Jeg har fått svømt blant de nydeligste «gullfisker», koraller og sjøstjerner, jeg har nytt varme novemberkvelder i de tynneste kjolene, jeg har hatt lange svømmeturer i det varmeste havet, jeg har gått i land på de hviteste sandbankene, jeg har spist de nydeligste, tropiske fruktene – og møtt de vennligste menneskene man kan tenke seg.

Alt dette og mere til har jeg fått oppleve i løpet av 13 dager på Zanzibar.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men nok en gang er jeg blitt minnet om de harde realiteter som handler om at vi som bor i Norge, har blitt født med gullkortet.  Og at vi definitivt er i mindretall.

Et flertall av verdens befolkning er ikke i nærheten av å ha det som oss. Ved av og til å ta turen ut til helt andre strøk og se hvordan folk har det, burde alle nordmenn gjøre en gang i blant. Kanskje det kan få oss til å bli mere fornøyde med sånn som vi har det i Norge? Fornøyd med velferdsordninger og strømstøtte og massevis av andre ting vi tar for gitt?

Jeg skal overhodet ikke lage noe «glorie» rundt meg selv. Vi har tross alt bodd på et bra hotell, spist nydelig nat og ellers hatt alt vi trenger.

Men vi har fått reist litt og sett litt av alt det andre. Sett hvordan folk bor, sett ungene komme ut fra de mørke leirhusene, sett barn og voksne gå rundt barbeint i søla når det  har regnet, sett voksne menn og kvinner sitte tiltaksløse på trammen, sett åpne lasteplan langs veien fylt med barn og voksne, sett butikkene der de selger det vi ville kallfor farlig avfall, sett all søpla som flyter. Det gjør noe med meg.

Men jeg har også fått en av mine drømmer  oppfyllt når vi har reist hit. Det er viktig med drømmer, tenker jeg – men like viktig er det å forsøke å oppfylle dem – særlig når man er langt over halvveis i livet.  Dessuten er det bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort .

Livet er dessuten skjørt og uforutsigbart – og akkurat det fikk jeg en vekker på i går, da jeg leste at fine Vivi fra Langesund var blitt funnet død i Steinvika – 67 år gammel og ganske nylig pensjonist. Så trist!
Sånne hendelser setter ting i perspektiv. Det er viktig å leve mens  man gjør det.

Dette var min siste blogg fra Zanzibar, for i ettermiddag blir vi henta på hotellet (forhåpentligvis;) for å rekke flyet vårt til Addis kl 17 (kl 15 norsk tid).

Fra Addis flyr vi direkte til Oslo, hvor vi skal lande i morgen tidlig.

Hakuna matata!

Ved starten av oppholdet på Zanzibar, må jeg innrømme at jeg var litt skeptisk. Det opplevdes fryktelig varmt og klamt da vi landet på flyplassen og måtte vente en ekstra halvtime på transporten utenfor. -Og for ikke å snakke om kjøreturen tvers over øya – på de dårligste veiene man kan tenke seg og det mest fattigsligste landsbyene jeg har sett på lenge. Jeg må ha vært litt sliten etter den lange reisa…

Men for en øy og for et folk! Og så mye jeg har lært som jeg ikke visste noe om!

Feks har jeg lurt på hvordan de egentlig bygger husene sine rundt her – av stein og leire, ja – men hvor får de steinene de trenger fra? Fra revene i havet? Det er nemlig ikke noe fjell eller stein å se i landskapet rundt her? Men det tror jeg at jeg har funnet ut nå.

Jeg kom nemlig over et hus der byggemåten var helt tydelig – små stein og leire. Samtidig har jeg sett en mann hogge i stykker et stort stykke rev som var kommet inn på stranda – og en annen mann komme inn med båt og lesset av mange steiner fra revet som han la oppi en sekk og bar med seg. Så her leverer havet både mat og tak over hodet (i hvert fall vegger).

