Som jeg skrev i den forrige bloggen, skulle vi til Sandvika å se en danseforestilling som den yngste niesa mi deltar i: “Fragments”, het den. Vi visste egentlig ikke så mye om hva den handlet om – eller hvem som var med før vi kom – bare at vi hadde lyst til å se den fine niesa mi danse. Det hadde vi nemlig ikke fått til tidligere. Hun er 16 år og har danset siden hun var ganske liten – akkurat som storesøster.

Men for en opplevelse! Selv Mannen, som ikke akkurat er opptatt av dans eller danseforestillinger, syns det var utrolig bra. Det var altså 61 jenter i aldersgruppen 13-17 år som befant seg på scenen til enhver tid – og ca 20 av dem som danset av gangen. Forestillingen kalles også “Trippeldans”, fordi det er et samarbeid mellom tre kompanier fra tre forskjellige ballettskoler i Bærum.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Handlingen i forestillingen finner sted i en post-apokalyptisk verden hvor det bare er 61 unge mennesker igjen. “Vi følger ungdommene mens de beveger seg gjennom ensomhet og felleskap – både fysisk og metaforisk”, slik står det beskrevet i brosjyra vi fikk utdelt. “Vi får se øyeblikk hvor de må løfte hverandre, støtte hverandre, omfavne hverandre, dra hverandre og ikke minst se hverandre.”

Musikken var nydelig, bevegelsene like så – og alt var bare vakkert. Slike opplevelser sitter i en ellers så mørk høstkveld – og niesa min var selvfølgelig kjempeflink! De har trent flere ganger i uka i hele høst mot målet som var denne helgen: To forestillinger i Bærum kulturhus.

Skikkelig gøy, var det.

Så var det tvers over veien fra kulturhuset i Sandvika og inn på en restaurant som het Bambus, hvor vi spiste en nydelig middag. Der hadde de sushi-retter og thai-mai – altså midt i blinken for meg. Så var det hjem til lillesøster og Svoger for litt “catch up” og skravlings – og overnatting.

På søndag bar det hjemover tidsnok til å rekke mormorungen spille fotballturnering i Langesund. Han hadde to kamper på søndag, og vi rakk begge. På kvelden kom farmorungen på middag (det er selvsagt ljug, siden han bare er fem måneder) – men fint å se hele gjengen.

Så alt-i-alt en fin-fin helg i familiens og kulturens tegn.

`Nå har vi vært hjemme i nesten to uker – og jeg har faktisk ikke skrevet ett ord på bloggen. Hvorfor ikke? Jeg vet ikke helt, men føler meg litt «giddalaus» for tida  og med litt lite overskudd. Det kan til og med være dager hvor jeg føler jeg har for lite å gjøre.

Men ikke for det: Jeg har vært sammen med alle tre barnebarna opp til flere ganger, jeg har trent så og si hver eneste dag, jeg har gått turer, vært på kafé, på konsert,  vært i mammaklubb, vært på hyttetur, bakt surdeigsbrød og lest ferdig en bok.

Når jeg nå ser tilbake på hva jeg har fått putta inn i de nesten to ukene, er det jo en del – og ved slutten av hver eneste dag, tenker jeg jo at dagen har gått fort.

Likevel syns jeg enkelte dager er litt «treige», men sånn er det vel for alle. Det er bare det at akkurat den følelsen kjente jeg sjeldent på da jeg jobba. Det er rett og slett litt uvant fortsatt – etter 1,5 år…

Jeg har forresten kost meg med en TV-serie også: Kompani Lauritzen! Jeg syns det er sååå artig å se på de 10 ungdommene som er plukket ut blant 3000 søkere til å være med i programmet. Alle de 10 har visse ting de sliter med – og alle har det til felles at de trenger å få struktur på hverdagene sine og å oppleve mestringsfølelse. Det er så gøy å se hvordan befalet i programmet utfordrer dem og krever at de står på egne bein, samtidig som de lærer verdien av å tilhøre et lag som må jobbe sammen. Og ingen blir «sendt hjem» så lenge de yter sitt beste.

