Det er noe spesielt ved å komme til Kroatia. Syns jeg. Jeg skrevet før om de gode duftene fra nåletrær og vekster som lavendel og rosmarin som virkelig treffer meg allerede når jeg kommer ut fra flyet. Så er det det enkle livet, de vennlige folka, det vakre landskapet, det blå havet, den gode roen – og sikkert mye mer.

Det føles som en klisje å beskrive, men jeg kjenner på en ekte lykkefølelse når jeg er her nede. 
 

Den lille byen Supetar, hvor vi har hatt leilighet siden 2015, har i overkant av 3000 fastboende. Det var viktig for oss at det var en et sted som levde hele året. I sommermånedene virkelig kryr det av turister her, og det er mye liv og mye som skjer. 
 

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Det som likevel er tankevekkende, er at befolkningen i Kroatia går kraftig ned (og det gjør det nok også i Supetar). I 1991 bodde det 4,7 mill mennesker her, mens det er under 4,1 mill nå, Det er en stor nedgang! Mye skyldes krigen på 90-tallet, da det ble en splittelse mellom bla kroatere og serbere, og svært mange serbere ble fordrevet eller valgte å flytte. Men nedgangen har fortsatt, og det anslås kun 3,7 mill i 2030 før det spås en økning.

Den fortsatt negative befolkningsveksten skyldes både fødselsunderskudd, der flere dør enn blir født – men også at ungdommen flytter fra landet. De ser ingen framtid her når det gjelder jobber. Det er veldig trist. 
Det er faktisk også synlig i «gatebildet» her, at det er mye eldre folk og langt færre ungdom å se. 

Vi som ferier og har leilighet her, «profitterer« jo på lave priser på mat og drikke, samt  billig strøm og vann og andre faste utgifter – men det har altså en grunn og en bakside. Men jeg kan jo innbille meg at ved å være her og bruke penger og framsnakke det vakre landet, bidrar vi litt positivt.
 

I dag gleder vi oss til å få besøk hjemmefra. Det blir stas!

Vi dro fra Roma søndag kveld og tok fly til Spilt – en times flytur. For å få sjekket inn på flyet i Roma – og kjøpt en øl på flyplassen – måtte vi vise koronapasset hele tre ganger – i tillegg til ved passkontrollen ved ankomst Split.

Altså: Koronapass og vaksinering betyr ALT for å kunne bevege seg i Europa.

Så var det flybussen inn til Split (35 kuna/40 Nkr), 30 minutter og 21-ferja ut til Brac (33 kuna/38 Nkr) – 50 minutter. Som jeg har skrevet før, så er all offentlig transport  i Kroatia kjempebillig! Fra havna i Supetar har vi ca 600 meter opp til leiligheten, så da vi landa der søndag kveld var vi liksom hjemme. Helt nydelig!
 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I går var det nydelig å stå opp til verdens beste utsikt og bare nyte dagen – igjen! Vi startet med ei runde i åsene bak her vi bor og en svømmetur – eller to – på bystranda.

Jeg tok med temp-måleren min, og den viste 25 varme grader i vannet. Herlig!

Kvelden  ble tilbrakt i leiligheten med valgsendinger i ulike kanaler, og jeg røper vel ingen hemmelighet når jeg skriver at jeg var glad for at det ble regjeringsskifte, men at jeg syns SP ble i største laget. Uansett er vi så heldige å bo i verdens beste land, så forvaltninga av det tenker jeg skal gå fint framover også.

I Supetar er det fortsatt en god del turister – og flere enn jeg trodde det kom til å være. Det er jo hyggelig. I går kveld kom det inn en stor seilbåt i den nye havna, og i dag tidlig var det kommet inn en stor yacht som vi har sett har fraktet noen folk inn hit. Den må sjekkes ut.

Så her kommer vel dagene til å gå i det vante (=tur, sus og dus) – og på torsdag får vi besøk. Tror ikke jeg kommer til å skrive hver dag framover, men har jeg noe å melde, klarer jeg nok ikke å la vær.

