Nå er det allerede blitt fredag – og helg – igjen.

Denne uka har vi også fått vært litt sammen med mormorungene – først eldstemann, og så 3-åringen. Det er veldig hyggelig å kunne være sammen med en av gangen, må innrømmes;) «En er som ingen, og to er som ti» er jo et mye brukt uttrykk, men jeg liker ikke det helt. Det kan jo indikere at vi ikke ønsker at vi skal merke at de er der – og det vil vi jo!? Ekstra fint er det forresten å være sammen med ungene på regnværsdager – for de bryr seg jo ikke noe om været.

Så er jeg glad for at lærerstreiken er over. Jeg har fått en del folk på nakken når jeg har vært ganske skeptisk til den streiken (hovedsakelig pga tidspunktet, så raskt etter pandemien og at det var umulig å se noen «løsning» enn den som ble).  Men det er nå min mening, så får jeg heller leve med at noen er uenige med meg. Nå er jeg bare veldig glad for at alle elevene er tilbake på skolen.
Læreryrket er et av de viktigste yrkene som finnes, og jeg håper virkelig det blir snakket OPP i tida som kommer. Det skal i hvert fall jeg!

Så litt om strøm…..

Jeg er ikke en av dem som har deltatt i strømdebatten her hjemme. Våre strømregninger det siste halvåret har vært helt «greie» og egentlig overraskende lave. Vi har hatt 0 i nettleie – og til og med fått tilbakebetalt noe på nettleia!? Det skjønner jeg ikke noe av. Er det fordi vi bor i en «liten» leilighet og er relativt sett mye på farta? Ikke vet jeg….

Vi har riktignok bundet strømprisen for noen måneder siden, men det må jo flere ha gjort? I media høres det ut som om «alle» går konkurs.

Jeg syns forresten det er helt på sin plass hvis vi nordmenn begynner å spare litt på strømmen – og det tror jeg heldigvis mange har begynt med.
En artikkel jeg fant på www.faktisk.no med den overraskende overskriften «Nordmenn har de laveste strømprisene i Europa» fortalte at nordmenn bruker fire ganger så mye strøm som den gjennomsnittlige EU-borger! Vi bruker riktignok minimalt med gass ift andre europeiske land, men likevel….

Nok alvorsprat. Nå er det snart helg – og sol – og se hva jeg fant på terrassen i dag:

Og fortsatt er det en del blomster som holder koken. De settes umåtelig stor pris på – og her er et lite utvalg:

God helg!

Continue reading “Det ble en helg med sol!”

I går ettermiddag kjørte vi t/r Porsgrunn – Gardermoen – bare for å være sammen med barnebarnet i et par timer før de dro videre til neste feriedestinasjon.

Vi kjørte El-Golfen, så inkludert tid til lading brukte vi vel tre timer hver vei. Men det var verdt det. Vi hadde ikke sett den lille krabaten på 1,5 uker – og før det hadde vi en snau uke mellom vår og deres ferie.
Og når de kommer hjem om en drøy uke, er det kun 2-3 dager vi drar av gårde igjen….

Den lille gutten blir snart fire måneder og er en helt herlig liten krabat. Han spiser og sover – og når han er våken smiler han for det meste.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så tussete når det gjaldt barnebarn at jeg skulle feks finne på å kjøre i seks timer på en ettermiddag, bare for å få et par timer sammen med den lille.

Men sånn er det blitt – og det samme gjelder for de to mormorungene. Jeg er bare helt solgt.

Håper virkelig jeg får muligheten til å følge dem enda et godt stykke videre på veien.

Ellers mobiliserer jeg det jeg har for å holde ut kommende tidagers varsel med regn og gråvær. Mannen syns jeg er helt håpløs, som ikke tåler litt kulde og regnvær, men sånn er det blitt. Jeg fryser – og liker det ikke.

Så nå handler det om å holde ut til vi reiser til Kroatia igjen om ikke så lenge. Det skal nok gå bra – og skulle dagene bli litt trasige, er det jo bare å tilkalle en mormorunge – eller to;)

Og ellers krysser jeg fingrene for tvungen lønnsnemnd i lærerstreiken. Jeg har nesten lyst til å gråte når jeg ser unger i barneskolealder henge rundt på kjøpesenteret midt i skoletida. Det blir helt feil og kan ikke fortsette.