Så har vi blitt godt kjent med masaiene og de andre lokale som selger båtturer og annet rundt her. Som nordmenn flest (og eneste i mils omkrets, tror jeg) var vi skeptiske til «masete strandselgere». Vi er vant til å unngå dem og gå lange omveier for å slippe å snakke med den.

Men så oppdaget vi at italienerne var på «klem og hils» med dem -og tydeligvis kjente hverandre fra tidligere år. Og mange som ble med masaiene bort til «butikken». Kanskje vi måtte prøve?

Det gjorde vi i går, og det var en artig opplevelse. De har altså et «kvartal», hvor de har små utsalgssteder – hvor de selger akkurat det samme alle sammen: Kjøleskapsmagneter, armbånd, nøkkelringer, tresjiiraffer- og elefanter.

Armbåndene er faktisk veldig fine;)

Masaigutten kunne forresten fortelle (på spørsmål fra oss) at han var her noen måneder nå, men snart skulle han hjem til fastlandet og «Mama-masai». Der skulle han jobbe i maisåkrene. Han var 25 år og hadde «just small school».

Det som også er litt gøy er at jeg oppdaget at det også er disse guttene som tar av seg masai-tøyet og spiller fotball!

Og i kveld skal masaiene opptre i det de kaller for «utendørsteateret» her på Dongwe Club. Det gleder vi oss til – og blir en fin avslutning på oppholdet vårt, tenker jeg. For i morgen ettermiddag starter vi på hjemreisa…

Jeg bare elsker å gå i strandkanten å se etter skatter. Og det finner jeg – hver dag.

Forøvrig er det ikke bare her jeg samler skatter. Det gjør jeg overalt!

Nå har jeg samlet mange på rommet vårt, så problemet blir hvilke som skal få bli med hjem….

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

‏

Det som gjør skattejakten ekstra spennende her, er tidevannet. Det er over 4 meters forskjell på flo og fjære, og siden begge deler inntrer hver dag, er det kjempespennende å se hva tidevannet bringer med seg.

Jeg holdt forresten på å få med meg en nydelig, rød sjøstjerne i går da vi var på båttur. Den fant jeg inne på sandbanken vi var på, på land. Dagen før hadde vi vært på båttur med utgangspunkt i stranda vår, og da hadde jeg lært at sjøstjerner som man tok opp fra bunnen, måtte ut i havet igjen etter to minutter, hvis ikke ville den dø. Derfor trodde jeg at jeg kunne ta med meg denne som måtte ha ligget mye lengre enn to minutter på land.

Men da mannskapet på båten vår fikk se at jeg hadde en sjøstjerne, måtte jeg hive den uti vannet igjen. De mente at den levde, så da måtte jeg jo høre på det…

Tidevannet et jo selvsagt også en utfordring  her – spesielt med tanke på alle båtene som ligger fortøyd ved stranda. Men det ser de ut til å løse lett – for alle har god kontroll på tidevannet og dets muligheter, Når det er ute et også tida for å sanke skjell som kan spises.

Ellers er det litt rart å se snapper hjemmefra denne helga, med julegrantenninger og adventslys. Sånne skikker finnes ikke i Dongwe,  så akkurat nå føles hjemme veldig langt unna.

Men inntil videre – og i et par dager til, skal solen og de varme dagene og kveldene nytes til det fulle.

Jeg rakk en runde på stranda tidlig på morningen i dag, men så begynte det å regne. Kraftig! Vi sitter alltid ute på restaurantterrassen og spiser frokost,  og mens vi satt der i dag, begynte det. Da lurte vi veldig på: Er det mulig at stråtaket er tett?

Nei, det ble ganske vått. Det kom liksom slikt fint «mist» over oss. Puter og liknende i resepsjonen ble ganske fuktig – og det tørker jo seint her.

