‎Eller er det lov å si? Litt usikker av og til. Men sånn er det nå i hvert fall. Med oss.

Vi har vært her på Anfi del Mar på Gran Canaria – som øvrig ikke er den største kanariøya, for det er Tenerife – i 10 dager og er ikke en gang halvveis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kalimaen og vinden er over for denne gang, og det gode, varme været ser ut til å ha stabilisert seg. – Litt rart, egentlig, for jeg har lest (og vet) at de har hatt rekordvarme her det meste av 2023. Enkelte steder varsles det om «skogbrannfare», og det er heller ikke normalt for januar.

Men i «fjellene» der jeg er på tur, er det fortsatt grønt, selv om jeg ser at i solsiden begynner det virkelig å bli tørt. Som det «hagemennesket» jeg er ønsker jeg virkelig at det hadde kommet ei kraftig regnskur – eller to. Men det ser altså ikke sånn ut – de første 10 dagene.,

Men altså: På lørdag kom Lillemann (farmorungen) og foreldrene. Det er bare så gøy med en «ett-år-og-åtte-måndting» som opplever alt for første gang (selv om han har vært her en gang før allerede).

Vi bor i «vinkeavstand» til hverandre – i en vinkel, men på samme plan. Da kan vi kommunisere at vi er klare til å hente han på morningen og ha litt aleinetid – både vi – med Lillemann – og foreldrene uten:)

Vi har dessuten alt vi trenger her på Anfi – både for store og små. Foruten flere barnebassenger, lekeplasser, barneparkering og grøntområder, er det ei nydelig sandstrand.

Lillemann syntes det var litt rart å gå barbeint i sanda, men det er jo ikke så rart!

Det å bli besteforeldre er en gave, sies det. Det er vi helt enige i.

– Og fortsatt har vi mange dager sammen.

Det er ikke ofte vi kan skryte på oss å ha mye å gjøre når vi er her på Gran Canaria – snarere tvert i mot.

Men denne uka har faktisk vært busy – men bare fordi vi har vært sammen med mye hyggelige folk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Først og fremst handler det om min gode venninne fra Bodø, som giftet seg i Sjømannskirka her i fjor – og som nå var tilbake med sin kjære og kunne feire 1-års bryllupsdag.

Vi har bodd «over og under hverandre» på Anfi, og da blir det jo mange hyggelige sammenkomster. Hun og jeg traff hverandre for ca 22-23 år siden, da vi begge hadde kjøpt den første ferieuka – og siden da har vi holdt kontakten.

Men i går dro de hjem.

Så har vi i løpet av uka truffet naboer hjemmefra og gamle arbeidskolleger av Mannen – OG vært på to konserter på Buster bar i Arguineguin. I går var det Jan Eggum som spilte der – og han er – i tillegg til å være en dyktig musiker, også festlig å høre på. Han har så mange historier.

Hvis noen lurer på været på øya for tida (særlig, he-he) kan jeg trøste folk med at det har vært mye vind og «moderat kalima» stort sett hele uka. Men sol hver dag, og i le har det vært knallvarmt og fine kveldstemperaturer.

Og på tross av den utstrakte  sosiale aktiviteten, kan jeg melde om at turene i fjellet på morningen har gått sin gang. Det er viktig å opprettholde kondisen!

I dag kommer det minste barnebarnet og foreldrene hit. De skal bo like ved siden av oss. Det er vi mer enn klare for, så det blir stas.

Det er vel egentlig litt på kanten å melde om 25 grader, solskinn og god badetemp, når været er som det er hjemme…

Men så heldige er vi altså – at vi pakket og dro fra Norge i bitende 22 kalde grader på Gardermoen lørdag morgen – rett før det skulle slå over til regn og mildvær og bli uframkommelig på de fleste veiene hjemme (eller så var det i hvert fall det som var meldt;)

Vi er nemlig tilbake på Anfi del Mar på Gran Canaria, hvor vi har feriert på vinterstid de siste 20-25 årene.

Da jeg var i jobb, kunne jeg ikke være særlig lengre enn en «oval uke» en gang i løpet av vinteren – men når pensjonstida nærmet seg, valgte vi å kjøpe oss inn litt mer.

Så fra og med i år kan vi være her i minst fem sammenhengende uker – og det skal nok gå fint, tenker jeg – mens Mannen er litt mere i tvil.

Allerede har det blitt fine turer i fjellet og bading i havet.