Nå var den siste dagen i Roma kommet, og vi måtte bestemme oss for hva vi ville se. Jeg holdt en knapp på botanisk hage like ved Trastevere, mens Mannen mente jeg burde se Vatikanet og St.Peterskirken. 
 

Og siden jeg er veldig medgjørlig om dagen, ble det Vatikanet. Heldigvis!

Søndagen var også en varm dag, så lang tid i kø i sola, fristet ikke. Men det var ingenting å frykte. Det var relativt få folk på St.Petersplassen, og det tok bare 10 minutter i kø før vi hadde passert sikkerhetssjekken og var inne. Der var det ny 10 minutters kø for å kjøpe billetter.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Når det er sagt vet jeg ikke hvordan vi skulle hatt kommet oss verken inn, rundt eller ut av Roma – uten koronasertifikatet. Det ble sjekket overalt. Det samme gjaldt kroppstemperaturmåling. 
 

Vi valgte å gå de 551 trappetrinnene opp – til tross for advarsler om «fare for liv og helse». Du kunne nemlig ta heis til litt over halvveis og bare betale litt mer for billetten. 
-Og trappene var neimen ikke for folk med dårlige bein eller kondis, nei! Da vi nærmet oss toppen, og det begynte å helle innendørs, kjente jeg meg faktisk litt uvel. Men det gikk bra, og vi kom oss helskinnet – om enn svette og andpustne – opp.

St.Peterskirken er altså en basilica/kirke – og ikke en katedral. Den var fram til 1990 den største kristne kirken, men så innviet paven en større kirke på Elfenbenskysten, står det i Wikipedia. Kirken er bygget på det stedet man mente apostelen Peter ble korsfestet i år 67 E.Kr.

Vatikanet, der St Peterskirken ligger, er en egen stat med sitt eget, offisielle språk: Latin. Men til daglig bruker de italiensk. Staten -eller Den hellige stol, som staten ofte kalles, har »godt under 1000» innbyggere – flest geistlige, men noen lekfolk – og nesten ingen kvinner og ingen barn. Ingen kan bli født vatikanere, men må søke om statsborgerskap. Paven er i prinsippet eneveldig – som både statsoverhode og leder for den katolske kirke i verden. 
Men jammen leste vi at Vatikanstaten har sitt eget fotballiga!

Opplevelsen ble ikke mindre mektig da vi kom ned og inn i selve kirken. For et bygg! Det er nesten ikke ttil å tro at det går an å lage noe sånt!  I går var gudstjeneste der, og det var også spesielt å «delta» på. 

Som du skjønner: Alt i alt er jeg veldig glad for at jeg fikk vært akkurat der, akkurat i går.

Vi har hatt 4 fine, opplevelsesrike  dager i Roma. Alt har på en måte «klaffet» – og noen nye erfaringer har jeg gjort:

• I Roma finnes det vannfontener med rennende, kaldt vann som folk kan fylle vannflaskene sine i

• Toaletter kan være så ymse – med eller uten seter og mange ulike spyleformer
• Vann i vasken på toaletter kan være en IQ-test å finne ut av. Jeg fant til slutt ut at jeg måtte tråkke på et par pedaler på gulvet som pumpet vannet opp i krana i vasken.
• Minibanker var ganske sjeldne – unntatt rundt Vatikanet. Der var det mange.
• Mat og drikke var ikke så dyrt som jeg hadde forestilt meg – men det varierte veldig og detblønte seg å sjekke litt priser.
• Turistskatt ligger ikke i døgnprisen på hotellet, men betales ekstra når man sjekker ut. Skatten var på 6 euro pr person pr døgn

Nå har ferden gått videre – men vi skulle ikke hjem enda….

Syns jeg begynner å bli litt kjent i denne fine byen. Det var en god ide å kjøpe tredagers billett på bussen – og for hver dag får jeg med meg litt mere av det som gis av informasjon og blir litt mer kjent i området. -Det kan til å med hende jeg hadde funnet veien hjem til hotellet sjøl! 
 