I morgen er det lørdag, og da skal vi inn til Nesbru, til lillesøster og til Sandvika for å se den yngste tantungen min opptre i danseforestillingen Trippeldans i Bærum kulturhus. Det gleder jeg meg veldig til.

God helg!

Det er alltid vemodig å reise hjem – uansett hvor mange ganger eller hvor lenge jeg har vært på favorittøya mi, Brac. Og særlig er det vemodig på høsten, når jeg vet det er ganske så lenge til neste gang.

Det er litt vanskelig å «rigge» blomster og planter for en høst og vinter man ikke vet hvordan vil bli. Men vi fylte i hvert fall opp i tønna med vann, satte dyser i de pottene vi tenkte ville trenge noen – og så er det bare å håpe det beste.

Og siden værmeldinga ikke melder om en dråpe regn med det første, kan det være lurt med litt vanntilførsel, selv om høsten og vinteren vanligvis fører med seg en del regn.

Vi fikk forresten fraktet hjem både og en ny, stor terracottapotte som vi skal ha foran inngangen av «huset vårt». Det er ikke så mange (les: kun meg) som er opptatt av planter og det å pynte opp litt der, og siden jeg syns sånt er bare moro, gjør jeg det med glede. Men det var litt styr å få det hjem, da – på sykkel (se bildet)! Men det gikk bra!

Og neste gang jeg kommer, skal jeg plante. Kanskje et appelsintre til?

Fredagen ble en nydelig dag hvor vi tilbrakte et par timer på stranda. Det var knallvarmt 24-25 grader – og fortsatt 22 grader i vannet. Helt herlig!

I skrivende stund sitter jeg på flyet på vei oppover i Europa på vei mot Oslo. Vi hadde god tid i leiligheten til frokost og kaffe på terrassen, før vi tok 1030-ferja over til Split. Planter ble vannet og rigget, og utemøblene båret inn. Til og med søppeldunken vår tok vi inn i boden denne gang.

Så ble det flybuss ut til flyplassen og 1415-flyet direkte hjemover. Jeg rakk til og med en gåtur ned til det jeg kaller «flyplasstranda» i Split. Den er verdt et besøk – og der var det fullt liv i dag – i «cable-wakeboard-parken» på stranda og mange folk som bada.

Og hjemme venter barn og barnebarn – og når jeg tenker på dem, gleder jeg meg veldig til å komme hjem også.

Dessuten er det jo heller ikke lenge til neste tur:) Og den går til et helt nytt reisemål;)

Jeg abonnerer på et kroatisk nyhetsbrev på engelsk som heter Croatia News. Det kommer ut ca en gang i uka, og der leser jeg om mye «rart» som foregår i Kroatia  – og lærer mye om mangt om det landet jeg er blitt så glad i (og kan være tips til andre som er interessert).

I Croatia News hadde jeg lest om Biokovo Skywalk, som er et utsiktspunkt og en ny turistattraksjon høyt oppe i fjellene i «De dinariske alper», ikke så langt fra Makarska.
I går tok vi turen dit.

Vår reise startet i Supetar – med motorsykkel tvers over øya (ca 4 mil) i retning sørøst.

Der ligger det en liten by som heter Sumartin, og fra Sumartin går det en liten Jadrolinija bilferge tre ganger om dagen (nå), som tar deg over til Makarska by. Fergeturen tar ca 45 minutter, og vi tok 11-ferja.

Vel over i Makarska etter en deilig båttur på blankt hav, tok vi fram gps`n og staket ut kursen oppover i fjellene – 23 km beregnet til 47 minutter fra der vi stod på fergeleiet. Det gikk raskt bratt oppover – og temmelig smale veier etter hvert.