Men det er likevel «peanuts» mot hvordan det ser ut i landsbyene og på veiene rundt her! Det er ikke noe drenering, så vannet renner ikke unna og blir liggende i store dammer – og husene lekker. Vi kan se en presenning her og der, men det hjelper nok lite.

Zanzibar har det som kalles «den lille regntida» nå. Da kan det komme noen byger i løpet av dagen, som gjerne går like fort over som de kom. Unntatt i dag. Da varte de litt lengre.

Den ordentlige regntida varer fra mars til mai. Da  kan det regne flere dager i strekk. I de månedene er vi blitt fortalt at turistsesongen ligger nede og flere hoteller holder stengt.
Og det skjønner jeg godt, for med regnvær blir det meste vanskelig – som transport. Bla er veiene her delvis uframkommelige pga regnværet. Det er store hull og homper, og plutselig kan en asfaltvei gå over i en kjerrevei. Sjåføren vi hadde fra flyplassen sa de kalte bilkjøring her for «zanzibarsk massasje» eller «dans uten musikk». Han sa også at myndighetene gjerne fikser veiene etter regntida – hvert år…

Over her er et typisk Zanzibar-hus – bygget av stein og tettet med leire. Taket er av strå/palmeblader. Guiden vi hadde på mandag fortalte at alle med slike stråtak måtte skifte taket en gang pr år – før regntida satte inn i mars. Det må være en fryktelig jobb!

Vi har vært på tur i dag også – på noe de kalte «Safari Blue». Da måtte vi først kjøre over til vest igjen – og så ned til sydspissen. Der ventet en båt på oss – som tok oss med til flere øyer. Vi var med en gruppe på 10 – men det var maaange andre som var på tilsvarende øytur!

Jeg er egentlig ikke så fan av å dra til typiske tettpakka «turistfeller», men så er det jo interessant å se også, da.

Men vi hadde en fin dag med hyggelige folk, hyggelig guide, god mat, «snorkelsvømming», og sol og regn om hverandre.

Vi var i grunnen enige om at dette hadde vært en god utnyttelse av akkurat en sånn dag.

I dag hadde jeg tenkt å spare dere for blogginnlegg, men så har jeg bare så mye på hjertet. Dessuten fortsetter jeg å lære om mye jeg ikke ante noe om. Og min uvitenhet må jeg jo dele;)

Masaier. Det visste jeg knapt hva var før jeg kom hit – og det tok noen dager med observasjon (og etter hvert googling) av hvem disse høye, rødkledde mennene med lange kjepper og kniver på stranda var. Av og til kunne vi se dem hoppe – og enda oftere kunne vi se dem ta med seg turister fra hotellet vårt bortover stranda.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå vet jeg at masaiene opprinnelig er nomader, som har reist fra Nord-Afrika og sørover og etter hvert har inntatt områder på grensa mellom Kenya og Tanzania. De består av  i overkant av 1 mill folk. De prøver å leve på sin egen måte, der de skiller mye mellom menn og kvinner og ungdom og voksne. Opp til nyere tid måtte feks ungdommen gå ut å drepe en løve, for å bevise at han er voksen. Han måtte komme hjem med løvehodet. Det ble det slutt på, da løvene begynte å bli utrydningstrua.

Masaiene har en gjennomsnittshøyde på 185 cm – og er rågode på å hoppe. Det må de visst bevise når de skal gifte seg. De må også ha x antall kuer (og slipper løvehodet).

Men så er det altså disse her, som har reist til Zanzibar i tusetalls. Her oppholder de seg på strendene og prøver å drive «business». Det er visst dem som på den ene siden ønsker å tilpasse seg «vestlig kultur» (m hippe solbriller, mobiltlf, bukser under skjørtet) og drive business, og samtidig være en del av opprinnelig kultur.

Jeg har spurt noen lokale om hvordan de ser på masaiene, om de tenker at de tar fra dem et livsgrunnlag de sjøl kunne hatt, men det sier de nei til. De sier at masaiene er vennlige, snille og no problem («Hakuna matata») mht business.

