Jeg skal ikke påstå at jeg verken er vanskelig å provosere eller engasjere – men i hvert fall har dokumentaren «Veien hjem» gjort begge deler – og for ikke å snakke om organisasjonen «Romantisert innvandring».

For dem som ikke har sett dokumentaren, handler den i korte trekk om ei jente på  nå 30 år, som dro tilbake ganske tidlig for å finne røttene sine på Sri Lanka. Hun fant biologisk mor og deler av resten av familien. Det første møtet hadde ikke vært hyggelig, for moren hadde blitt sint for at datteren ikke kunne det lankesiske språket – og forstod ikke at det var fordi hun hadde vokst opp i Norge. Mor trodde Norge var en provins på Sri Lanka. Hun var mest sannsynlig analfabet, og hun bodde på gata. Tanten og noen flere familiemedlemmer bodde i slummen, og det ble vist noen fæle bilder av hvordan det så ut der.

Priyanika Samathie (hun har tatt tilbake sitt lankesiske navn), dro etter det første møtet tilbake til Sri Lanka flere ganger og hadde også med seg mann og barn en av gangene. Da var også NRK med. Seinere dro hun tilbake for å finne ut mere rundt adopsjonen og besøkte barnehjemmet hun hadde bodd på, oppsøkte myndigheter og advokat og leitet etter dokumenter som kunne fortelle mer om omstendighetene rundt hennes adopsjon. Hennes konklusjon om egen sak ser ut til å være at hennes adopsjon har vært ulovlig og at biologisk mor ikke visste at hun ble adoptert til Norge.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

På det grunnlaget har hun opprettet en organisasjon som hun har kalt «Romantisert innvandring» (bare navnet er helt forferdelig, syns jeg) som hun er daglig leder for. Organisasjonen har tatt kontakt med advokatfirmaet Sulland – som har sendt et brev til Bufdir der de ber om at alle utenlandsadopsjoner til Norge skal granskes.

Naturlig nok er det flere en meg som reagerer på det – bla i VG 6.september: https://www.vg.no/nyheter/i/eJ18AQ/adopterte-om-gransking-foeles-som-et-overtramp

Hvorfor opprører dokumentaren og «Romantisk innvandring» meg? Jo, fordi vi selv har adoptert fra Sri Lanka, fra det samme barnehjemmet som ble vist i dokumentaren – i 1986. Vår sønn var fire uker gammel da vi kom ned  – og sju uker da vi kom hjem med han.

Jeg tror også at alle som vet bare litt om adopsjonsprosesser, vet at det tar både måneder og år i Norge, før man blir godkjente som adoptivforeldre i det hele tatt. I løpet av den prosessen med hjemmebesøk, intervjuer og sjekk av vår økonomi, husker jeg at jeg mer en en gang tenkte: Tenk om alle som skulle bli foreldre ble sjekket så grundig som oss!

I løpet av de tre ukene vi var på Sri Lanka var vi gjennom en prosess som innebar besøk, papirarbeid og møter på diverse kontorer, og som kulminerte med en rettssak der biologisk mor hadde en siste mulighet til å si nei til adopsjon. Jeg husker vi var veldig nervøse den dagen, for da hadde vi vært der i to uker og hver dag besøkt den lille krabaten som skulle bli vår sønn. Biologisk mor bekreftet heldigvis sitt aksept til adopsjon den dagen, dokumenter ble underskrevet av henne og oss samtidig, og den lille gutten ble offisielt vår sønn.

Vi ble anbefalt å ikke formidle vår adresse til biologisk mor, men det valgte vi å gjøre likevel. Mammahjertet tilsa at det var viktig. Vi hadde derfor kjøpt et lite sølvkjede hjemme i Norge. Oppi esken til kjedet la jeg våre navn og adresse i Norge. Vi har aldri hørt noe….

Da vi kom hjem var det full helsesjekk av den lille gutten – som nå hadde begynt å legge på seg og virket frisk og fin.

Etter det måtte vi i tre år sende halvårlige rapporter til myndighetene på Sri Lanka, med bilder og beskrivelser om hvordan det gikk med vår sønn.

Vår sønn har aldri vært interessert i å leite etter opphavet sitt. Han har bilde av biologisk mor (som jeg har tatt, for hun bodde på barnehjemmet). Han har vært en fornøyd norsk gutt – selv om han også har vært utsatt for kommenterer opp igjennom. Heldigvis har det gått bra.

I 2016 dro vi tilbake til Sri Lanka – med han. Da var han blitt 30 år. Det var en skikkelig ferietur i 10-12 dager, der vi dro på rundreise og så mange av de flotte stedene som den tropiske øya har å by på (og langt vakrere enn det som vises i dokumentaren på NRK…) Og vi bodde på det hotellet vi hadde bodd på de første dagene i 1986.

Vi dro også til barnehjemmet han hadde bodd de første seks ukene av sitt liv, og vi fikk lov til å gå rundt og se hvordan barna og mødrene deres bodde i dag. Vi fikk også høre noen av de forferdelige historiene til mødrene.

Det opprører meg at Pryianika prøver å mistenkeliggjøre alle utenlandsadopsjoner til Norge. Jeg har vært i kontakt med henne og sagt min mening om det – men hun mener å ha rett. Vår erfaring er annerledes – og jeg mener hun gjør feil. Det betyr ikke at enkelte land og organisasjoner kan ha utnyttet sårbare kvinner og systemet på Sri Lanka og andre land det har vært utenlandsadopsjon fra.

Som tanta hennes sier i dokumentaren, så ble barnet overgitt til adopsjon fordi verken mor eller resten av familien var i stand til å ta vare på barnet. De var overbeviste om at barnet kom til å få det bedre hos en familie et annet sted. Jeg tror de handlet til barnets beste – og vi som adopterte ønsket oss bare et barn.

Jeg håper det blir med det – og ikke en opprivende granskning.

Bildene jeg har lagt ved er fra vår tur til Sri Lanka i mars 2016.