I drøye to uker har jeg gått forbi en forlatt «el-scooter» flere ganger om dagen. Den har nemlig stått parkert like ved der vi bor, og akkurat der passerer jeg flere ganger om dagen.
Her stod den – utenfor Portvakta på Vessia.
Første gangen jeg la merke til den, var da den stod med alarmen på en kveld jeg var på vei til «by’n». Da jeg kom tilbake noen timer seinere, var den fortsatt der med alarm på.
Det var den også neste morgen på vei til trening, men da hadde alarmen stoppet.
Og så stod den der bare. Det hendte jeg ikke la merke til den, og tenkte etterpå: «Var den mopeden vekk nå kanskje»? Men neste gang var den der fortsatt. Jeg tenkte selvsagt at hvorfor reagerer ingen? Er det ingen som har sagt fra til «noen»? Hva med eiendomsselskapet og vaktmannskaper som sjekker området her, har de reagert?
Men altså, da den fortsatt stod der i går – etter 2,5 uker, tenkte jeg at JEG må si fra til «noen» – og valgte «Porsgrunn i dag» på Facebook. En time etter jeg hadde lagt ut bildet, fikk jeg følgende melding:
og etter atter en times tid fikk jeg:
Og moralen er: SI FRA, ikke tro at noen andre gjør det;)
Nå har vi hatt noen skikkelige helgrå, mørke regnværsdager her, så i dag var det nydelig å både se og kjenne sola.
Bildene er fra stranda «vår», Ivarsand i Bamble, hvor vi har hytte. Vi tok turen ut dit i dag for å gjøre enda et par «vinterstengingsting», nemlig tømme fryseboks og pakke inn vaskemaskin, som vi lar stå ute i vinter (vanligvis tar vi den inn, men det ble litt komplisert i år for hr og fru Gips).
Jeg prøver å få noen lange turer om dagen, og i dag (og i går) gikk turen fra Vessia i Porsgrunn, over Flåtten, Skjelsvik og ut til Heistad (10,5 km). Der plukket Mannen meg opp for å kjøre til hytta.
Det var deilig å gå – men kaldt på beina i dag også. Prøvde meg med gode ullsokker i joggeskoa, men tror jeg må gi opp joggesko ute nå. Det blir for kaldt.
Fint lys i dag tidlig
Men det er meldt sol de neste dagene også, så det er bare å komme seg ut.
Og lekker solnedgang over Porsgrunnsælva i ettermiddag, mandag 9.fesember.
Da ble det gips på begge to. «Det har vi aldri prøvd før, så det går sikkert fint». Uansett har vi få andre valg.
Gjenglemte epler… Litt trist for en fruktelsker.
Jeg opererte altså på mandag, men fikk heldigvis en litt mindre gips enn sist. Men den er på høyre hånd (min «riktige»), så jeg føler meg rimelig «handikappa» (unnskyld til alle som har en «ordentlig» funksjonshemming altså).
Som jeg har fortalt om noen ganger nå, så skyldes min operasjon sykkelulykka i Kroatia i april, og at helsevesenet i Norge ikke tok på alvor den epikrisa jeg hadde meg meg fra Split; dvs de leste den aldri, fordi de ikke lenger oversetter utenlandske epikriser. Der stod det nemlig at jeg måtte raskt hjem for å ta MR pga mistanke om «ligamentbrudd» på høyre tommel, noe som krevde rask operasjon for å sy disse ligamentene sammen.
I stedet for MR ble det tatt CT-bilde som ikke viste brudd, gipsen ble tatt av og «ut med deg». Først i sommer fikk jeg tatt MR, der det ble påvist ligamentbrudd – men fordi det nå var gått så lang tid kunne ikke ligamentene sys sammen. Det måtte i steden hentes en sene fra underarmen for å skjøte på ligamentene i tommelleddet. Operasjonsdato fikk jeg til 17.oktober – men dagen før fikk jeg beskjed om utsettelse – til 2.desember.
På tur i regnvær – med plastpose på gipsen.
Nå har jeg operert. Kirurgen sa operasjonen var «vellykket» – og det lover jo bra! De har sydd (stingene skal tas etter to uker) og satt inn en stålpinne (som skal tas ut etter tre uker). Så blir det gips i seks uker og opptrening med ergoterapeut etter det. Kontroll hos kirurgen er først etter tre måneder.
Det er foreløpig litt uvant å ikke kunne gjøre alt det jeg pleier å gjøre – eller gjerne skulle hatt gjort. Armen skal holdes helt i ro i to uker, og gipsen skal holdes «tørr». Det betyr feks at jeg ikke kan trene og svette slik jeg pleier, men jeg kan gå tur. Det er trøblete å lage mat, skjære brød og sånn ting – så det må jeg ha hjelp til – av han som nå prøver å hinke litt rundt med bare en krykke.
To fininger på overnattingsbesøk denne uka.
Jeg trøster meg med at seks uker er jo egentlig veldig kort tid, og at i desember pleier dager og uker å gå ekstra fort. Jeg har lånt meg et par bøker, hører på all verdens podcaster – og koser meg med barnebarna. Jeg har lite å klage over. Det er nok verre med han som nå har gått med gips i mer enn et halvt år (men er evig optimist og klager lite eller ingenting).
