Det føles alltid vemodig å dra, men det er også godt å komme hjem. 
Hjemreisa i går gikk strøkent, og vi landa på Gardermoen i 1330-tida. -Rart å tenke på at vi var med det siste direkte Norwegian-flyet for sesongen – og det var omtrent helt fullt. I likhet med mange andre «Kroatia-fans», syns vi at turistsesongen der avsluttes altfor tidlig. I år prøvde myndighetene seg på en kampanje for å få flere turister til Kroatia i oktober og november bla ved å sette ned priser på hotell, men det hjelper litt lite når de fleste land stopper med direkte-fly i oktober. Men cruisebåtene ser ut til å ha Split som havn mesteparten av året.

På hjemveien fikk vi telefon fra mormorungen med spørsmål om vi kunne komme til Langesund å heie på han når han for første gang skulle delta i fotball-cup. Tenk, 5-åringen skulle spille fotball-cup! Selvsagt klarte vi ikke å motstå et slikt spørsmål, så vi kjørte direkte dit.

Det var gøy å se småtassene spille, gutter og jenter på samme lag, tre på laget – og de ble rettferdig byttet ut etter likt antall minutter og nøye oppsett fra treneren. Slikt varmer selvsagt mormorhjertet, og særlig siden hjertebarnet var minstemann på laget.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For søstera var det gøy å løpe rundt i hallen og herje litt. Hun ble dessuten ganske glad for å se igjen mormor, hun også.

Idag var det fullt program: Først måtte vi ut til Langesund igjen for å se morgenkampene, og premieutdeling. Det var en stolt mormorunge som fikk sin første premie – og som hadde scoret sitt første mål.`

Så ble begge mormorungene med oss hjem, for mamma`n skulle jobbe dugnad på trimbingo`n. Her var det en stund sidene lekene var lekt med, puslespillene puslet, perlene perlet og bøkene lest, så alt måtte jo fram og prøves. Gøy!

Så var turen kommet til hytta. Da kunne vi levere ungene på vei ut. På hytta måtte båten som fortsatt skal få ligge på vannet en stund til, øses.

Jeg fikk sjekket det som vokser og gror, om det stod bra til – og det gjorde det.

Så fikk jeg tatt meg en tur over Prisgrunn og Elvikveien. Det var en nydelig ettermiddag i dag, så det var godt å få en tur.

Så var det hjem å lage litt mat, mens Mannen fikk vært på besøk hos svigerfar. 
Og etter det var det rett på kino med Sønnen og samboer. De hadde bedt oss med på den nye norske filmen «Nordsjøen». Den var veldig spennende og bra, syns jeg – mens den pensjonere oljearbeideren syns vel den var litt overdrevet.

Sånn kort oppsummert var dette et forsøk på å vise at nå er det slutt på slaraffenliv for en stund – og at vi er back in business – og vel så det.

I går var siste dag her for denne gang, og for min del ble det 11 dager. Og selv om jeg vet at jeg snart kan ned igjen – hvis jeg vil – er det like vemodig å reise herfra hver gang.

Gårsdagen gikk med til å klargjøre terrassen for mulige vinterstormer. Det kan bli ganske heftig oppå her. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Været de nærmeste dagene skal fortsatt være veldig fint, men så ser det ut som det blir et værskifte som kan vare litt.

Uansett kan vinteren (des-Jan-feb) være tøff, med mye vind og temp helt ned mot 0 på nattestid.

I tillegg til vask og rydd ble gårsdagen også brukt til frisør, et siste bad, tur, lunsj i havna – og middag på en lokal kafé vi altfor har vært før. På den restauranten var det kun en mann som jobbet – og han var både barvert, kelner, ryddehjelp – og kokk. Men jammen fikk vi servert noen nydelige, grilla lammekoteletter med poteter og grønnsaker. 

Boka jeg har kost meg med er ferdig lest. Det er lenge siden jeg har lest noe Wassmo, og denne her var nesten ikke til å legge fra seg. Selv om den var avsluttende i seg selv, er det visst akkurat gitt ut en etterfølger. Den må jeg nok lese – på neste tur?

Ellers i går måtte altså dagen nytes til det fulle – ved å gjøre de tingene jeg liker best og ta med minnene hjem.
 