Hotellet må jeg forresten skryte litt ekstra av – for her liker vi oss bedre og bedre. Spesielt liker jeg takterrassen, hvor det serveres frokost fra kl 07 – og drikke og litt lett mat til midnatt. I går kveld var det også en musiker her – som var kjempeflink. Det har vært en del trekkspill- og ukulele«underholdning» rundt omkring på de kafeene vi har vært. Det kan jo være hyggelig, det – men dette var en «ordentlig» musiker som spilte gitar og sang sanger som vi kjente igjen.

Men det blir uansett tidlig kvelden – for vi er temmelig slitne på slutten av dagen. Jeg må forresten benytte sjansen til å si at jeg har vært superheldig med sko- og klesvalget mitt her. Jeg syns det var litt vanskelig å finne ut hvilke sko som var best for å gå rundt i Roma hele dager – i 30 varmegrader. Jeg tok med kun to skopar – ett par Fitflops og ett par softwalk til kvelden. Det  har fungert helt topp! 
 

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Spesielt fitflopsene er jeg overrasket over hvor gode er å gå på gjennom en hel dag – selv om de var godt brukte fra før. Så har jeg brukt korte, lette skjørt og tynne topper. De tar ingen plass i kofferten. 

I går hadde vi plan om besøke det jødiske kvarteret, øya  Tiberina og bydelen Trastivere – og det gjorde vi. De tre stedene befant seg i gangavstand fra stopp 5 med bussen.

Tiberina egen øy som ligger i elva Tiber som går gjennom Roma. Øya er ganske liten – men har plass til et ganske stort sykehus og en katedral – og er forbundet til fastlandet med to bruer. Øya har alltid vært forbundet med helse, og det finnes mange rare forklaringer eller sagn om hvordan øya har oppstått. Sagnet sier også at før tempelet ble bygd der, var det kun de farligste forbryterne og de med smittsomme sykdommer som ble forvist til øya – for aldri å komme i land igjen.

Vi gikk grunnen raskt videre og inn i bydelen Trastivere. Bydelen består av trange smug, smale gater og åpne plasser – og jeg tror at jeg sjeldent har sett så mange kafeer og restauranter konsentrert på et så lite område. Vi tok lunsj der – og satt og så på livet. Da vi gikk, var det plutselig blitt lange køer foran flere spisesteder. Det var jo lørdag, men likevel….

Så gikk vi videre til Jødekvarteret. 
 

Der var det ganske slitent, med mange stengte serverings- og overnattingssteder, så det ut til. Det som også slo meg i går, var all taggingen overalt. Det er veldig trist å se de flotte murbygningene bli tagget ned så voldsomt – med bare »rabbel».

Men det var ett bilde på en garasjeport som fanget blikket mitt. Slike damer med tydelig levd liv, er det ikke så ofte å se på store »malerier» utendørs.

Så var det kvelden – og en nydelig solnedgang på takterrassen. Vi kunne si «vel blåst» for 11.september 2021 – som jeg må innrømme jeg tenkte litt spesielt rundt.

Etter frokost i går tok vi sightseeing-bussen igjen og gikk av på stoppestedet der vi kan bla kan gå til Vatikanet og St.Peterskirken. Men da vi gikk over broen og nærmet oss Castle St. Angelo så vi at der var det veldig mange mennesker og en del kø. Vi bestemte oss da for å gå til Pantheon i stedet, som jeg hadde fått anbefalt av flere å se.

Mannen tok fram GPS og kart, og vi trasket i vei vekk fra mylderet. Vi fant greit fram til Pantheon, men der var det også litt kø. Jeg så at folk stod med noe i handa, så jeg trodde det var en inngangsbillett. Jeg gikk derfor fram og spurte, men det viste seg at her var det gratis å komme inn – men vi måtte vise Korona-sertifikat og ID. 
I det hele tatt ser vi at italienerne fortsatt er preget av pandemien som angrep dem så hardt. Det brukes munnbind overalt, og man går bare ikke inn noe sted uten å ha det på. – Og det er bra, tenker jeg. I tillegg måtte vi måle kroppstemperatur for å komme inn.