Vi er også blitt spurt av flere av dem – for vi får aldri gå i fred på stranda – om jeg vil bli med bort å se på «shopen» hans. Der selger de «trefigurer, magneter og armbånd». Jeg har planer om å bli med en av dem en dag;)

Det siste jeg tenkte å nevne i dag, er vår forundring over antallet gjester på hotellet som ser ut til å kjenne de som selger på stranda. Det gjelder både masaiene, de lokale som leier ut båter eller scooter, og damene som selger klær. De er på fornavn, og det er klemming. Men det gjør det jo trygt å handle med dem også for oss, tenker jeg. Dessuten er de vel så fornøyde med hotellet her, at de reiser hit hvert år – og det er jo også bra!

Så i dag har jeg kjøpt tre kjoler av en av dem – og vi har avtalt båttur i morgen formiddag;)

Som jeg har skrevet før har vi booket 13 netter på Hotel Dongwe Club i Dongwe, på østkysten av Zanzibar. Vi har forresten også lært nå at Zanzibar består av 52 øyer, hvorav kun noen få er bebodd. Totalt bor det kun 1,8 mill mennesker (og ikke 3-4 mill som jeg tror jeg har skrevet før). Tallet skal være oppdatert for bare 2 måneder siden, i følge guiden vi hadde på mandag men  1,8 mill er veldig få!

Hotell Dongwe er eid og/eller av en italiener som også har hoteller på Sardinia og Secilia. Eierne er her nå og promoterer noe som heter «Multivacanza». Siden vi sliter litt med internett har jeg ikke giddet å prøve å finne ut mer om det. Og som sagt før er det himla mange italienere her – og all info gis på italiensk, Det kjenner jeg er litt irriterende – men vi finner ut av det. Men vi er ofte blitt spurt om vi er polske? Det viser seg at det er en del polakker og tsjekkere som ferierer i dette området. Litt rart, syns vi…

I Dongwe er det flere hoteller og ferieleiligheter og egentlig ikke noe sentrum. Det er riktignok en liten landsby med diverse «butikker» og spisesteder 3-4 km herfra, men det er litt for langt – og farlig å gå – langs veien. Det er ei slette akkurat her, og da kjører bilene og scooterne grisefort. De viker heller, noe jeg fikk erfare en morgen jeg prøvde å løpe der. Etter kl 1830 med en gang sola går ned, blir det dessuten bekmørkt!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men vi behøver jo egentlig ingen plass – ut over de turene vi har tenkt å dra på. Akkurat rommet eller uteplassen vår, innbyr ikke noe særlig til å oppholde seg ut over å sove der. Men uteområdene her gjør opp for det.

Som seg hør og bør et skikkelig feriehotell, tilbyr de aktiviteter flere ganger om dagen og hver kveld. I går var det feks «African night», hvor middagen kun inneholdt afrikanske retter og underholdningen på kvelden var noen fantastiske, akrobatiske dansere!

På området får små apekatter (og store firfisler) gå løse. Ganske sjarmerende, faktisk. I går hoppet et par av spekattene inn i matsalen;) De ble nok jaget ut.

Også er det stranda og «jetty’en», da. Det er bare postkort fra enden til annen.

Det et fascinerende å følge tidevannet, som varierer med flere meter. Når det er lavt tidevann kan man gå tørrskodd langt ut over, og da ser vi de innfødte gå med bøtter og plukke «et eller annet» som har blitt liggende i dagen. Kanskje fisk?

De neste dagene skal vi mest sannsynlig bare slappe av her på hotellet. Vi skulle egentlig vært på en ny tur i dag, men den fikk vi utsatt til lørdag. Magen min slo seg nemlig litt vrang etter lunsjen  i går, og da var jeg redd det vil fortsette ut over dagen i dag. Men det gikk heldigvis over i løpet av kvelden i går. Jeg har jo ikke akkurat vært veldig forsiktig med det jeg spiser.,,,

Hvis jeg skal komme med et «erfaringstips» til andre som måtte tenke å dra hit, ville jeg nok anbefale å booke to hotell på 14 dager. Da blir man godt kjent flere steder – og da er helt nord i tillegg til øst, der vi er, fornuftige valg. Vestsida av øya kommer du til uansett, for der er flyplassen, Stone Town og Zanzibar by.