Selv om jeg gleder meg til å komme hjem til mormorungene – og vet at det kun er kort tid til neste reise, er det alltid vemodig å pakke og dra.

Sånn er det bare.

I dag drar vi altså hjem med det siste direkteflyet til Oslo. Dersom vi skal ned hit i perioden nov-mars, må vi reise via Zagreb. Det går greit, det også, men tar jo lengre tid.

Men tid har jeg jo foreløpig nok av.

Mannen og jeg er ikke så gode på research før vi finner et sted å spise. Som regel går det helt fint, men noen ganger går det ikke så bra – som i går. Vi bestemte oss for å gå litt bak «riva`n» i Makarska for å finne et sted å spise middag – og hadde fått tips om Hrpina (en av fordelene med å skrive blogg er at vi får inn mange gode tips). Men vi var litt seint ute (bla pga en Odd-kamp og litt bloggerier), så der var de i ferd med å stenge da vi kom dit i 20-tida. Så vi måtte finne et annet sted.
 
 

Så da datt vi inn på et sted som vi hadde sett litt tidligere på dagen – og som så greit ut: Stari Mlin. Vi hadde ikke sjekka Trip Advisor på forhånd, men ser jo at det ikke hadde gjort noen forskjell siden de har 4 av 5 «prikker» – men litt ymse tilbakemeldinger.

Det første som skjedde var at vi bestilte en flaske rødvin – eller vi hadde vel en liten diskusjon om vi bare skulle ha to glass eller en flaske. I hvert fall kom damen, som viste seg å være både eier og innehaver av restauranten, med en flaske som det var tatt av. Jeg trodde derfor at hun hadde oppfattet mitt innspill om bare et glass, men da hun satte fra seg flasken og gikk, ble jeg litt i tvil. Jeg gjorde henne derfor oppmerksom på at hun gjerne måtte ta med seg flasken, men hun sa at den kunne jo bare stå – og hvis vi ikke ville ha hele, kunne vi jo bare betale for glassene? Hæh? Sa jeg. Den var jo allerede tatt av? Nei, sa hun: «Jeg åpnet den jo her ved bordet». Nei, sa jeg. Den var tatt av da du kom med flaska. Nei, sa hun, det var den ikke. Jeg ønsket jo selvsagt støtte fra Mannen, men han sa bare: «Drit i det. Vi tar resten av den flaska». Men jeg var en smule sjokkert, og mente det fikk jo være måte på. Men jeg ga opp den. Vi endte opp med den flaska.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så var det maten. Jeg hadde lyst på biff, og bestilte det. Mannen var egentlig ikke sulten og bestilte «kebab». Det trodde  han var litt lite mat (det var det ikke). Og for å gjøre den lange historien litt kortere, var biffen ihjelstekt (jeg ba om «medium rare»). Men som vanlig spiser jeg opp maten og håpet at den rare biffen ble litt bedre etter hvert, men det ble den ikke. Jeg sa derfor fra da vi skulle betale, at den var altfor godt stekt. Da kom damen med to glass Amaretti, som plaster på såret.

Men det som var det mest  spesielle var samtalen om Covid. Innehaveren fortalte oss at hun ikke trodde på Covid og at det var noe myndighetene hadde funnet på for å tjene penger. Det sa hun ganske tidlig etter at vi hadde satt oss ned, og det var jo da jeg ble alvorlig skeptisk til plassen. Når jeg spurte henne om hvordan myndighetene skulle tjene på det, svarte hun bare at «myndighetene ønsket å kontrollere henne». Hun fortalte at hun selv hadde hatt korona, men at hun ikke hadde vært særlig syk – og at hun definitivt ikke skulle vaksineres. Da prøvde jeg meg på å si at jeg hadde hørt at i de landene der tilliten til myndighetene var veldig lav, var også vaksinasjonsgraden veldig lav. Mens i land som Norge, der vi har stor tillit til myndighetene, har en stor andel av befolkningen vaksinert seg. 
Damen bekreftet da at hun ikke hadde tillit til myndighetene og at hun ikke skulle vaksinere seg. Da heiv også Mannen seg på og sa at det var jo dumt at så få i Kroatia vaksinerte seg -og at de kanskje burde det«.

