver dag – og i dag merket jeg for første gang at jeg var litt sliten i beina på slutten. Det ble 8 km på morningen.Tror det kan bli greit å ta noen uker med saltrening på Sats når jeg kommer hjem.

Men først har jeg enda to kvelder og en hel dag her. Det skal bli fint.

 PS! Hvis du tenker at noen du kjenner vil kunne ha interesse av å lese bloggen min, er det forresten bare å dele.

I går var det en nydelig dag her på Brac, som ble bare bedre og bedre. Den startet med litt vind, men på ettermiddagen var det helt stille og veldig varmt. 
 

På kvelden derimot, kom vinden igjen – og den var kald! For første gang måtte jeg ta på en langermet genser da jeg gikk ut for å spise. På «Konoba Kala» som jeg var og spiste middag for tredje gang denne runda, snakket hun som jobbet der om at det kanskje var «Bora-vind«? Den vinden, som er en nordøstlig vind som kan oppstå på nordlige deler av adriaterhavskysten og bla Hellas og Tyrkia, oppleves normalt sett om vinteren. Den gjør at en faktisk temperatur kan oppleves minst 10 grader lavere. 
Bora-viden er oppkalt etter den greske guden Boreas, som betyr «nordavinden» og kan komme opp i 100 m/s, noe som kan føre til at «folk kan miste fotfestet og biler velte» (ref Wikipedia).
 

Men utenom at morgenkaffekoppen inntas inne i dag, fordi det fortsatt er litt kjølig på terassen, er jeg ikke redd for at det blir væromslag – enda. Det er meldt veldig varme dager framover.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I går tok jeg «runde 4» oppi åsen, forbi det artige «kapellet» med den fine Mariafiguren. Det fascinerer meg at de har laget noe slikt.

På vei opp dit går jeg også forbi et minnested, der det av til sitter noen. Jeg er litt usikker på om de sitter der for å minnes noen, eller bare for å hvile seg. Stedet ligger nemlig midt i en veldig bratt oppoverbakke.

Barneskolen er i full gang med undervisning, og i går da jeg passerte midt på dagen, var det tydeligvis pause. Det var skråling og latter og glade barn å høre. Da blir jeg litt nostalgisk og må stå og lytte litt.

Lunsjen i går valgte jeg å ta på Konoba Lukin. Der hadde jeg kun vært en gang i sommer. Denne gang la jeg spesielt merke til tallerkenen og bestikket. Koselig. Jeg valgte tomatsuppe og husets salat – og begge deler smakte helt fortreffelig.

Det var litt tomt her i går etter at Mannen og de andre reiste hjem. Men som du skjønner, har jeg ikke noe problem med å få dagene til å gå. Jeg fikk til og med lest ferdig boka mi.

Og i dag har jeg bestilt frisørtime her. Det blir spennende….

De siste dagene har vi registrert at det har blitt litt kaldere hjemme – men nå skal det visst bli varmere igjen? Ny periode med «Indiana Summer»?

Det samme ser også ut til å være tilfellet her. Fra å dippe så vidt under 20 grader (om natta), skal temperaturen stige igjen. Det blir heller ingen regnbyger de nærmeste dagene – og det er litt synd, for nå går det faktisk an å se at det enkelte steder har kommet et svakt grønnskjær på bakken.

Dagen er blitt litt kortere – med litt over tolv timer mellom soloppgang og solnedgang (ca 0630 og 1900). Hjemme nå har jeg sett at det er omtrent likt, men med en halvtimes forskyvelse bare). På sommeren skiller det mer. Da går sola ned mye tidligere her enn hjem.

I går tok jeg turen på kyststien igjen – og fikk med Mannen. Han har fått fiksa sykkelen sin, så nå foretrekker han for det meste den. Broder’n og han og også leid el-sykler en dag og sykla seg ei bra runde rundt på øya. Det er mange veier å sykle – og mange bakker å svette opp – selv med el-sykkel, har jeg forstått (har aldri prøvd).

Ellers har dagene gått med til avslapning – som vanlig. Bystranda har blitt foretrukket til sol og bad. Der blir det stadig færre folk, og den lille kafeen der vil nok snart stenge for sesongen, for det er ikke mange gjestene som bruker den nå.

I dag drar gjestene våre hjemover – sammen med Mannen. De har allerede trillet seg nedover bakkene og ombord på ferja. Fra leiligheten kan vi se når det er på tide å gå ned, for vi ser når den er på vei inn.

Så nå skal jeg ha noen dager aleine før også jeg vender nesa hjemover på lørdag. Det tenker jeg skal gå fint – selv om det alltid er en overgang fra fullt til tomt hus. Men følelsen av ensomhet går gjerne fort over – og jeg er god på å sette pris på å være aleine.

Vi har bare vært her en uke, men allerede nå tenker jeg at september er en god måned på Brac. Det er passe varmt på dagen (24-27), passe kjølig (19-20) på natten – og havet holder fortsatt 25 grader. Det er passe med turister, og alle restaurantene er fortsatt åpne. 
 