Etter ei mil kom vi til inngangen til nasjonalparkområdet som er finanisiert delvis ved hjelp av EU-midler og laget for å bevare naturområdene rundt Biokovo-fjellkjeden, som er den nest største fjellkjeden i Kroatia. Området ble nasjonalpark i 1981.
I det 193 kv.km store området befinner det seg (i følge ei brosjyre vi fikk) bla 1500 forskjellige plantearter, 7 utrydningstruede amfibietyper, 21 reptiltyper, 100 forskjellige fugleslag, 13 sjeldne flaggermustyper.  Du kan gå «educational trails» med mange infotavler underveis og stoppe ved mange ulike utsiktspunkt.

Parken starter med en bomvei – og det var inngangspenger for å kjøre (eller sykle?) videre: 60 kuna pr person (80 Nkr). Vi ble fortalt at det var 15 km derfra og opp til Biokovo Skywalk.

Etter hvert som vi kjørte oppover var vi glade for å kjøre motorsykkel og ikke bil – for det var virkelig trangt og smalt enkelte partier (og ikke for pyser…). Men det mest imponerende var alle som syklet! Riktignok hadde de el-sykler, men likevel. Vi så også noen som løp… Folk er spreke, altså!

Til slutt kom vi opp til Skywalk`en – en skikkelig attraksjon på 1228 moh! De har altså bygget en halvmåneformet/halvsirkel rett ut «i lufta» med glassgulv og glassvegger! Det var helt absurd å gå på – og se rett ned 1000 meter. De har også satt opp informasjonstavler der som bla viste den geologiske sammensetningen av selve fjellkjeden. (Og Biokovo Skywalk har sin egen Facebook-side det kan være artig å sjekke ut!) Det var også regler for hvor lenge og hvor mange som kunne oppholde seg ute på «glassbrua» samtidig.

Dessverre var det litt disig i går, samt at det var noen skyer som kretset rundt oppi høyden, så vi så ikke all  verdens – men nok til å oppleve det hele som ganske spektakulært.

Vi valgte å ikke kjøre videre oppover, for veien gikk videre i enda 6 km – til de dinariske alpers høyeste fjell: Sveti Jure på 1762 meter.

I stedet kjørte vi ned igjen til Makarska, fikk på oss shorts og spiste en god lunsj.

Det var blitt nok en varm dag – med 25 grader i skyggen. Deretter kjørte vi nordover igjen i retning Split – på en nydelig vei langs havet, totalt ca 5 mil.  Fra Split ble det ferja tilbake til Supetar og Brac, middag i leiligheten og en rolig skrive-blogg-kveld på terrassen.
– Og vi var begge enige om at det hadde vært en fin tur som lett anbefales andre å ta – og da helst utenfor den mest hektiske sesongen, hvis mulig.

På morgenturen min i dag kom jeg over disse tre – som holdt på å plukke oliven fra ett tre. Jeg så ikke flere enn disse i dag, fordi jeg tror de så vidt har begynt med innhøstingen.
Jeg spurte pent om å få ta et bilde, og de smilte og sa ja:)

Det er ganske fascinerende hvordan de håndplukker hver eneste oliven, legger pent oppi et forkle de har rundt livet – for så å legge olivenene oppi en stor tøypose som fylles og settes ved veien, der de seinere på dagen blir plukket opp av biler.

Jeg måtte Google litt om oliven og olivenoljer i dag, for det har jeg ikke så god greie på. Jeg bruker relativt lite olje i matlaging – og når jeg kjøper olje, velger jeg ikke akkurat den dyreste.