Nå begynte damen å bli veldig sint – og tatt i betraktning maten, vinen, den ihjelstekte biffen og alt, så var det vel på tide å betale og gå. Da fikk vi to glass Bailis også – pluss regninga. Og i all rettferdighetens navn skal det sies at den var lav – og at vinflaska ikke ble fakturert for mer enn 3 glass.

Men det mest spesielle var vel da vi skulle gå, og damen ropte etter oss nedover gata: «No vaccination in my restaurant». Da følte vi veldig synd på de som jobbet i den restauranten – for henne.

En opplevelse for minneboka var det i alle fall.

Idag tok vi 9-ferja fra Makarska til Sumartin. Det var en helt nydelig morgen og en helt herlig overfart på blikkstille hav. 
 

Turen over Brac tok 40 minutter, så vi var hjemme i leiligheten før kl 11.  Resten av dagen i Supetar var helt nydeleg – og jeg fikk til både tur langs kysten og bad i havet. Fortsatt holder havet 20 grader!
 

Alt i alt var vi enige om at vi hadde hatt en fin tur som fristet til gjentakelse.

I dag tidlig over frokosten bestemte vi oss for å kjøre «hjemover» idag likevel. Men før vi kjørte gikk vi en tur rundt i gamlebyen i Dubrovnik – innenfor og litt utenfor murene. Det er ganske fantastisk å se hvordan en hel by er samlet innenfor et relativt lite område. Her er det både bolighus, hoteller, andre private overnattingssteder, restauranter, butikker, kirker, torv og gater.

Utenfor bymurene er det full fart med båter som tilbyr dagscruise til øyene utenfor – og timescruise hvor du kan se byen fra sjøen. Utenfor bymuren, på sjøsiden, er det også bygd opp fine badetrapper og steder man bare kan sitte å sole seg. Og så er det selvsagt barer, der du kan se sola dyppe ned i havet – slik vi gjorde i går.

Dubrovnik ble grunnlagt i 639 og kalles ofte «Adraterhavets perle». – Vel fortjent, spør du meg. Det som Imidlertid er litt trist også der, er at de har opplevd en markant nedgang i befolkningen. I 2011 står byen oppgitt med 43.000 innbyggere, mens bare 28.000 i 2021. Men den tiltrekker seg fortsatt svært mange turister – og mange var det der nå også.

Bykjernen innenfor bymurene kjennetegnes også av mange trapper opp på alle kanter – opp mot bymuren. Det er fascinerende å se alle restaurantene og barene oppover på trappeavsatsene – for ikke å snakke om alle boligene og rommene til utleie som lå oppover trappene. Det er ikke alle gitt å komme seg opp dit. 
 

Men så kjørte vi nordover da – i samme retning som vi kom. Vi vurderte innom Mostar i Bosnia, men det ville medføre ca 10 mil ekstra, så vi fant ut at den turen ville vi heller ta neste gang. 
 

Nå var vi forberedt på bompasseringene og veien – og jeg la litt bedre merke til avstandene. Det var 6 mil fra Dubrovnik til grensa til Bosnia. Det var 8 km i Bosnia før grensepassering inn i Kroatia igjen. Det var totalt 16 mil til Makarska by.

Jeg var litt modigere i dag og torde ta bilder mens jeg satt på sykkelen. Jeg hadde nemlig en dårlig opplevelse med det tidligere, da jeg mistet telefonen i veibanen og det kom en bil bak. Men telefonen den gang (i Slovenia på vei til Supetar) var like hel.  Men derfor fikk jeg i dag tatt bilder både av en av frukt-standene langs veien – og det nydelige landskapet langs veien til Makarska. -Minner litt om Nordland?

Vi startet fra Dubrovnik kl 11 og kom til Makarska kl 1430. Da hadde vi hatt et kaffestopp i Ploce. Fra Makarska til Split er det 62 km, og i løpet av lunsjen måtte vi bli enige om om vi skulle bli over i Makarska, eller ta neste og siste ferje til Sumartin kl 1830 – eller om vi kjørte til Split og tok ferja til Supetar derfra. Hvis vi hadde tatt Sumartin-ferja hadde vi måttet kjøre 4 mil i mørket over Brac. Så vi landet på å booke hotellrom i Makarska.