‏

Men vi skal nok fint holde ut en uke til på dette stedet;)

Vi har foreløpig bestilt to turer med guider for å se litt mere av øya. Den første turen var vi på i går, og den gikk til Stone town, Prison Island og en krydderfarm (Zanzibar kalles også «krydderøya»). Det skal være de tre «must see»-stedene på øya.

Turoperatøren og turen fant jeg på Tripadvisor før vi dro, og vi var litt spente da vi skulle plukkes opp i resepsjonen kl 0830. Det jeg gruet meg litt til , var å kjøre samme veien fra øst til vest som da vi kom fra flyplassen. Stone town ligger nemlig like ved Zanzibar by og dermed flyplassen.

Men kjøreturen gikk helt fint – og det er bare helt overveldende med inntrykk langs veien. Der kan se ut som om annenhver innbygger har sin egen «butikk». Der selger de alt fra frukt og grønt til brukte bildeler, klær og kjøkkenutstyr.
Jeg tok noen bilder gjennom bilruta og legger ved et par her:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er også helt utrolig hvordan de transporter folk og varer. Se bare denne pickup-lastebilen her, som de har fylt opp med folk på benker på lasteplanet – og har fullastet av ting og tang på taket! Det er visst egentlig ikke lov, så sjåføren vår, men likevel ganske vanlig (og vi møtte mange!)

Første stopp på turen var Jambo krydderfarm. «Jambo» betyr «hei» eller «Hvordan har du det?)

På krydderfarmen ventet guiden vår som skulle være med oss hele dagen. Han, Ismael, var kjempehyggelig han også – god i engelsk og full av kunnskap.

Vi ble vist rundt til de ulike kryddervekstene som vokste innimellom og overalt – og de hadde ALT unntatt safran, kunne de fortelle. De hadde også ulike frukttyper som mango, papaya og stjernefrukt – som vokste på store trær.

Så hadde de moro av å lage forskjellige dekorasjoner til oss – av palmeblader og blomster.

Før vi dro derfra fikk vi lunsj – servert inne i ei «jordhytte», der hønene sprang løse. Men maten var god, den!

Neste stopp – ca 30 min kjøretur – var Prison Island. I motsetning til hva navnet tilsier har øya aldri hatt noen fanger, men de brukte øya som ligger kun en 20 min båttur ut fra Stone Town som et slags «sykehus» for folk de mistenkte eller visste hadde feks gulfeber eller malaria. Når de ble erklært friske, fikk de reise inn til fastlandet igjen.

Det var en britisk minister på Zanzibar som planla å bruke øya til «opprørske slaver», men det ble det altså aldri noe av. Vi fikk se «fangehullene» som var planlagt til det formålet.

Nå huser øya en skilpaddefarm, der den eldste skilpadda er 196 år! Vi kunne gå blant skilpaddene og mate dem med noe grønt vi fikk utdelt. Det som også var litt spesielt var å se et skilpaddeegg og huset der de minste skilpaddene bodde til de ble fem år! Først da fikk de komme ut til de andre -som kunne veie flere hundre kilo…

Etter et bad i det nydelige vannet, skulle vi inn til fastlandet igjen. Det var rimelig mye kaos når alle båtene skulle prøve å komme seg inn til land for å hente turistene. Men det gikk på et vis!

Stone town, som er gamlebyen i Zanzibar, har mange minner fra den gang byen var et viktig handelssenter for øst-Afrika. Det har dessverre også vært slavehandel der.