Pantheon er et byggverk som ser veldig slitent og til dels uinteressant ut fra utsida. Men den gang ei. Det første man legger merke til når man går inn er den store «domen» med en åpning ut til friluft på hele 9 meter. Vi leste at pga regnet som da kommer inn, er derfor gulvet i katedralen konstruert som en konveks flate, dvs at gulvet er høyest på midten.  
 
 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Pantheon er en av de best bevarte bygningene i Roma – der de eldste delene er fra helt tilbake fra år 120 E.Kr. Kuppelen er den største i romersk historie.

Pantheon er et gravsted for kjente kunstnere og konger. Årsaken til det var det dårlige forholdet som oppstod mellom paven og staten da Italia ble gjenforent. Paven ønsket ikke å stille hovedkirken til disposisjon som gravsted for kongene. De ble i stedet begravet i Pantheon.
 
 

Så tok vi lunsj i en koselig bakgate mellom Pantheon og Trevi-fontenen, som vi hadde tenkt å besøke som dagens attraksjon nr 2. Vi er begge veldig glad i italiensk mat som pizza og pasta, så maten her er helt perfekt for oss.

Trevi-fontena var virkelig imponerende!  Den er den største og mest kjente fontenen i Roma og stod ferdig i 1762. Hovedtema er vannets tilstedeværelse over alt. Den består av et stort basseng, der vannet er i bevegelse hele tiden og over alt. Bassenget er også kjent fra filmen med Anita Ekberg fra 1960: La dolce vita», der hun bade i fontena.

Guden Okeanos er den mest sentrale i fontena, og han symboliserer havets store vannmasser. Det var mange folk der i går – og noen kastet mynter i vannet. Det skal visstnok bringe lykke hvis man kaster en mynt over skulderen og ut i vannet og skal sikre at man kommer tilbake til «den evige stad».

Det gjorde ikke vi….

På vei hjem traff vi på veldig mange politifolk og veisperringer, og jeg ble veldig nysgjerrig på hva det var. Mot enden av veien så vi en del flagg og masse folk, og da skjønte vi at det var en demonstrasjon. Men mot eller for hva?

Jeg måtte selvsagt spørre en av dem som gikk i toget, og han svarte at de demonstrerte for å beholde jobbene sine i Alitalia, det største, nasjonale flyselskapet i Italia. Og det er jo forståelig, tenker jeg. 

På kvelden spiste vi middag på en av restaurantene i gata der vi bor. Der er det nok å velge i – og kjekt at vi ikke behøver å gå så langt etter en lang dag som turist i storbyen.

Da vi bestilte turen til Roma, tenkte jeg faktisk på at akkurat i år kunne det være lurt å besøke byen, i håp om litt færre turister enn vanlig. Jeg er nemlig ikke spesielt glad i store folkemengder og mye «stress» – og Mannen hater kø. Da blir han helt ubrukelig. Så i år måtte være perfekt – og det ser det ut til å være.

Taxisjåføren som hentet oss på flyplassen i går (vi hadde forhåndsbooket gjennom hotellet) kunne fortelle at det var merkbart færre turister i Roma enn til vanlig på denne tida (= før Korona). Han anslo 90% færre – og fortalte oss at han sjøl hadde besøkt noen av de store attraksjonene for noen dager siden – og at han hadde sluppet å stå i kø. Han sa det var en helt rar opplevelse. Han tipset oss også om en del steder vi burde besøke – og i tillegg har vi fått tips fra noen andre. Det tenker jeg er lurt – for jeg har ikke som mål å se «alt», men sånn akkurat passe. Da kanskje jeg til og med kan huske litt fra der jeg har vært;)

Vi hadde jo bestemt oss for en hop-on-hop-off-buss i går – og det gjorde vi. Men i stedet for å bestille kun for en dag, tok vi tre dager (72 timer). Jeg vet at undergrunnen her er fin å ta og sikkert mye raskere enn buss fra «a til b», men det er noe med «over og under bakken». 
 