Tilfeldigvis spiste vi lunsj utenfor et hotell i havna som het Biokovo.  Kanskje var det ledig rom der? Det var det. Da erfarte jeg at det var billigere å booke via booking.com enn direkte på hotellet. Natta inkl frokost kostet kr 741 – og det fant vi ut at det var verdt.

Makarska er altså byen på det som kalles «Makarska-rivieraen» (37 km lang). Byen  har pr i dag ca 13.000 innbyggere og er dermed ganske stor. Den trekker til seg mange turister gjennom hele året, og den oppleves som veldig «levende« og med de fleste restauranter og  butikker åpne. 
 

På hotellet fikk vi et oppgradert rom på hjørnet, med balkong – og det er jo supert.

I morgen tidlig tar vi ferja over til Sumartin og kjører så hjem til Brac. Når vi nå sitter på terrassen og tenker på at vi kunne hatt kjørt i mørket over Brac, kjennes det greit ut å sitte her.

Og vi er begge enige om at det har vært en fin tur.

I dag fikk vi endelig gjennomført turen vi har snakket om lenge. Som jeg nevnte på bloggen i går, har det ikke vært så fristende å sette seg på motorsykkelen i fullt utstyr når det er så varmt som det vanligvis har vært når vi pleier å være her. Men siden vi nå ikke behøver å følge skoleferiene, men har fri hele året, gir det oss flere muligheter. -Så også tur på motorsykkelen (Honda 650) i området som lett nås. Det gjelder både i retning nordover – Zadar, Rovinj og landene i retning Italia og Slovakia – og sørover i retning Makarska, Dubrovnik, Montenegro – og til og med Albania og Hellas er innen «grei« rekkevidde.
 

Vi hadde sjekket værmeldingen og bestemt oss for at retning Dubrovnik var fristende i dag. Der var det meldt 21 varmegrader, ikke noe vind og ikke noe regn. Vi dro hjemmefra kl 0930 for å ta ferja fra Sumartin kl 11. Den strekningen over øya mot sørøst er på ca 4 mil og tok 40 minutter.

I Sumartin går det ferje til Makarska  tre ganger pr dag, og den ta ca 50 minutter. Det var deilig og stille i Sumartin da vi kom dit litt tidlig – og vi rakk en kaffe på en kafe i havna. Sumartin er en liten havneby der det kan se ut som om fiske er en viktig inntektskilde.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jadrolinja legger til omtrent midt i Makarska by, så der var det bare å trille i land og starte turen videre sørover. Dvs det var egentlig litt fristende å bli der litt, for der var det veldig godt og varmt, masse folk og alle kafeer langs strandpromenaden så ut til å være åpne, men vi hadde jo bestemt oss for å dra videre.

Planen var å kjøre en times tid og stoppe i det som så ut som en koselig havneby -Ploce. Men da vi kom dit, så vi ikke en koselig by i det hele tatt. Ploce så ut som en en industri- og verftsby med store kraner, siloer og annet. Men det «verste» var egentlig alle boligblokkene som omkranset byen og havna. Det er vel ikke helt «stuereint» å si sånt, men de blokkene var skikkelig fæle – skikkelig «østblokker». Jeg tok ingen bilder…

I ettertid har vi skjønt at vi gikk glipp av en perle..,

Vi valgte i hvert fall å kjøre videre. Men for all del: Hele strekningen vi kjørte fram dit var helt magisk – med høye fjell på den ene siden og blå-blått hav på den andre siden.

Veien mot Dubrovnik skar så inn i landet  5-6 mil. Der kjørte vi gjennom et våtmarks- og det jeg vil kalle «sumpområde» med mange kanaler og mye dyrkbar mark. Dette området var helt annerledes enn det vi hadde kjørt gjennom og sett før. Langs veiene solgte de mye av det de dyrket på markene, og husene lå tett langs kanalene. Vi kjørte så over fjellet og ned på den andre siden. 
Fortsatt stod det ingen skilt om at vi måtte passere Bosnia og trengte pass for å komme til Dubrovnik. Neida, det stod kun angitt antall km til Dubrovnik – som fra Makarska var ca 180. 
 

Så kom vi til grensa til Bosnia. Der måtte vi vise passene våre og passerte greit videre inn i Bosnia. Der la vi merke til at skiltene hadde andre bokstaver, så vi merket at vi var i et annet land. Etter 6-7 km måtte vi gjennom ny grensepassering for å komme inn igjen i Kroatia. Artig!