Jeg kjenner at jeg er avhengig av å være i bevegelse – både mentalt og fysisk – og gjerne samtidig. Selv etter at jeg har vært på trening en times tid på morningen, er dette ikke nok til å holde meg i ro resten av dagen. De siste to dagene har jeg derfor «fylt på» med toppturer.

Jeg ble forresten «endelig ferdig» med mine 10 titoppere i Grenland. Det kjennes deilig – selv om det skal sies at jeg også har vært på en av toppene flere ganger og kommer nok til å fortsette med det. Det er Årdalsåsen som ligger bare 5-6 minutters kjøring hjemmefra og er bratt og fin og dermed en super treningsøkt på totalt en times tid.

Når jeg er på gruppetrening, er jeg ikke i den samme «mentale bevegelsen» som når jeg er ute på tur. På gruppetrening er jeg mer konsentrert om oppgaven, mens ute på tur – og gjerne aleine – kan tankene vandre fritt. Det er sikkert flere enn meg som har kommet opp med mange gode ideer eller lagt mange (mer eller mindre) gode planer i løpet av en tur i skog og mark.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har vel skrevet noe om det før, men trening betyr stadig mer og mer for meg. Hvis jeg er på reisefot, har jeg alltid treningstøy i kofferten og er på leit etter treningsmuligheter.

Som nå sist i Stavanger. Der hadde jeg lest meg opp på hotellet og funnet ut at de hadde treningsrom i 14.etasje. Der hadde de bra med utstyr – og to møller. Så der fikk jeg til en halvtime på mølla før frokost. På søndagen måtte jeg av naturlige grunner ta det litt mere med ro, så da ble det en times gåtur rundt i nærmiljøet rundt hotellet – 4,5 km. Etter dette smaker både frokosten og alt du koser deg med resten av dagen, såå mye bedre.

Også må jeg huske å si – siden jeg i forrige blogg klaget jeg over kaldt vær i Stavanger – at på søndagen var det helt nydelig der: Sol, lite vind og varmt. Vi fikk besøkt oljemuseet og spist lunsj ute i sola.

Jubileumsfesten lørdag kveld var også kjempefin – der hver og en som enten hadde hatt jubileum eller hadde gått av med pensjon, fikk personlig tale fra sin leder. Og selvsagt var det nydelig middag og ditto viner. (Og jeg fikk kjøpt meg nye sko).

Uka har ellers gått med til tur på hytta (det må fortsatt vannes!), mormorungene og venninnetreff. Og når været i tillegg har vært meget bra, må jeg si meg godt fornøyd med uka så langt.

Og sånn så det ut på Ivarsand tirsdag 20.september

I helga er vi i Stavanger. Mannen er invitert til forsinket jubileumsfest i «gamle Wintershall» etter at han gikk av med pensjon i 2020. Festen er for dem med lang fartstid og for dem som har gått av med pensjon etter pandemien.

Det som er litt spesielt er at Brage-plattformen som ble kjøpt opp av tyske Wintershall fra Statoil i 2013,  nå er blitt kjøpt opp av Okea (ikke at jeg vet hva det er). Men det er i hvert fall Wintershall som har invitert til jubileumsfesten.

Vi kom i går med Widerøe fra Torp. Og heldigvis hadde vi booka ettermiddagsflyet, for formiddagsflyet hadde blitt kansellert. Det så vi spor av på flyplassen, kan du si – da en gjeng reisende hadde blitt sittende i baren siden formiddagen – sannsynligvis med god kompensasjon. For en i den gjengen ble flyturen til Stavanger et lite mareritt, tipper jeg;)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Verken Mannen eller jeg er særlig kjente i Stavanger, så dagen i dag er blitt brukt til å se oss om i byen.

Vi gikk først en tur i retning «Gamle Stavanger» og passerte bla hermetikkmuseet.

På vei bort til Gamle Stavanger passerte vi Lendes park. Han var en fargerik samfunnsrefser som hadde sitt virke i Stavanger i mellomkrigstida. Han kjempet for barns oppvekstvilkår og for at ungdom skulle få seg en praktisk fagopplæring for å trygge seg en framtid.

Selv gamlebyen var et  kjempeidyllisk område vest for Vågen med litt mindre hus enn ellers i byen.

Overalt var det flotte bakgårdshager og inngangspartiet med de nydeligste blomster.