Leiligheten vi skal bo i i 3 av de 5 ukene er helt super, selv om det er en studioleilighet og på den måten de minste de har  på Anfi. Likevel er den på ca 60 kvadrat, tipper jeg – og med stor terrasse og nydelig utsikt.

Og snart kommer resten av gjengen vår – pø om pø. Kan man be om mere? Neppe, spør du meg.

Det er vinter i Norge! En skikkelig god gammeldags vinter, slik jeg husker det var da jeg vokste opp i Brevik. Da var det sparkstøtting på snødekte veier som gjaldt – og skøyting! Skigåing var litt mere vrient, for det var i cementens tid. På 60-tallet la nemlig cementutslippene fra Dalen Portland cementfabrikk seg som et fint «skrubbelag» oppå snøen – lagvis – etter hvert som det snødde. Det lugga når vi gikk på ski, husker jeg.

Sånn er det heldigvis ikke lenger, men det betyr ikke at snøen i byene er hvit særlig lenge av gangen. Salting gjør at det blir skikkelig grisete fort.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men den siste uka, hvor det har snødd noe vannvittig rundt her, har sparkstøttingene igjen blitt sett i bybildet. -Artig!

Men til tross for kulda og altfor mye snø etter min smak, har det vært fint, da! Det har vært mange dager med sol – og vi har kunnet oppleve de vakreste soloppganger og solnedganger.

Det er litt ekstra fint her på Vestsida i Porsgrunn hvor vi bor, på denne årstida. Da har vi nemlig sol fra morgen til «kveld». Det settes det stor pris på.

Ellers har barnebarna vært mye i fokus de siste to ukene. Særlig har det vært behov for å hjelpe til med minstemann som ikke har vært i form, men også de to eldste som har hatt begge foreldrene på jobb til tider – pluss vært på en helgeutflukt.  Det kjennes fint å være hjemme da – å kunne være til nytte.

Men nå er det ikke lenge til vi drar av gårde igjen… Det holder med vinter og snø for denne gang, tenker jeg.

Jeg er mer enn klar til å dra sørover – og til å bli vekk en stund;)

Siden vi kom hjem sist torsdag, har det vært kaldt – fryktelig kaldt – og de tre siste dagene har temperaturen ligget på 20 minus og lavere.

Jeg har prøvd å kle meg for å ta noen turer ute – for det er jo så vakkert – men uansett, så fryser jeg. Mest kjenner jeg det i ansiktet, hvor det er vanskelig å kle seg (har brukt ull-bøff og dradd opp over nesepartiet.)

For de minste ungene har det også blitt for kaldt. Så for «våre unger» har det derfor blitt lite utetid på minstemann, men mer på de to eldste. Særlig mormorungen på sju elsker å være ute i snøen og leke – og kjenner ikke en gang at det er kaldt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og nå er det blitt «fyringsproblemer». Barnehagen eller avdelingen til minstemann måtte holdes stengt i dag og bare deler av barnehagen kan holdes åpen i morgen. Det betyr farmor- og farfartid, så foreldrene kan komme seg på jobb.  Det er i grunnen bare koselig det – og passet helt perfekt disse dagene her hvor vi likevel tilbringer mye tid innendørs.

Men takke meg til treningssenteret! Jeg er så glad for at vi har treningsmuligheter omtrent «vegg-i-vegg» når det er så kaldt. Så der har jeg vært hver dag siden vi kom hjem. Det er blitt en daglig rutine og god vane.

Men for all del: Jeg vet at mange elsker denne kalde vinteren med mye snø og mener at det er bare å kle seg. -All kred til dere! Det er godt vi er forskjellige. Jeg er sikkert bare «miljøskadd»;)

Jeg er ikke den som skriver så mye om matlaging (og det har sine naturlige grunner, for det er jeg ikke så veldig god til).

Men akkurat denne «slumpeoppskriften» har jeg lyst til å dele. Inspirasjonen til å prøve akkurat dette fikk jeg fra en av mine nevøer, som slumset i vei på Instagram.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har laget røra et par ganger før, og det handler om at jeg ikke klarer å kaste mat – ei heller brune bananer. Noen ganger fryser jeg dem i biter for å bruke i smoothies, men nå har jeg altså funnet ut at jeg kan lage noen svært gode (og enkle) pannekaker.

Jeg smelter 2-3 skjeer smør og blander det sammen med et par bananer, et par egg, litt hvetemel, havremel og havregryn (de må jo være sunnest mulig!), en klype salt og melk i passende mengde, så det blir ei bra røre. Jeg visper alt med en stavmikser i et litermål.