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Så da kan vi ta bussen fra Piazza Barberini  (stopp 8 – ca 10 min fra der vi bor) og hoppe av der vi har lyst til å tilbringe noen timer. På den bussen vi valgte er det 8 hovedstopp med mange attraksjoner i nærheten av hvert sted. I går fikk vi da et overblikk og bestemte oss for hvor vi ville stoppe i dag.

I går gikk vi av på stopp 7, som var i nærheten av Spansketrappen. Derfra var det ca 20 min å gå tilbake til hotellet.

Spansketrappen består av 136 trinn og ble i sin tid finansiert at det franske diplomatiet. Den ble bygget for å finne en løsning for den bratte skråningen som befant seg mellom de to piazzaene oppe ved kirken Trinita dei Monti og Piazza di Spagna.  Men navnet skyldes at her hadde den spanske ambassaden etablert seg. På 1600-tallet ble området rundt trappa ansett som som spansk territorium, og dersom utlendinger forvillet seg hit,  kunne de risikere å bli tvangsrekruttert til den spanske hæren. Den spanske ambassaden befinner seg i nærheten her fortsatt.
På toppen av trappen står det en statue av Ludvig 14., noe paven ikke var helt fornøyd med. Det ble bygget flere avsatser – og gjort ferdig rundt 1720-tallet – og seinere restaurert flere ganger.

Nå er trappa en tydelig samlingsplass, men et aktivt politikorps sørger for at folk ikke blir sittende særlig lenge der. Det så vi i går.

Nå har vi hatt en nydelig frokost på den herlige takterrassen – så nå er vi klare for å innta nye severdigheter i Roma.

Da er vi her – og har sjekket inn på hotellet. Jeg har aldri vært i Roma før og har gledet meg veldig. Hotellet heter Marcella Royal Hotel og ligger ganske sentralt til i byen – og har takterrasse!  Herfra skal det være gangavstand til mye. Det første vi skal gjøre er å ta en hop-on-hop-off- buss, for å få et overblikk.  

Men det er etter at vi har sjekket ut takterrassen!

Men siden vi akkurat har kommet og jeg foreløpig ikke har så mye å melde fra Roma, må jeg bare fortelle om utfordringene vi møtte på i går før vi dro. Det kan også være tips til andre som skal utpå reise. 

Først var det skjemaet vi måtte fylle ut i SAS-appen for å få boardingkort. Vi velger å reise kun med håndbagasje, og da er det et poeng å slippe og stå i innsjekkingskø. Når vi har reist til Kroatia må vi også fylle inn et innreiseskjema dit, men aldri møtt på samme problem som her: Vi klarte ikke å få lastet opp korona-sertifikatet!  Vi prøvde begge to på ulike «apparater» hele kvelden før og i går morges. Det gikk bare ikke.

Så fant jeg på å prøve å ta bilde kun av QR-koden på kontrollskjemaet – å legge ved det. Det gikk! Da fikk vi SMS fra SAS umiddelbart om at skjemaet var godkjent – og vi kunne laste ned boardingkortet. Check!

Så hadde jeg kjøpt togbilletter til oss – kl 1817 fra Porsgrunn stasjon, stod det på billetten. Mannen og jeg rakk et glass på Seilmakerhuset i det nydelige sommerværet før vi i god tid gikk opp på stasjonen. Vi visste jo at vi ikke skulle på noe tog, men på buss til Tønsberg (for det hadde vi jo lest i avisa).

Men da vi kom på stasjonen var det ikke antydning til noe buss. Han som jobbet på Narvesen og som var i ferd med å stenge, kunne fortelle at det hadde gått en buss kl 1755! Jeg måtte sjekke billetten på nytt, men der stod det fortsatt 1817.

»Vi må nok hjem og hente bilen», sa Mannen. Ikke snakk om, sa jeg – og leita febrilsk etter et nummer å ringe. Til slutt fant jeg ett, ventet i 20 minutter og kom til en hyggelig dame på Vy`s kundesenter. Hun skjønte heller ingen ting – men skaffet oss i alle fall nye billetter med neste buss-for-tog til Tønsberg en time seinere.