Men det har vært kaldt her. Jeg overhørte noen Stavangerdamer klage over hvor kaldt det var i dag – så da stemmer det nok.

I kveld et det jubileumsfest på Clarion-hotellet, der vi bor. Det blir helt sikkert stas. Mannen har truffet igjen mange gamle kolleger, og det er jo alltid trivelig. For meg er det også hyggelig å bli kjent med nye folk.

Det som var en smule ergerlig, var at da jeg pakket ut fra kofferten i går kveld, oppdaget jeg at jeg hadde pakket ulikt par sko til kjolen jeg skulle ha på meg…. Hvordan er det mulig?

Så det ble skojakt også idag, kan du si – med hell, heldigvis.

Når jeg er hjemom, har jeg alltid mye å ta igjen. I hvert fall føles det sånn. Men det aller meste er bare hyggelige ting – som å være med barnebarna. I går fikk vi litt «aleinetid» med 3-åringen – som kanskje av og til kommer litt i skyggen av storebror på 6.

Hun hadde lyst til å overnatte, så det fikk vi selvsagt til. Da blir det mye lek, bygging av duplo, blåbærplukking på terrassen – og til og med litt shopping, fikk vi tid til.

Det blir tidlig opp i heimen når pappa er på jobb på plattform og mamma skal rekke jobb i Skien og innom SFO og barnehage først. Da er det fint å ha litt god tid med mormor og bestefar en morgen en gang i blant.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bestefar leverte i barnehagen, for han skulle videre ut på hytta for å ta opp båten. Mormor kunne da gå på trening – og lage deigen til surdeigsbrød. I går var nemlig surdeigen bakeklar – etter at jeg måtte lage ny da vi kom hjem for en uke siden. Surdeig tåler nemlig bare å oppbevares i kjøleskap i ca to uker. Blir jeg lengre borte, som nå – må jeg lage ny. Det tar 5-6 dager, men det går likevel fort, syns jeg.

Ellers har jeg vært i litt «polemikk» med hun Priyangika, som var hovedpersonen i NRK-dokumentaren «Veien hjem» – en dokumentar om adopsjon fra Sri Lanka – som opprørte meg skikkelig. Priyangika er blitt daglig leder for en organisasjon som hun har kalt «Romantisert innvandring» og ser ut til å ha som livsoppgave å framstille alle utenlandsadopsjoner i et svært negativt lys. De har engasjert advokatkontoret Sulland for å kreve at norske myndigheter skal granske alle utenlandsadopsjoner for om mulig finne ulovligheter. Både dokumentaren og denne foreningen har provosert meg noe veldig. Det skrev jeg forresten en blogg om – som ligger like under her.

Og eller ble ettermiddagen tilbrakt på hytta – og der var det bare lekkert i går.

Jeg skal ikke påstå at jeg verken er vanskelig å provosere eller engasjere – men i hvert fall har dokumentaren «Veien hjem» gjort begge deler – og for ikke å snakke om organisasjonen «Romantisert innvandring».

For dem som ikke har sett dokumentaren, handler den i korte trekk om ei jente på  nå 30 år, som dro tilbake ganske tidlig for å finne røttene sine på Sri Lanka. Hun fant biologisk mor og deler av resten av familien. Det første møtet hadde ikke vært hyggelig, for moren hadde blitt sint for at datteren ikke kunne det lankesiske språket – og forstod ikke at det var fordi hun hadde vokst opp i Norge. Mor trodde Norge var en provins på Sri Lanka. Hun var mest sannsynlig analfabet, og hun bodde på gata. Tanten og noen flere familiemedlemmer bodde i slummen, og det ble vist noen fæle bilder av hvordan det så ut der.

Priyanika Samathie (hun har tatt tilbake sitt lankesiske navn), dro etter det første møtet tilbake til Sri Lanka flere ganger og hadde også med seg mann og barn en av gangene. Da var også NRK med. Seinere dro hun tilbake for å finne ut mere rundt adopsjonen og besøkte barnehjemmet hun hadde bodd på, oppsøkte myndigheter og advokat og leitet etter dokumenter som kunne fortelle mer om omstendighetene rundt hennes adopsjon. Hennes konklusjon om egen sak ser ut til å være at hennes adopsjon har vært ulovlig og at biologisk mor ikke visste at hun ble adoptert til Norge.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

På det grunnlaget har hun opprettet en organisasjon som hun har kalt «Romantisert innvandring» (bare navnet er helt forferdelig, syns jeg) som hun er daglig leder for. Organisasjonen har tatt kontakt med advokatfirmaet Sulland – som har sendt et brev til Bufdir der de ber om at alle utenlandsadopsjoner til Norge skal granskes.