Så steker jeg dem en og en i ei lita stekepanne – 2-3 min på hver side på middels varme.

Og voila!

Vi var bare en snau uke i Kroatia rundt nyttår og de første dagene av januar, men konklusjonen er at det går godt an.

Været var bra med mest sol (men også litt regn) og nesten vindstille. Temperaturen lå mellom 17-18 i skyggen på dagtid og ned mot 10 grader på kveldstid.

Jeg hadde tatt med både gode hansker og skjerf, men trengte ingen av delene. Jakka ble også ofte litt for varm.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ulempa ved å være i Kroatia på denne årstida, er at svært mange av restaurantene og hotellene holder stengt. Myndighetene jobber iherdig med å stimulere disse bedriftene til å holde åpent hele året, men mest sannsynlig handler det om at arbeidsåret er lagt opp sånn: En lang sommersesong hvor de ansatte (flest ungdom) ofte jobber 12 timer om dagen 7 dager i uka.

På Brac hentes arbeidskraft inn fra fastlandet (flest fra Zagreb-området), samt både Bosnia, Slovenia og andre land i nærheten. Når sesongen er over reiser de hjem – og fortsetter studier, går inn i annet sesongbetont arbeid – eller tar seg en lang ferie.

I Supetar er det gjerne 3 restauranter som holder åpent hele året – i tillegg til hotell Osam med deres Michelin-restaurant «Otok». Det er også 2-3 barer som er åpne.

For oss som har egen leilighet med godt utstyrt kjøkken, er det ikke så viktig om ikke restauranttilbudet er så stort, men hvis du kommer som hotellgjest til Supetar, ville jeg tro det var litt lite.

Men så har vi Split, da, den nest største byen i Kroatia (ca 160.000 innbyggere) og hvor det er turister hele året og dermed massevis av restauranter og hoteller som holder åpent.  Fra Supetar tar det oss 50 min over med ferja, og den går 9 ganger pr dag i lavsesong. Dit er det enkelt å dra for å tilbringe kvelden eller shoppe.

Vi tok også en tur over øya til Bol – ca 37 km fra Supetar. Bol har vel den mest fotograferte stranda i Kroatia, nemlig Zlatni Rat («det gyldne horn»).

Men i Bol er det bare ca 1.500 fastboende, så der er det stille om vinteren når det ikke kryr av turister som det gjør hele sommersesongen.

Nok om Kroatia for denne gang. Vi kom hjem i går ettermiddag. Da hadde vi overnattet i Split fordi flyet til Zagreb gikk så tidlig at det ikke passet med ferje inn fra Brac på morningen. I Zagreb måtte vi vente en stund på flyet hjem til Torp, men det visste vi jo at vi måtte, så det gikk helt greit.

Nå handler det om å være hjemme i det kalde, klare vinterværet – i hvert fall i et par ukers tid;)

Det er egentlig helt utrolig at hotellet (Osam) i Supetar velger å holde åpent hele året – noe de har gjort helt siden de åpnet i 2015. På hotellet har de også en restaurant (Otok) som har blitt tatt med i Michelin-guiden.

Og hver nyttårsaften holder de stor nyttårsfest med alt som hører til: Velkomstdrikke, 4-retters meny, levende musikk og dans – og bobler og raketter ved midnatt.

Festen – og hotellet – var som nevnt før, fullbooket – og det var gjester fra fastlandet OG fra utlandet, som oss.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og i tillegg har de også et julemarked her, hvor det også var stor fest på nyttårsaften. Der måtte vi selvsagt innom på vei hjemover, og da vi forlot  festen i 0130-tida, holdt de fortsatt på med åpne boder, fullt av folk og levende musikk.

Skikkelig gøy var det – i en liten havneby på Brac  med bare ca 4.300 fastboende og få turister på vinteren.

I dag skinner sola igjen, og vi har vært på tur i det fine turterrenget – i kortbukse og t-skjorte. Ikke at det er så veldig varmt, men varmt nok når du er i farta.

I går ble det etterhvert overskya og kom litt regn, så da ble det Mesternes mester, Hver gang vi møtes – og nyttårstaler på TV.

Det går an, det også.

Ekstra godt kjennes det jo å være her nå, skal jeg innrømme – når jeg hører og ser nytt hjemmefra. For et snøkaos! Men vi har hatt vår skjerv av snømåking, så jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet.

I dag blir det en tur over øya til Bol – og i morgen drar vi til Split.

Tjohei, det er fint å være pensjonist!