Guiden kunne forøvrig fortelle at nettopp fordi David Livingstone var en viktig pådriver på 1800-tallet for å få slutt på slaveriet, et det blitt bygget en katolsk kirke der slavemarkedet lå. I gamlebyen Stone Town er det nemlig kun 2000 fastboende, 50 (!) moskeer og kun to kirker. Den ene ligger altså strategisk plassert her (men vi gikk ikke bort for å se, for nå var vi blitt rimelig slitne på slutten av en lang dag).

‎På slutten av turen tok guiden oss opp på taket av Swahili house.

Der var det en fin restaurant med utsikt over hele byen. Der var det godt å slappe av med en kald øl – for da følte vi oss både støvete og gjennomsvette etter en lang dag «vassende rundt» i 30 grader+.

Hva må jeg avslutningsvis si etter denne lange bloggen? Jo, det er at det var litt leit å se alt forfallet og mangel på tegn til restaurering både i Stone Town og på Prison Island – på tross av at begge deler har fått plass på UNESCOs verdensarvliste og dermed midler til å bevare det som det var. Så her har nok pengene gått i feil lomme.,,,

Vi har truffet på utrolig mange hyggelige mennesker av lokalbefolkningen som jobber her på Dongwe Club. De smiler fra øre til øre og vet ikke det beste de kan gjøre for oss. De spør hva vi heter – og husker det til neste gang. Men når de spør hvor vi er fra – og vi svarer «Norway», blir de litt usikre. Da sier vi gjerne «Skandinavia», så hjelper det tydeligvis litt.

Men så har det altså skjedd tre ganger på disse 2-3 dagene at de har sagt: «Norway»? «Haaland»? «He is a very good footballplayer».  Første gang en sa det, skjønte vi ikke hva han sa, men da vi gjorde det ble vi temmelig overraska. Men sånn er det altså. Haaland vet «hele verden» tydeligvis hvem er. Og da tror de også at Norge må være kjempegode til å spille fotball;)

Så må jeg fortelle litt om det «White party»et vi var på i går. Da flyttet de altså middagen ut fra restauranten og ned til bassengområdet. Og det er virkelig «ned», noe som betydde at betjeningen måtte trille og bære alt som må til for å arrangere middagsbuffet for ca 400 mennesker. Vi snakker ned- og oppoverbakker – og mange turer. Etter middagen kl 22 måtte alt bæres opp igjen – samt stoler , border og alle dekorasjoner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Til og med en av de gamle tømmerstokkbåtene brukte de til «dekorasjon».

Etter middagen var det disko, men da gikk de gamle hjem;) Men de spilte mye fin, gammel dansbar musikk, så det rykket jo litt i foten;)

Men først måtte strømmen gå litt, da. Det har den gjort et par ganger på kveldene, og det ser ut til at det skjer når de koplet til musikkanlegg. Og da blir det virkelig stummende mørkt!

Været her er varmt (27-30 grader hele døgnet), litt skyer og mye sol. Innimellom kan det komme ei skur, men det går fort over, så vi står han av. Rommet vårt har god aircondition, så vi sover godt om natta.

Jeg har fått til å trene på stranda om morra’n, og det er bra – for det blir jo mye spising, litt drikking (men mye mindre enn vi er vant med;). – og mye avslapping og lesing. Jeg har ikke nevnt det, men vår «all inclusive» innbefatter kun mineralvann og ikke alkohol. Det måtte vi le litt av, Mannen og jeg, når vi for første gang skulle på «all inclusive»;)

Innledningsvis må jeg rette opp en feil i forrige blogg: Det er ikke en ny flyplass på Zanzibar, men kun en ny terminal som åpnet for relativt kort tid siden. Vi så den bare ikke….