Men akkurat det siste tror jeg at jeg må endre på. Nå har jeg lest om oljer, virginoljer, varm-og kaldpresset – og alt det gode en god virgin-olje kan gjøre for helsa vår. Jeg måtte selvsagt sjekke det jeg leste opp mot forskning.no, og der kunne jeg også lese en rapport fra omtrent ti år siden, som lovpriste det middelhavske kostholdet – men mye olje, fisk, nøtter og grønnsaker.(Og det visste jeg, jo…)

Det er jo sånn (i hvert fall for min del) at man blir mere interessert i sånt etterhvert som man blir gammel. Man vil jo leve relativt sunt – bare det passer med det man liker;)

Så når jeg nå har lest at det finnes en million oliventrær på Brac, og at de har laget olivenoljer siden romertida, er det på tide å gå til anskaffelse av annet enn billig-olje fra Lidl – tror jeg;)

I går bestemte vi oss for å for å ta syklene med inn til Split – for å sykle litt rundt i området der – og muligens se en fotballkamp. Vi hadde nemlig sett at Hajduk – storlaget i Split – skulle spille hjemmekamp.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til om jeg ville gå på kampen – både fordi jeg syns fotballkamper som varer i nesten to timer – uansett lag – er temmelig kjedelig. Det andre var at vi fant ut at kampen ikke begynte før kl 19. Da ville vi ikke rekke å spise middag verken før eller etter – og vi ville få trøbbel med ferja hjem, som på denne tida går bare kl 2030 eller kl 2359 på kveldene (men ni ganger i løpet av dagen).

Men det endte opp med at vi gjorde begge deler – både sykkeltur og kamp – og jammen rakk vi et lett måltid seint på kvelden også.

Sykkelturen gikk fra ferja og i retning Marjan-åsen – det er den åsen med «flagg og kors» som syns fra alle kanter når du kommer inn eller ut til Split med ferje. Åsryggen starter ved enden av havnepromenaden/Riva`n og strekker seg ganske langt vestover – og er et mye brukt park- og rekreasjonsområde. I går så vi forresten også at de bratte «fjellpartiene» mot sør ble brukt til klatring.

Jeg hadde gått opp dit før, for det er anlagt trapper og gangveier fra Riva`n og opp – men ikke noe vei for sykler. Det fant vi ut etterhvert…. Men så ble vi vist til veien som faktisk går rundt hele åsen, nede, og etter hvert kom vi til en bomvei som vi kunne sykle hele veien opp til toppen. Og da vi nådde det høyeste punktet (178 m) hadde vi syklet 13 km (mens stigninga på klokka mi viste 278 m, fordi det hadde blitt mye opp og ned igjen).

Det er flott utsikt fra toppen, og er en tur som anbefales alle å ta som er i Split. Og dersom man er i rimelig god form, anbefales også hele runda rundt åsen, for der var det også flott utsikt og mye å se – bla a oppdaget vi en flott «palmestrand» vi ikke visste om.

Vi hadde tatt 1230-ferja over, så allerede da begynte vi å bli litt «lunsj-sultne». Men klokka ble 1530 før vi var ferdig med «Marjan-syklinga» og kunne innta lunsj på en konoba med mye lokal mat på menyen.

Mannen ville veldig gjerne på den fotballkampen, så da ble det et kompromiss: Vi skulle se første omgang, gå i pausa – og ta 2030-ferja hjem. Den store stadion, Poljud, som ble bygget mellom 77-79 og tar 34.000 publikummere, ligger på nordvest-sida av Split-halvøya, hvis man kan kalle den det. Vi hadde ikke vært i det området før, men det gikk greit å finne fram – og lett å få tak i billetter. Og så er det jo veldig greit med sykkel, da!

Det var fullt liv utenfor og inne på stadion, og det var  gøy å oppleve stemningen (selv for en som ikke akkurat er fotballfrelst).

Det var noen tusen folk på stadion, men langt fra fullt. Men de som var der var ivrige supportere – og særlig var det gøy å følge med på supporterområdet. Der var det ikke stille et sekund.

Men vi måtte dra, for vi måtte også rekke innom ferjeterminalen for å få tak i en sykkelbillett. Vi hadde nemlig ikke klart å bestille mer en til en sykkel på nettet. Da hadde hjemmelaget Hajduk scoret ett mål.

