Siden vi kom hjem sist torsdag, har det vært kaldt – fryktelig kaldt – og de tre siste dagene har temperaturen ligget på 20 minus og lavere.
Jeg har prøvd å kle meg for å ta noen turer ute – for det er jo så vakkert – men uansett, så fryser jeg. Mest kjenner jeg det i ansiktet, hvor det er vanskelig å kle seg (har brukt ull-bøff og dradd opp over nesepartiet.)
For de minste ungene har det også blitt for kaldt. Så for «våre unger» har det derfor blitt lite utetid på minstemann, men mer på de to eldste. Særlig mormorungen på sju elsker å være ute i snøen og leke – og kjenner ikke en gang at det er kaldt.
Og nå er det blitt «fyringsproblemer». Barnehagen eller avdelingen til minstemann måtte holdes stengt i dag og bare deler av barnehagen kan holdes åpen i morgen. Det betyr farmor- og farfartid, så foreldrene kan komme seg på jobb. Det er i grunnen bare koselig det – og passet helt perfekt disse dagene her hvor vi likevel tilbringer mye tid innendørs.
Men takke meg til treningssenteret! Jeg er så glad for at vi har treningsmuligheter omtrent «vegg-i-vegg» når det er så kaldt. Så der har jeg vært hver dag siden vi kom hjem. Det er blitt en daglig rutine og god vane.
Men for all del: Jeg vet at mange elsker denne kalde vinteren med mye snø og mener at det er bare å kle seg. -All kred til dere! Det er godt vi er forskjellige. Jeg er sikkert bare «miljøskadd»;)