Zanzibar har en brokete fortid. Øyriket ble først selvstendig i 1963 etter å ha vært interessant for flere kolonimakter før de ble underlagt Storbritannia i 1890. Da de ble selvstendige, var det på bakgrunn av en revolusjon i 1964. Enden på det var at Zanzibar gikk sammen med det landet som den gang het Tanganyika og dannet en republikk. Republikken tok etter få måneder navn fra begge stater -(»tan» + «zan») – og det ble til Tanzania (her har de forresten trykket på andre stavelse, ikke tredje – «tanZANja».

Ellers har vi lært at 80% av befolkningen på øyriket Zanzibar (totalt ca 4mill) er muslimer og språket er swahili. De siste årene har det imidlertid kommet mange masaier hit, fra bla fastlandet og andre afrikanske land som Kenya. Det er disse vi ser på stranda, og de har kommet hit pga den økende turismen til Zanzibar og muligheten til å tjene penger.

Mennene er kledd i fargerike, røde drakter og har alltid med seg en «kjepp» eller pinne. Mannen spurte en av dem hva pinnen brukes til, og da svarte han at det var en vanlig masai-pinne til bruk til å få bort småkryp ol.

Vi har også sett at lokalbefolkningen er ute med fiskebåter tidlig på morgenen og på ettermiddagen. Da bruker de også lange «pinner» – men det er til å stake seg inn- og utover i båtene når det er lavvann.

Forøvrig forelsket Mannen seg i en slik, gammel båt laget av det som så ut som en stor trestokk.

I kveld er det forresten «white party» her, og middagen skal inntas ved bassenget. Mannen er usikker på om han har pakket noe hvitt….Etterpå er det beachparty. Kan bli spennende!

Vi landet trygt på den lille flyplassen i Zanzibar i går ettermiddag. Det var kun to bagasjebånd der, og det sier litt om størrelsen på flyplassen (men når det er sagt, skal det visst være en større og nyere flyplass 5-6 km unna). Men bagasjen kom, visum og koronasertifikat ble vist og godkjent – og det var det viktigste.

Transporten vi hadde bestilt stod ikke akkurat klar, men det ordnet seg etter en halvtimes tid (selv om Mannen ble litt skeptisk til om reiselederen hadde gjort jobben sin). Men vi ble kjørt trygt over øya fra vest til øst – og det var en helt spesiell kjøreopplevelse. Ikke bare var veiene ekstremt dårlige (det var forresten venstrekjøring, noe vi sikkert burde ha visst), men fytti så mye fattigdom å se langs veien! Vi trodde vi hadde sett mye på Sri Lanka, men dette var hakket verre.

Men uansett så kom vi i hvert fall fram til vårt trygge resort ved havet – som er bygget i ordentlig kolonistil. Det betyr mye mørkt treverk, fine utskjæringer og bambustak. Det er nydelige hager her, flott basseng – og ellers alle fasiliteter (unntatt treningsrom. «Wellness-center» var noe annet, så der fikk reiselederen et lite minus i boka). Den lange, hvite sandstranda som strekker seg milevis i begge retninger er akkurat som vist på bilder. Helt fantastisk!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Rommet vi bor på er litt mørkt, men det var reint og fint. Det ligger i 2.etasje og har en uteplass med to stoler på toppen av trappa opp til rommet el leiligheten. Jeg stod opp litt tidlig i dag (men vi la oss kjempetidlig), og og idag tidlig i 7-tida var sola så vidt på «balkongen».

Men det er veeeldig varmt og fuktig her, så den beste plassen er i skyggen nede ved havet. Der er det en nydelig bris hele dagen.

Havet tipper jeg holder opp mot 28-30 grader, og det er det samme vannet som pumpes inn i det store bassenget.

Nå har vi vært her et døgn – og jeg kunne fortalt mye mer, men sparer litt;)

Avslutningsvis legger jeg til et bilde av en gruppe  innfødte som holder til på stranda og som prøver så godt de kan å selge produkter og tjenester til turistene. Ikke så lett, vil jeg tro.
Forresten: Hakuna matata betyr «Ikke noe problem» – og det sier de hele tida 🙂