Da var vi blitt skikkelig sultne og tok «første og beste» avkjøring. Det ble den lille byen Slano. Der var det flere åpne kafeer og vi fant et bra sted i sola. Da var klokka blitt 14. Der fikk vi også bestilt oss et hotell i Dubrovnik – og var enige om at vi ønsket å finne et sted innenfor de gamle bymurene.

Så var det klart for siste etappe. Vi hadde ca 4 mil igjen – og det gikk greit. Sykkelen ble parkert utenfor bymurene i gamlebyen – og hotellet fant vi greit.

Vi rakk en tur ut på området utenfor bymuren, der det er noen flotte barer i hellinga ned mot havet og solnedgangen. Fordelen med å reise i år er fortsatt at er det er færre turister enn i et normalår, men samtidig er det en del ulike språk å høre. Gøy! Dubrovnik er en fin by, og vi har kun vært innom her en gang før. 
 

Det som er litt rart å tenke på er at Dubrovnik «bare» er Kroatias 13. største by – med ca 28.000 innbyggere! Zagreb er størst med ca 700.000 og Split nr 2 med 176.000. Men antallet turister har jeg ikke greid å finne ut… Det kompenserer nok en del for folketallet mye av året.

Solnedgangen utenfor bymurene fikk vi med oss – og den var helt nydelig.

Og siden «hotellet» vi hadde valgt lå litt oppi trappene opp fra torvet i gamlebyen, ble også middagen inntatt her. Det var nok steder å velge i mellom.

Og da måtte jeg smake på trøffel. Den retten smakte fortreffelig!

I morgen legger vi nok turen «hjemover»,men er litt usikre på hvilken vei vi tar – så det blir nok en ny blogg.

Jeg var litt spent på hvordan været kom til å være på Brac siste del av oktober. Men så langt har det vært mye bedre enn jeg torde håpe på. Det har så vidt vært ei lita regnskur og kveldene har vært litt kalde, men midt på dagen har temperaturen stort sett kommet over 20 grader hver dag.

Det som også er litt overraskende er at badevannet holder seg. Da vi var på bystranda og badet i dag, målte jeg temperaturen igjen – og det var i overkant av 20 grader fortsatt. 
 

Oppi åsene er olivenhøstinga i full gang. Det er stor forskjell på olivenene, har jeg lagt merke til: Noen er store og blå, noen er store og grønne – og noen likner mer på blåbær. Jeg prøvde å smake på en her forleden dag, men det skulle jeg ikke gjort, for den smakte helt grusomt. Den bitre smaken satt i munnen over lang tid.

I kveld kan jeg skryte på meg hjemmelaget middag. Jeg har lenge hatt lyst til å lage risotto – og det gjorde jeg i dag. Jeg fant en oppskrift på Tine og prøvde å finne ingrediensene som jeg trengte – og jeg fant nesten alt. Oppskriften tilsa både hvitløk og løk, hvitvin og kyllingbuljong, stekt sopp og revet parmesan. I tillegg brukte jeg grønne erter (fant ikke persille eller asparges, som også var alternativer). Så stekte jeg kyllingfileter. Det ble gørrgodt – om jeg skal si det selv.
 

I morgen har vi planer om å ta motorsykkelen en tur sørover i retning Dubrovnik. Det har vi snakket om lenge, men det har sittet langt inne å dra fra øya her når det har vært så varmt.  Men nå kan det passe å ta en tur, og det er mye vi har lyst til å se. Planen er å kjøre til den lille havnebyen Sumartin og ta ferje derfra over til Makarska. Da korter vi ned veien ganske mye enn hvis vi hadde tatt ferja over til Split og kjørt derfra.

Så da får vi se hvor vi ender.

I går så vi tilfeldigvis at det var noe heftig feiring på gang i den lille byen vår. Først oppdaget vi et »Innkjøring forbudt»-skilt i gata vår og mange biler som stod parkert oppover veien. Et par av dem hadde det kroatiske flagget malt over hele panseret. Fotballfest?