Konklusjon: Skal du med «tog» fra Porsgrunn til Oslo, så sjekk når «toget» går. Det er i hvert fall ikke på oppsatt tid i ruteplanen.

Men vi kom oss inn – og rakk flyet i dag – og på Gardermoen var alt kjempeeffektivt og ingen venting eller kø noe sted.

Nå er det Roma for alle pengene – bokstavelig talt, tenker jeg. Det skal bli spennende!

Neida, vi skal ikke på tur med Victoria – den flotte kanalbåten som går på kanalene i Telemark og helt opp til Dalen, men som i disse dager tar med seg skoleunger på tur. I fjor begynte forøvrig Victoria å hente og sette fra seg skoleungene på brygga her på Porselen, for så å ta turen utover Frierfjorden og Langesundsfjorden og tilbake igjen. 
Det er et flott skue å se og høre Victoria komme og gå.

Jeg har vært en tur eller to på den selv – men bare korte strekninger – og aldri så langt som til Dalen. Kanskje når jeg blir «ordentlig» pensjonist? 

Heldige er i hvert fall de skoleansatte som får bli med på slike turer på slike dager!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I går etter det som ble et kort møte i Kontrollutvalget, hentet jeg mormorungene i barnehagen og tok dem med hjem til oss. Der skulle Datter skulle komme litt seinere og ta dem med hjem til leggetid. 
 

Det er varme – og til dels lange – dager i barnehagen for mormorungene, og jeg sliter litt med dårlig samvittighet for at jeg ikke har dem enda mer. Men jeg må bare ta meg i det – og tenke at barnehagen er flott for barn – og at jeg nok hadde vært en sliten mormor skulle jeg hatt dem mer på dagtid. Da er det vel bedre at jeg har godt med overskudd og energi når jeg er sammen med dem? 
Men det å være småbarnsforeldre i dag er slitsomt – og av og til funderer jeg på om det er mer slitsomt nå enn da jeg var der?
 

Men de koser seg når de kommer – og Duplo-klosser er bare «gull». Jeg har spart på mange klosser fra da våre unger var små – heldigvis – og de er kommet godt til nytte. Det jeg merker er at det er klossene som er gøyest og gir flest muligheter, ikke nødvendigvis alle «tema-pakkene», der du kan lage feks bondegård eller andre ting. Nei, klossene er gøyest å bygge med – og der de får brukt mest av kreativiteten sin. 
Og det vet jo en pedagog å verdsette;)

»Now by bags are packed and I`m ready to go» heter det i en gammel sang. I morgen er det tid for ny tur. «Kor skal me reis?»

Det kan jo være en overraskelse – så hvis jeg rekker å skrive blogg i morgen, så ser du hvor jeg er;) 

Ytringsfrihet er den friheten alle mennesker har til å ytre seg og gi uttrykk for det de mener og ønsker å si noe om. Men hvor går grensa? Det finnes noen begrensninger i loven som bla handler om hatefulle ytringer, trusler, oppfordring til straffbare handlinger og noe mer. Men mye kan visst sies uten at det er ulovlig.

I går så jeg nemlig et program i Helene Sandviks nye programserie «Helene sjekker ut», der hun skulle sette seg inn i vaksinemotstanderes synspunkter og hvorfor de tenker og handler som de gjør. Fra starten syns jeg egentlig de hun intervjuet og fulgte, virket ganske naive og uskyldige – og minnet meg mer om «peace and love-movement» enn noe faretruende eller skummelt. Kort oppsummert ønsket de bare «fred og kjærlighet» og at alle skulle kunne klemme hverandre når de ville. Munnbindene og avstandskravene kom i veien for dette. De stolte ikke på myndighetene.
– Men de respekterte Sandvik som både brukte munnbind – og som utfordret dem på meningene sine.
 