Naturlig nok er det flere en meg som reagerer på det – bla i VG 6.september: https://www.vg.no/nyheter/i/eJ18AQ/adopterte-om-gransking-foeles-som-et-overtramp

Hvorfor opprører dokumentaren og «Romantisk innvandring» meg? Jo, fordi vi selv har adoptert fra Sri Lanka, fra det samme barnehjemmet som ble vist i dokumentaren – i 1986. Vår sønn var fire uker gammel da vi kom ned  – og sju uker da vi kom hjem med han.

Jeg tror også at alle som vet bare litt om adopsjonsprosesser, vet at det tar både måneder og år i Norge, før man blir godkjente som adoptivforeldre i det hele tatt. I løpet av den prosessen med hjemmebesøk, intervjuer og sjekk av vår økonomi, husker jeg at jeg mer en en gang tenkte: Tenk om alle som skulle bli foreldre ble sjekket så grundig som oss!

I løpet av de tre ukene vi var på Sri Lanka var vi gjennom en prosess som innebar besøk, papirarbeid og møter på diverse kontorer, og som kulminerte med en rettssak der biologisk mor hadde en siste mulighet til å si nei til adopsjon. Jeg husker vi var veldig nervøse den dagen, for da hadde vi vært der i to uker og hver dag besøkt den lille krabaten som skulle bli vår sønn. Biologisk mor bekreftet heldigvis sitt aksept til adopsjon den dagen, dokumenter ble underskrevet av henne og oss samtidig, og den lille gutten ble offisielt vår sønn.

Vi ble anbefalt å ikke formidle vår adresse til biologisk mor, men det valgte vi å gjøre likevel. Mammahjertet tilsa at det var viktig. Vi hadde derfor kjøpt et lite sølvkjede hjemme i Norge. Oppi esken til kjedet la jeg våre navn og adresse i Norge. Vi har aldri hørt noe….

Da vi kom hjem var det full helsesjekk av den lille gutten – som nå hadde begynt å legge på seg og virket frisk og fin.

Etter det måtte vi i tre år sende halvårlige rapporter til myndighetene på Sri Lanka, med bilder og beskrivelser om hvordan det gikk med vår sønn.

Vår sønn har aldri vært interessert i å leite etter opphavet sitt. Han har bilde av biologisk mor (som jeg har tatt, for hun bodde på barnehjemmet). Han har vært en fornøyd norsk gutt – selv om han også har vært utsatt for kommenterer opp igjennom. Heldigvis har det gått bra.

I 2016 dro vi tilbake til Sri Lanka – med han. Da var han blitt 30 år. Det var en skikkelig ferietur i 10-12 dager, der vi dro på rundreise og så mange av de flotte stedene som den tropiske øya har å by på (og langt vakrere enn det som vises i dokumentaren på NRK…) Og vi bodde på det hotellet vi hadde bodd på de første dagene i 1986.

Vi dro også til barnehjemmet han hadde bodd de første seks ukene av sitt liv, og vi fikk lov til å gå rundt og se hvordan barna og mødrene deres bodde i dag. Vi fikk også høre noen av de forferdelige historiene til mødrene.

Det opprører meg at Pryianika prøver å mistenkeliggjøre alle utenlandsadopsjoner til Norge. Jeg har vært i kontakt med henne og sagt min mening om det – men hun mener å ha rett. Vår erfaring er annerledes – og jeg mener hun gjør feil. Det betyr ikke at enkelte land og organisasjoner kan ha utnyttet sårbare kvinner og systemet på Sri Lanka og andre land det har vært utenlandsadopsjon fra.

Som tanta hennes sier i dokumentaren, så ble barnet overgitt til adopsjon fordi verken mor eller resten av familien var i stand til å ta vare på barnet. De var overbeviste om at barnet kom til å få det bedre hos en familie et annet sted. Jeg tror de handlet til barnets beste – og vi som adopterte ønsket oss bare et barn.

