I går så vi tilfeldigvis at det var noe heftig feiring på gang i den lille byen vår. Først oppdaget vi et »Innkjøring forbudt»-skilt i gata vår og mange biler som stod parkert oppover veien. Et par av dem hadde det kroatiske flagget malt over hele panseret. Fotballfest?
Men da vi kom til huset vårt hørte i høy musikk, skravling og sang fra nabohuset. Da måtte jeg gå å kikke: Der var det rigga til telt pynta med roser og bånd, musikere i hagen og masse folk – men flest menn. Og flere kom til – og minst en av dem veiva med et digert kroatisk flagg. Oj, tenkte vi; her har noen gifta seg. De var skikkelig livat – og vi forberedte oss på en munter kveld i nabolaget – for klokka var bare 16.
Men så hørte vi masse ringing fra kirkeklokkene i 1730-tida – og festdeltakerne begynte å bevege seg i retning byen. Noen i biler som tutet konstant, mens andre gikk til fots. Ok, tenkte vi; da skal nok vielsen være kl 18, så nabogjengen skal nok dit.
Mannen og jeg hadde tenkt å spise middag på hotel Osam i går, og da vi begynte å høre biltuting igjen, tenkte vi at det var på tide å gå ned dit – og da passerer vi kirken. Vi trodde kanksje bryllupet var ferdig, men det var det ikke. Da vi nærmet oss, hørte vi musikk komme ut av høyttalerne som er plassert utenfor kirken. Det var mange folk på utsida – og mange festkledde folk inni. Døra var åpen, så vi gikk inn og stilte oss bakerst. Der kunne vi se at presten satt ved alteret og spilte gitar og sang. Gøy!
Vi gikk ut igjen og bestemte oss for å se hva som skjedde utenfor når brudeparet kom ut. De begynte nemlig å rigge til det som liknet fest på kirketrappa. Der var det allerede høy stemning – og tre «balalaika-musikere» som Mannen liker å kalle dem, rigga seg til. Noen stod klare med ris og ballonger, men andre rigget til fyrverkeri og det jeg vil kalle «bomber».
Brudeparet kom endelig ut, og de var kjempefine (men ingen ting av dette var lett å ta bilde av, for det var så mørkt). De danset på kirketrappa, mens alle stod i ring. Vi som bare var tilskuere, stod litt på siden, for det var gjort klart til kortesje ned trappene til havna – med han med flagget i front. Men så smalt det!! Ei «lysbombe» ble tent like ved der vi stod. Vi hoppa til side, mens det peip i ørene og singla i glass. Så ble alt farvet rødt – av «bengalske lys». Det var kun vi som stod litt på siden som reagerte på lyden. Da vi gikk ned trappene til havna, tråkket vi i det som liknet på knust vindusglass. Mest sannsynlig ble et vindu i bygget ved kirken knust av trykket fra «bomba».
Festdeltakerne og brudeparet fortsatte festen nede i havna – før de etter hvert satte seg i bilene for å tute seg videre til neste stopp. Vanligvis er det stengt for biler i havna, men denne kvelden hadde de tydeligvis fått lov til å parkere der. Vi telte 30-40 biler og minst 100-150 folk. Utrolig!
Da vi kom opp i leiligheten igjen etter middagen, måtte jeg Google « Croatian wedding». Der fant jeg ut at »førfesten» i nabolaget vårt mest sannsynlig var for brudgommen, og at det gjerne var en annen førfest for bruden et annet sted. Så drar de fra hver sin fest og rett i kirken. Det blir oppnevnt en egen «festsjef» som bla annet har ansvar for det kroatiske flagget og som leder an. Etter vielsen er det middag og fest et annet sted (og gjerne på en restaurant) til ut i de små timer.
Bryllup er en stor ting for familiene, og de gjør det så stort de kan og inviterer alt av familie og venner – gjerne flere hundre. Vi spurte også ei som jobbet på restauranten der vi spiste om dette, og hun sa at etter pandemien har bryllupsfeiringer tatt helt av.
Så nå spørs det hva som skjer med disse bryllupsgjestene i ettertid, da – med så få vaksinerte og såpass høyt smittetall som det dessverre fortsatt er i Kroatia….
Men det var gøy å oppleve – og pipingen i ørene forsvant heldigvis ganske raskt.