Men da vi kom til huset vårt hørte i høy musikk, skravling og sang fra nabohuset. Da måtte jeg gå å kikke: Der var det rigga til telt pynta med roser og bånd, musikere i hagen og masse folk – men flest menn. Og flere kom til – og minst en av dem veiva med et digert kroatisk flagg. Oj, tenkte vi; her har noen gifta seg. De var skikkelig livat – og vi forberedte oss på en munter kveld i nabolaget – for klokka var bare 16.

Men så hørte vi masse ringing fra kirkeklokkene i 1730-tida – og festdeltakerne begynte å bevege seg i retning byen. Noen i biler som tutet konstant, mens andre gikk til fots. Ok, tenkte vi; da skal nok vielsen være kl 18, så nabogjengen skal nok dit.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mannen og jeg hadde tenkt å spise middag på hotel Osam i går, og da vi begynte å høre biltuting igjen, tenkte vi at det var på tide å gå ned dit – og da passerer vi kirken. Vi trodde kanksje bryllupet var ferdig, men det var det ikke. Da vi nærmet oss, hørte vi musikk komme ut av høyttalerne som er plassert utenfor kirken. Det var mange folk på utsida – og mange festkledde folk inni. Døra var åpen, så vi gikk inn og stilte oss bakerst. Der kunne vi se at presten satt ved alteret og spilte gitar og sang. Gøy!

Vi gikk ut igjen og bestemte oss for å se hva som skjedde utenfor når brudeparet kom ut. De begynte nemlig å rigge til det som liknet fest på kirketrappa. Der var det allerede høy stemning – og tre «balalaika-musikere» som Mannen liker å kalle dem, rigga seg til. Noen stod klare med ris og ballonger, men andre rigget til fyrverkeri og det jeg vil kalle «bomber».

Brudeparet kom endelig ut, og de var kjempefine (men ingen ting av dette var lett å ta bilde av, for det var så mørkt). De danset på kirketrappa, mens alle stod i ring. Vi som bare var tilskuere, stod litt på siden, for det var gjort klart til kortesje ned trappene til havna – med  han med flagget i front. Men så smalt det!! Ei «lysbombe» ble tent like ved der vi stod. Vi hoppa til side, mens det peip i ørene og singla i glass. Så ble alt farvet rødt – av «bengalske lys». Det var kun vi som stod litt på siden som reagerte på lyden. Da vi gikk ned trappene til havna, tråkket vi i det som liknet på knust vindusglass. Mest sannsynlig ble et vindu i bygget ved kirken knust av trykket fra «bomba». 
 

Festdeltakerne og brudeparet fortsatte festen nede i havna – før de etter hvert satte seg i bilene for å tute seg videre til neste stopp. Vanligvis er det stengt for biler i havna, men denne kvelden hadde de tydeligvis fått lov til å parkere der. Vi telte 30-40 biler og minst 100-150 folk. Utrolig!

Da vi kom opp i leiligheten igjen etter middagen, måtte jeg Google « Croatian wedding». Der fant jeg ut at »førfesten» i nabolaget vårt mest sannsynlig var for brudgommen, og at det gjerne var en annen førfest for bruden et annet sted. Så drar de fra hver sin fest og rett i kirken. Det blir oppnevnt en egen «festsjef» som bla annet har ansvar for det kroatiske flagget og som leder an. Etter vielsen er det middag og fest et annet sted (og gjerne på en restaurant) til ut i de små timer. 
Bryllup er en stor ting for familiene, og de gjør det så stort de kan og inviterer alt av familie og venner – gjerne flere hundre. Vi spurte også ei som jobbet på restauranten der vi spiste om dette, og hun sa at etter pandemien har bryllupsfeiringer tatt helt av. 
 

Så nå spørs det hva som skjer med disse bryllupsgjestene i ettertid, da – med så få vaksinerte og såpass høyt smittetall som det dessverre fortsatt er i Kroatia….

Men det var gøy å oppleve – og pipingen i ørene forsvant heldigvis ganske raskt.

Vi har feriert jevnlig i dette området omtrent i 10 år – også før vi «bosatte oss» på Brac. Hver gang jeg har seilt inn til eller ut av Split, har jeg sett opp på denne «doble», grønne åsen med det kroatiske flagget vaiende på toppen og hatt lyst til å gå opp der. Enda mere lyst fikk jeg da jeg for noen år siden ble fortalt at dette er «Marja-parken» som mange folk bruker til rekreasjon og trening. 