Men så sendte de opptak av en samling denne «bevegelsen« hadde foran Stortinget i april i år: «Markering for frihet».  – For noen synspunkt og påstander som ble uttrykt offentlig!?  Der var det bla en Jon Holden som stod fram og fortalte at den pågående vaksineringen er en planlagt handling for å forårsake massedød!? Er`e mulig? Er det greit å si noe sånt offentlig? Her syns jeg faktisk ytringsfriheten strekker seg altfor langt. og at den godeste Holden burde blitt anmeldt. Men er det en hatefull ytring, trussel eller oppfordring til lovbrudd? Neppe…
Her gikk det også opp for meg at denne vaksinemotstandergjengen ikke er noen uskyldig «peace-and-love»- bevegelse, men noe ganske annet. Trøsten er at de er få. Håper jeg.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Men programmet fikk meg engasjert, da – og engasjement skal jo være bra…Dessuten er jeg fan av Helene Sandvik.

Så til hyggeligere ting.

På søndag fikk vi tilbringe noen timer sammen med mormorungene igjen. Datter ville ut å løpe en tur, så da passet det at ungene kom til oss. Det er lenge siden de har vært her i Porsgrunn sammen med oss, og da var det stas å gå over brua, langs bryggene og bort til den store, fine lekeplassen bak Rådhuset. Der er det alltid gøy – og lenge siden sist.

Nå nærmer nemlig neste avreise seg, så da er det om å gjøre å legge inn noen gode aksjer hos mormorungene. Det betyr henting i barnehagen i dag også. 

Men først er det møte i Kontrollutvalget – det første fysiske møtet etter den 18 måneder lange teamsmøtetida. Det gleder jeg meg til!

Troll i ord er vel et uttrykk som betyr at vi helst ikke skal komme med en negativ «spådom« eller uttrykke noe som helst ikke skal skje – fordi det kan «gå troll i ord». Det kan faktisk skje. 
 

Jeg er overhodet ikke overtroisk – og tror vel på lite annet annet mennesket selv – men på fredag etter at jeg hadde skrevet bloggen «Livet er skjørt», fikk jeg i hvert fall en opplevelse av at det jeg skrev om gikk troll i ord – dessverre. Livet ER skjørt.

Da fikk jeg en telefon med beskjed om at en god venn gjennom «alle år» plutselig hadde gått bort. Han var «sprek som juling» og full av livsmot og masse energi – og så kommer han ikke  hjem etter å tatt en kveldstur til en titopp i nærmiljøet. Det er bare helt utrolig – og så trist. I tillegg snakker vi om en liten familie som har opplevd mer enn de fleste kan tåle. Det tar litt tid å ta det inn.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Nok om det som er trist….

I går var hele min gjeng i konfirmasjon i Asker. Det var den yngste til min lillesøster som hadde sin store dag. – Og det var jo på håret at det gikk, for der inne er det koronasmitte på alle kanter. Konfirmasjoner og andre arrangementer avlyses «an mas». 
 

Det ble en fantastisk fin dag – og feiring.  Jeg var også så heldig å få plass i kirken – for der var det ikke så mange. Jeg er ofte litt skeptisk til gudstjenester og syns presten kan være litt vel «moraliserende» eller «kjedelig», men ikke denne. I prekenen sin snakket hun om det faktum at ungdommen er utsatt for veldig mye stress og press – og hvor viktig det er å tillate seg å ta pauser og ikke alltid være flink. Håper de flotte 15-åringene tok til seg det hun sa, for det blir viktig framover.

Etterpå var det selskap hjemme hos lillesøster og svoger. De to der er gode på mye – og blant annet er de gode på å stelle i stand til selskap eller fest. Alt var nydelig – fra borddekking, blomster, mat, kaker, taler, film. De er en herlig gjeng – med tre flotte barn – og jeg er ganske sikker på at konfirmanten også var fornøyd med dagen.
 

Dette var den siste av mine nevøer og nieser som stod til konfirmasjon. Med denne yngste i flokken, har konfirmasjonene strukket seg over ganske mange år (20?) – men det er alltid hyggelig å møtes. 

Jeg er veldig takknemlig for å ha en stor flokk.

I dag er det søndag. Det tror jeg skal bli en fin dag – carpe diem.