Det er alltid spennende å komme hjem til «hagen» når man har vært borte mer enn en uke….Har all vinden gjort at plantene har tørket raskere enn forventa – eller har kanskje den fortsatt lave nattetemperaturen gjort at de har klart seg?

Det gikk bra, denne gangen også.
Jeg kom hjem litt seint i går kveld og måtte derfor ut på terrassen i dag tidlig for å ta den første inspeksjonsrunda.

Alt så veldig greit ut – og noen planter var faktisk over forventning!

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Faktisk var jeg kjempeoverraska over at også potetene hadde begynt å vokse! Jeg hadde jo kjøpt 2,5 kg gørrdyre settepoteter tidlig i april en gang – som ikke hadde fått noe særlig med groer – selv etter fire uker i sola først innendørs, så utendørs.

Jeg ble så i tvil om det var noen vits i å sette dem i jorda, at jeg valgte å søke hjelp hos Hageland, der jeg hadde kjøpt potetene. Dit tok jeg med en potet og viste fram. Gartneren så på poteta og var enig med meg at den så «tassen ut», men innrømte samtidig at de ikke hadde så god greie på poteter der. (Men alt var solgt ut, for «alle skulle jo ha poteter for tida»). Men jeg kunne jo prøve?

Jeg ble jo ikke veldig beroliget av det, men valgte å sette dem i jorda, da. – Litt av en jobb, egentlig og hadde ikke trua.

Men jammen kommer de – både hjemme i potetsekken – og på hytta i bed og krukke.

Gøy!

Grønnkålen som jeg planta fra frø, kommer også fint – særlig på terrassen hjemme, der jeg har planta «overskuddslager» av planter litt rundt omkring.

Men etter å ha tatt inspeksjonsrunda på hytta litt seinere i dag, oppdaget jeg at grønnkålen jeg plantet på hytta, for det meste er blitt spist av snegler.

Det er fortsatt noe av plantene igjen, men det spørs om de kommer seg… Jeg kan jo ikke flytte ut dit enda for å jakte på snegler! Det får bli som det blir.

Men veldig mye av det andre jeg har plantet og sådd, kommer fint.

Det gjelder både ringblomster, sukkererter, tomat, solbær.

Det samme gjelder de flerårige rhododendronene, hortensiaene, klokkebusken og mere. Og aspargesene, da.

Og siden jeg skal være mye hjemme i tida som kommer (trur eg), kan dette lett gå godt.

Det har vært stille fra meg den siste måneden. Litt «skrivesperre»? Jeg vet ikke. Jeg har i hvert fall begynt å tenke på at mitt liv (heldigvis) ikke er så spennende at folk behøver å lese om det flere ganger i uka.

Men jeg tar jo stadig vekk bilder jeg har lyst til å dele, og hva er vel bedre enn å dele dem med noen – og i en blogg med noe tekst innimellom? Sånn ser i hvert fall jeg på bloggskriving.

Fra sist gang jeg dro hjem fra Kroatia var jeg nesten fire uker hjemme. Nå er jeg her igjen – i omtrent 10 dager. I halvparten av den tida har jeg hatt selskap av både Mellomsøster og Mannen. Det var hyggelig.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mellomsøster feiret tom 63-årsbursdag mens hun var her, og det var jo stas.

Men grunnen til at jeg hadde lyst til å lage en blogg i dag, er at det faktisk er 10 år siden vi inngikk avtale om kjøp av leilighet her i Supetar. 10 år! Utrolig! Det har vært 10 utfordrende, spennende og ikke minst nydelige år.

Hvordan havnet vi her, spør mange. Vi inngikk av tale om kjøp i mai 2015 og før det hadde vi vært på ferie i Kroatia 3-4 ganger. Allerede den første gangen, i mai 2010, syns jeg det var noe helt spesielt her. Da var jeg på tur med mammaklubben. Jeg ble helt fascinert av hva jeg så og ønsket å vise Mannen hvordan det var her. Han ble med samme sommer og vi tilbrakte en uke i leid leilighet på Hvar. Før det hadde vi vært mange andre feriesteder – bla Spanskekysten, Tyrkia, Mallorca og Hellas.

Men Kroatia opplevdes som noe helt annerledes. Fra første gang vi trådde ut av ferja her i Supetar sammen med megler Ivan, falt vi pladask – og begge to (det er ikke hverdagskost;)

Vi hadde vært rundt omkring med Ivan dagen før og sett på tre andre leiligheter. Egentlig hadde vi landet på en leilighet i Rogosniza som vi likte veldig godt («utsikt, terrasse, minst to soverom, nære havet, et sted som lever hele året» som var våre kriterier til den kroatiske megleren som jeg tilfeldigvis hadde funnet fram til på Internet.)

Men så kom vi altså ut hit til Supetar på Brac og falt pladask – først for den idylliske lille havnebyen og deretter for leiligheten med den fantastiske utsikten.

Selv om vi har hatt våre utfordringer – spesielt av språklig art for å prøve å forstå alt vi måtte forholde oss til – har vi aldri angret en dag.

Håper det blir minst 10 år til!