Men så har det aldri blitt til at jeg har fått kommet meg bort og opp dit. Ofte har det handlet om at når vi er i Split er vi enten på tur ut til Brac eller på vei hjem, eller hvis vi tar en tur inn på sommeren, er det for å shoppe eller ta en lunsj eller middag. Ofte har det dessuten vært altfor varmt for å gå opp der, for jeg har sett at det er ganske høyt.
 

Men i går hadde jeg bestemt meg. Det var det lettskya, passe varmt med 20 grader i lufta, og jeg dro av gårde med 1030-ferja. Jeg tok sekk på ryggen med alt fra paraply til genser og slippers i – just in case. Jeg hadde også en plan om litt shopping…

Jeg gikk fra ferja og i retning åsene – uten helt å vite hvor oppstigningen var, men den fant jeg ganske lett (selv om jeg ikke fant noe skilt eller noe). Jeg sjekka også med Sønnen hjemme, som hadde vært der for kort tid tilbake.

Først gikk de brede, fine trappene opp mellom koselige hus, hvor jeg kunne glane inn på gårdsplasser og blomster. Det var mange «apartements« på vei oppover mot Marjan-parken. Det var en del folk på vei bpde opp og ned, og blant annet tror jeg det var mange cruise-turister som var blitt guida opp dit. Det lå nemlig to norske (det har jeg aldri sett før) «Viking-cruise-båter i Splithavna i går. 
 

Halvveis kom jeg til en kafe med nydelig utsikt over Split by og havna. 
 

Men jeg så at trappene gikk videre. Nå var det slutt på bebyggelsen. Etter ca 500 meter kom jeg til det jeg først trodde var «toppen» – men det var feil, for foran meg så jeg toppen med det vaiende kroatiske flagget.

Så jeg måtte jo gå helt opp! 
 

På veien oppover la jeg merke til at det var mange stier ned og opp på siden av trappene. Det var også bilvei og plass for busser underveis (fint for dem som ikke kan gå). Det var dessuten lekeplasser, benker og bord, en utescene med amfi foran – og en liten dyrehage!

På toppen med flagget var det kjempefin utsikt – over Split by, havna og utover havet og øyer så langt du kan se. Andre veien kunne man se mot Trogir, flyplassen og området nordover.

Turen ble ikke all verdens lang (totalt gikk jeg 3 km fra jeg gikk av ferja), men det var nesten 2 km med stigning hvor av mesteparten av veien var trapper. Jeg valgte altså å gå rett opp og rett ned igjen, men etterpå har jeg lest at denne turen kan lages som ei runde som tar ca 2,5 timer. Det går nemlig an å gå rundt den halvøya som vest for Split (rundt ved seilforening) og velge stier opp fra den siden. På vei opp fra den kanten møter man på både kapeller og andre rekreasjons- og treningsområder. Der må det også være magisk utsikt hele veien oppover – så det skal jeg også prøve en dag.

I dag kommer Mannen, så nå er min «egotripp« over for denne gang;) Det blir fint, det og.

På Brac er det godt å være. 
Selv om vi ikke akkurat har fått noen «omgangsvenner» her, føles det hyggelig (og nok) at naboer og de som jobber på restaurantene kjenner meg igjen og hilser. Av og til har vi litt «smalltalk» og av og til er det noen eldre naboer som skravler i vei på kroatisk – uten at jeg skjønner noen ting. Men jeg er god til å smile – og det hjelper i enhver situasjon. Tenker jeg.
 

Det å skrive blogg er også blitt en hyggelig ting å gjøre – spesielt når man er aleine. Da føler jeg at jeg «snakker med noen», når det innimellom blir litt stille. I dag har jeg også fått snakket litt med mormorungene – og kjent litt på savnet – når bestefar var barnevakt noen timer.  Men altså: Livet aleine noen dager er helt fint!

I dag vurderte jeg egentlig en tur til Split. Det var fordi Yr meldte overskyet hele dagen – men det ble det jo ikke. Yr gjør forresten ofte det – melder litt dårligere vær og litt lavere temp enn det det blir. Derfor liker jeg bedre vær-appen Accuweather som jeg har på telefonen min. Den stemmer bedre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag ble det tur i retning vest og rundt ved kystområdene der – ca 8 km. Den løypa har litt mindre stigning enn de andre jeg pleier å gå. Men ved å gå der fikk jeg sjekket ut hvordan det lå an på de mest «turistifiserte områdene» som ligger ved strandområdene ved det store hotellkomplekset »Waterman Svpetrvs resort». 