Men da vi kom ned til havna, oppdaget vi at det stod ferjeavgang kl 2130? Ikke 2030, som det står i rutetabellen… Og da jeg spurte i skranka om det, fikk jeg til svar at ferjeavgangen var utsatt med en time pga «a soccer-game». «Hæh»?, sa jeg «Hajduk?» «Yes», sa han – og da kunne jeg jo fortelle han,  at vi nettopp kom fra kampen og hadde gått i pausa for å rekke ferja kl 2030.
Det hele var jo bare til å le av – men at de utsetter en svær ferje med en haug av feriegjester (for det så vi på alle som hadde kofferter) for at  Hajduk-supporterne som bor på Brac skal komme seg hjem i rimelig tid, er ganske spesielt.

Men det var en glad supportergjeng på ferja utover – for kampen hadde endt 2-1 hjemme.

I dag tok vi motorsykkelen og kjørte over til Bol –  ca 4 mil fra Supetar tvers over øya. Vi har ikke vært på tur med motorsykkelen siden påske, da vi dro til Sibenik og Krka. Selv om Mannen bruker sykkelen til korte nytteturer hit og dit, er det for varmt og kjøre lengre strekker – og særlig med tanke på å ha på seg nødvendig sikkerutstyr i form av støvler, jakke og bukse.

Det satt litt langt inne i dag også – å ta på seg motorsykkeljakka, men da vi fikk tatt ut foret, hjalp det. På beina hadde vi jeans og  vanlige sko. Det gikk bra – og var akkurat passe i 25 varmegrader.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Bol er nok det mest populære og «turistifiserte» reisemålet på øya – og det betyr også et prisnivå over det vi har på den andre sida av øya. Men det er veldig fint der, og vi prøver å få tatt en tur en gang i løpet av året – men da utenom sesongen.

Vi parkerte sykkelen sånn midt i mellom Zlatni Rat (det gyldne horn), som er det mest fotograferte området i Kroatia – og det koselige havneområdet i Bol. Vi fant oss en fin strand med strandbar og solsenger sånn halvveis bortover. Sola skinte og det var knallvarmt og deilig. Vi hadde bare tenkt å ta et kort stopp der, men sånn ble det ikke. Det var for deilig til det.

Bol er en liten by med kun ca 1200 fastboende og som ligger i en skråning på Sørsida av Brac «et steinkast» fra nordsida av Hvar..

Vi badet og solte oss en times tid – og gikk så tilbake til havna for å spise lunsj. Vi fant et koselig sted i øvre rekke – med en fin utsikt til havna.

Det ble Seabass med spinat til meg og ferskt lam til Mannen.

Så spaserte vi en tur videre til innerst i havna hvor vi tok en kaffe før vi gikk tilbake til motorsykkelen og kjørte hjem.
Vi var hjemme i 18-tida og var begge enige om at det hadde vært en fin dag. Er det ikke det det heter?

Det høres kanskje veldig rart ut, men det var følelsen jeg fikk da jeg dro av gårde på min morgentur i dag – 8 km – oppi åsene her.

Det kommer litt regn på høsten og det gjør godt for alt som gror. Det ser nesten ut som om noen vekster kommer to ganger?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv på veien er det blitt grønne innslag – og jeg digger det.

Det ble tidlig kvelden i går og tidlig opp i dag. Det som er litt dumt nå i oktober, er at sola kommer opp såpass lavt og i sør, at det er kun tidlig morgen – og fram til i 10-tida – at vi har sola på terrassen. Men det går fint.

Sola skinner hele dagen nedi havna og på stranda – 500 meter unna. Og på ettermiddagen, kommer sola tilbake på terrassen vår – og solnedgangene er bare herlige.

Og i havna og på strendene er det smak av sommer. Vi bada i dag  – og målte 22 grader i vannet. Helt herlig – så det ble en lang svømmetur på meg – før lunsj.

Lunsjen ble inntatt på Palute i havna – hvor jeg alltid må bestille Pasta di mare når jeg er her – minst en gang og som regel flere. Den kan anbefales.