I havna er det mye folk – og de fastboende blir mer framtredende. Spesielt er det artig å se på morgenene, når det er fullt av lokale på kaffebarene. Kan tenke meg at de også trives når det er litt færre turister og litt mere plass.

Vi har liksom blitt litt kjent med flere av dem som jobber på restaurantene her, og noen av dem ser fram til å få litt fri nå. De jobber 7 dager i uka – fra morgen til kveld – fra april til minst ut september/oktober. Da er det fint å ha litt fri å se fram til. Han her er en kjempehyggelig kar som gjerne ville bli med på et bilde.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Brodern og svigerinne er fortsatt her. Det er deres tredje besøk på Brac, og jeg tror de koser seg, Broder’n må jobbe litt mens han er her, men det går fint. Idag hadde lillesøster bursdag, så da hadde vi moro av å lage en liten bursdagshilsen å sende til henne.

Turene mine går som de pleier, og jeg nyter hvert skritt (believe it or not). Noe må man gjøre for å forsvare all den gode maten og drikken.

De siste dagene har det regnet på natten – og det har vært supert for alt som gror. Endelig har det blitt tilførsel av vann. 
Jeg har gått til anskaffelse av ny sitrus-plante på terrassen, denne gang mandarin. Håper den holder….

Solnedgangene får jeg aldri nok av – og her er gårsdagens.

I morgen er siste dag med «gjengen» før jeg går over i en aleine-hjemme-tilværelse i noen dager, før jeg også reiser hjem. Det tenker jeg blir fint.

Avslutningsvis legger jeg ved et bilde av bystranda i Supetar. Vanligvis kryr det av folk fra byen der,, men nå begynner også de å minke – til tross for det gode badevannet.

Bildet under er fra Wikipedia.
 

Brodern og svigerinne kom på torsdag, og i går bestemte vi oss for å ta en tur til Bol. De hadde ikke vært der, og vi tenkte at nå er tida for å dra dit.

På vei over øya fra Supetar til Bol – ca 3,2 mil –  passerer vi øyas høyeste punkt, Vidova Gora, 772 moh. Der er det verdt å svippe innom.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vidova Gora nås med bil – og det er litt uvant at du kan kjøre til øyas høyeste punkt og ikke måtte gå. Jeg ble nemlig litt «snurt» første gang vi dro dit – med turtøy og joggesko. 
Men jeg vet nå at det finnes bratte turstier opp til toppen nede fra Bol – som bla noen tøffe damer fra Åfoss har fortalt meg at de har gjort. 

Så var det videre ned til Bol, Det er en ganske bratt, svingete nedkjøring de siste 8-9 km dit – og mange syklister som våger veien fra Supetar og over. Så også i dag. Men vi hadde leiebil.

Det var ganske rolig i Bol l går – og merkbart færre turister enn i høysesongen juli- august. 
Bol er en liten by med ca 1200 fastboende. altså betraktelig færre enn i Supetar.

Jeg merker forøvrig at turistene på Brac er annerledes nå enn i høysesong. Det er færre barnefamilier, flere pensjonister og backpackere, flere skandinaver, engelskmenn  og amerikanere og færre østeuropeere.

Vi tok lunsj – og deretter gikk vi Put Slatni Rat i retning den berømte stranda og fotomotivet. Der ble det et bad før vi kjørte hjemover igjen.

På kvelden kom det noen regnskurer – men det la ingen demping på den gode stemningen.

Ali i alt en god dag.

Etter at jeg begynte å skrive blogg – å være på jakt etter bilder jeg kan bruke – tror jeg at jeg er blitt litt flinkere til å fange øyeblikkene og samle på dem. 

I dag tidlig for eksempel, hørte jeg noen regndrypp på takvinduet på soverommet. Det var vi forberedt på kunne komme – så da stod jeg opp for å ta inn puter – og samtidig fikk jeg fanget en nydelig soloppgang. 
Og regnet ble det ikke noe av (men det kan komme noen byger de nærmeste dagene, og det er jo bra).

Jeg har gått turene mine hver dag, så det har allerede blitt 3-4 mil på beina – minst. Det er nemlig en del skritt å gå både opp og ned der vi bor – og rundt omkring. Vi har ikke bil, men Mannen har en motorsykkel stående, som det hender er i bruk. -Så det blir mye gåing.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når jeg er ute og går,  er det også mange motiv som dukker opp langs veien. Nå for tida legger jeg mest merke til alle fruktene som er på gang. Det er noe med det gode Middelhavsklimaet her i Kroatia – og alt som da vokser på tross av det tørre været.

Ellers i dag går tankene mine til familien til en god venn som det dessverre er begravelse for hjemme  i dag. Der skulle vi gjerne hatt vært – men sånn ble det ikke.

Bildet under her er av den store Brac-steinen i nye havna i Supetar. Denne ujålete, rake, sterke steinen får være til minne om han som gikk bort så plutselig og altfor tidlig. 
 

Vi andre får passe på å feire livet – både i dag og andre dager.