Der kunne jeg se at selv om selve hotellkomplekset var åpent, var alle restaurantene og barene langs strendene og pierene stengt. Jeg syns de stenger litt for tidlig, for de kunne med fordel holde åpent. Klimaet her tilsier at feks skandinaver ville oppleve en god «sommerfølelse» ved å komme hit også seint i oktober. 
  

Jeg har også registret at kroatiske turistmyndigheter har satt i gang en kampanje for å få folk til å komme hit i oktober og november, ved å markedsføre alt det fine du kan oppleve her da. Men muligens at de startet den kampanjen litt seint? Og muligens at de glemte å få med restaurantdriverne?
 

Og i dag fikk jeg ordnet med ny innboforsikring! Det har jeg ikke fått gjort siden 2019. Jeg har skullet gjøre det flere ganger mens vi har vært her før i sommer, men køen utenfor banken har gjort at jeg har utsatt det. Men i dag fikk jeg ordnet det – og det kjennes bra.

Uansett: I am happy. I morgen har jeg en ny plan om å ta turen til Split – for da er det meldt overskyet og noe regn det meste av dagen. Vi får se…. i kveld er det i alle fall fullmåne – her som hjemme:)

Jeg var litt spent før jeg dro ned hit til Brac i går. Jeg har aldri vært her så seint i oktober før (ikke seinere enn høstferien), og når jeg har fulgt med på værmeldingen, har jeg sett at det har vært en del lave temperaturer (under 20 grader) og flere dager med regn. Det betyr også at de restaurantene som ikke helt har bestemt seg for når de skal stenge, finner en mulighet til å gjøre det.

Men jeg er altså veldig positivt overraska. Ikke bare er det flere turister her enn jeg hadde forestilt meg, men badevannet holder 21 grader. Jeg har nemlig moro av å måle temperaturen, og sørger alltid for å ha med meg et badetermometer der jeg er (har gjerne med hjemmefra).

Så med 21 grader i vannet i dag ble det to bad og to svømmeturer. Deilig!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når det gjelder restaurantene i havna, har riktignok en del av dem stengt, men jeg telte  seks innen veldig kort rekkevidde, som er åpne. Og det er nok i massevis. De fleste av disse har dessuten bord innendørs og kommer til å ha åpent hele året (eller nesten). Det er viktig, for det bidrar til »levende liv» og var som sagt før mye av grunnen til at vi kjøpte leilighet akkurat her.
 

Jeg valgte pizza (seafood – veldig god) til lunsj i dag, og det er noe jeg sjeldent gjør. Jeg syns det blir veldig mye mat. Men den pizzaen gjør i alle fall at det ikke blir noe middag på meg i kveld.

I dag tidlig var det bare 13 grader da jeg stod opp, men det var lovet 20+ i løpet av dagen – og det ble det. Og blikk stille! Men da jeg gikk turen min i formiddag, tok jeg på jakke for sikkerhets skyld. Men jakka kom fort av. Jeg valgte «Runde 2A» som er på 8,5 km. Nydelig!

Nå begynner sitrus-fruktene å få fin farge, og olivenene nærmer seg høsting. Da blir det gjerne fullt liv oppi åsene her. Mange av dem som da ikke lenger jobber i serveringsbransjen, jobber med innhøsting. Kjekt – for det er altså ikke all verdens med jobbmuligheter her. Derfor er det også et faktum at svært mange ungdom velger å flytte ut fra Kroatia. Som jeg har skrevet før, opplever Kroatia en stor andel fraflytting og dermed en markant nedgang i befolkningstallet. Det er veldig synd, men på en måte forståelig.

I kveld sitter jeg på terrassen med teppe rundt livet og varme tøfler på beina – akkurat som jeg gjør på en god sommerkveld hjemme på Ivarsand Det  har sin sjarm, det også – selv om jeg liker de varme sommerkveldene aller, aller best.

Og det er en nydelig måne i kveld!

Og i morgen er det meldt nok en fin dag – og jeg skal nyte hvert minutt.