Jeg håper det blir med det – og ikke en opprivende granskning.

Bildene jeg har lagt ved er fra vår tur til Sri Lanka i mars 2016.

Lørdag var det navnefest for den sist nyankomne i familien. Dette var en stor dag for familie og venner – som stilte mannsterke opp til feiring av den lille, skjønne gutten vår. Han er den roligste, blideste og mest fornøyde lille gutten du kan tenke deg.

Fredag var det rigging i lokalet vi skulle være i, så da kom hovedpersonen selv til farmor og farfar en tur. Han er blitt nesten 3,5 måneder nå og er blitt en stor gutt. Det hadde skjedd mye på den måneden jeg hadde vært borte!
Den eldste mormorungen, som var kommet på besøk, bygget diverse duplofigurer til fetteren sin. Og er det noe han kan, så er det å bygge duplo- og legofigurer!

Den eldste mormorungen har jo faktisk begynt på skolen mens vi har vært borte, så da er det ikke så lett med overnatting og kos midt i uka, sånn som vi har hatt det før.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så da handler det om å finne ledig tid til å være sammen med han noen timer. Det kommer jo snart en tid som ikke besteforeldrene er de kuleste å være sammen med, så vi får smi mens jernet er varmt. Og foreløpig er det ikke noe problem.

Jeg hadde fortalt han om «Comic Zoo», en nisjebutikk med pokemon og superhelter, spill og annet – som jeg bare hadde gått forbi like i nærheten av her vi bor. Butikken har bare åpent noen timer i uka og på enkelte dager. Men fredag ettermiddag hadde de altså åpent, så det det var flaks for oss – for der likte han seg. Han er  veldig opptatt av pokemon.

På søndag var det ingen ting på programmet – for mormorungene skulle i bursdag, og den lille 3-måndtingen var på vei til sin første, lange ferietur – med fly. Spennende tider!

Så da ble det en tur på hytta for oss. Det var en nydelig formiddag med nesten sommerfølelse – før det skyet litt til og ble ganske kaldt. Syns jeg. Men jeg fikk vannet, ryddet opp, klippet og fjernet litt tørt rundt omkring i bed og krukker.

Det ble ganske bra etter litt stell og arbeid. Særlig denne rhododendroen var veldig fin – og det ble også flere av de andre krukkene.

Da ettermiddagen kom, var jeg litt i manko på trening, så da tok jeg meg en tur opp til Årdalsåsen. Det er ganske bratt stigning opp dit, så jeg fikk svettet litt. Det begynte å bli mørkt, men det var fint på toppen.

Og siden jeg både hadde trent OG var aleine hjemme (Mannen ble igjen på hytta, for vi skal ha el-tilsyn tidlig i dag, mandag), kunne jeg med god samvittighet bestille meg en pokebowl fra «nabo`n»: Lucky Sushi.

Alt i alt altså: En fin helg i familiens- og feiringens tegn.

Etter en litt ekstra lang kjøretur fra Gardermoen onsdag kveld, kom vi hjem rundt midnatt. Det kan virke som om alle slags veiarbeid gjøres kvelds- og nattestid, med omkjøringer både hit og dit (så vi var glad for at vi ikke skulle andre veien og skulle rekke et fly, men «bare» hjem).

Det var selvsagt bekmørkt da vi kom hjem, så terrassehagen kunne jeg først sjekke på morningen. Jeg var veldig spent….

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men det kunne sett langt verre ut. De fleste plantene hadde klart seg ganske bra og kunne bare «friseres» litt.

Mens et par planter måtte klippes helt ned – og et par har tatt kvelden. Men det er jo hekt normalt i løpet av en lang sommer.

Jeg har to krukker med blåbær. Den ene kunne høstes før vi dro, men den andre var fortsatt på gang nå. Veldig gøy med det som kan spises, syns jeg!

Nå er alle dryppslanger og dyser fjernet, og jeg gleder meg litt til å ta vare på plantene sjøl i resten av vekstsesongen.

I Supetar ble også noen av plantene på terrassen samlet i et hjørne med noen vanndyser i hver potte og med tilsig fra ei stor vannbøtte. Bouganvillaen og en annen palme må klare seg sjøl.

Men om fire uker er vi tilbake:)

Continue reading “Tror jeg vil holde en knapp på Kroatia i september”