Ellers er planen at vi skal ta en tur eller to mens vi et her – og kanskje få med oss en fotballkamp? Alt er mulig.
Men foreløpig – og etter kun første dag – nyter vi godt vær, god badetemp – og en liten havneby hvor vi stortrives og alltid føler oss hjemme i.

Kjapt innpå:

Etter fire uker hjemme var det på tide å ta en tur igjen. Denne gang ble det grytidlig tog fra Porsgrunn til Gardermoen, frokost i SAS-loungen – og fly til Split via København.

Både tog og fly var fint i rute – og vi landa i Split kl 1330 i dag, onsdag.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Rutetidene på ferja ut til Brac er nå inne i lavsesong, men vi hadde uansett ikke rukket 1415-ferja. Den neste nå er kl 1630 – men det er helt greit å ha en time eller to i Split. Det var 22-23 grader, sol fra skyfri himmel og helt nydelig.

Vi satt en times tid på Riva`n før vi gikk om bord i båten, og det som slo oss, var alle menneskene! Det var masse turister. Språkene vi hørte var både engelsk, tysk, fransk og amerikansk og dessuten var flyet fra København til Split 3/4 fullt med turister. Det er gøy såpass langt utpå høsten.

Selv om jeg gleder meg masse til å tilbringe de neste 10 dagene her, må jeg innrømme at det var litt vanskelig å reise fra mormorungene i går. Eldstemann ville rett og slett ikke at mormor skulle dra… Det var litt leit – men det har nok gått over til i dag, får jeg håpe. Og farmorungen hadde feber….
Ja, ja, slikt må jeg vel  vende meg til, vil jeg tro – hvis jeg skal fortsette med reisevirksomheten slik jeg har tenkt det.

Endelig fikk vi tak i billetter til vintoget! Arrangementet gikk av stabelen i går, lørdag 1.oktober, og er vel ment som en årlig happening hver høst i uke 39. Av naturlige årsaker har det ikke vært vintog på et par år nå….

Vi dro sammen med et vennepar og hadde fått billetter til første avgang kl 15. I ettertid har de visst måtte sette opp avganger både før og etter det som var planlagt oppsett pga pågangen. Billettene – selv om de var relativt dyre (kr 935 pr person) – ble revet bort bare minutter etter at de ble lagt ut.

Det er veldig gøy at så mange av byens restauranter kan samarbeide om et sånt opplegg som virkelig får folk til å «gå mann av huse».

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Avgangene gikk med 20 minutters mellomrom og hver gjeng på totalt 30 hadde med seg en togfører eller to som tok oss med fra sted til sted – i alt åtte restauranter og minst ti avganger, vil jeg tro. Noen av togførerne var skikkelig «livate» og skapte god stemning i gruppa fra første stopp, mens våre var litt mere «daffe».

På startstedet, som var baren på Cafe Osebro, fikk vi utdelt et vinglass  som vi hang i en pose rundt halsen. Glasset skulle vi ha med fra sted til sted – og det ble fylt opp (ikke så veldig fullt, da – heldigvis;) da vi kom inn. I tillegg fikk vi servert små smakebiter på stedets mat.

Det var masse gode smaker – og akkurat passe mat på hvert sted. Driverne (de fleste) forklarte litt om hva de serverte både av mat og vin – og det var gøy. Det var litt «tamt» på de stedene de ikke sa noe.

Etter hvert ble stemningen temmelig høy – og kulminerte på Jonas B, der vi fikk utdelt orange solbriller, glorete «Hawaii-kjede» – og et glass Aperol. Der fikk vi også dessert – en nydelig kokosis.

Det var en regnfull dag og kveld – men de spilte mindre og mindre rolle – og vi var godt kledd alle sammen.

Eller 2,5 timer var det hele over – men det var jo litt for tidlig å gå hjem, så vi holdt ut noen timer til. Vi klarte til og med å komme oss til Langesund, til oktoberfestival på Wrightegaarden!
Ja, ja – ikke så ofte med sånne utskeielser lenger, så det var ordentlig gøy med det som må kalles en skikkelig helaften;)