Vi har feriert jevnlig i dette området omtrent i 10 år – også før vi «bosatte oss» på Brac. Hver gang jeg har seilt inn til eller ut av Split, har jeg sett opp på denne «doble», grønne åsen med det kroatiske flagget vaiende på toppen og hatt lyst til å gå opp der. Enda mere lyst fikk jeg da jeg for noen år siden ble fortalt at dette er «Marja-parken» som mange folk bruker til rekreasjon og trening.
Men så har det aldri blitt til at jeg har fått kommet meg bort og opp dit. Ofte har det handlet om at når vi er i Split er vi enten på tur ut til Brac eller på vei hjem, eller hvis vi tar en tur inn på sommeren, er det for å shoppe eller ta en lunsj eller middag. Ofte har det dessuten vært altfor varmt for å gå opp der, for jeg har sett at det er ganske høyt.
Men i går hadde jeg bestemt meg. Det var det lettskya, passe varmt med 20 grader i lufta, og jeg dro av gårde med 1030-ferja. Jeg tok sekk på ryggen med alt fra paraply til genser og slippers i – just in case. Jeg hadde også en plan om litt shopping…
Jeg gikk fra ferja og i retning åsene – uten helt å vite hvor oppstigningen var, men den fant jeg ganske lett (selv om jeg ikke fant noe skilt eller noe). Jeg sjekka også med Sønnen hjemme, som hadde vært der for kort tid tilbake.
Først gikk de brede, fine trappene opp mellom koselige hus, hvor jeg kunne glane inn på gårdsplasser og blomster. Det var mange «apartements« på vei oppover mot Marjan-parken. Det var en del folk på vei bpde opp og ned, og blant annet tror jeg det var mange cruise-turister som var blitt guida opp dit. Det lå nemlig to norske (det har jeg aldri sett før) «Viking-cruise-båter i Splithavna i går.
Halvveis kom jeg til en kafe med nydelig utsikt over Split by og havna.
Men jeg så at trappene gikk videre. Nå var det slutt på bebyggelsen. Etter ca 500 meter kom jeg til det jeg først trodde var «toppen» – men det var feil, for foran meg så jeg toppen med det vaiende kroatiske flagget.
Så jeg måtte jo gå helt opp!
På veien oppover la jeg merke til at det var mange stier ned og opp på siden av trappene. Det var også bilvei og plass for busser underveis (fint for dem som ikke kan gå). Det var dessuten lekeplasser, benker og bord, en utescene med amfi foran – og en liten dyrehage!
På toppen med flagget var det kjempefin utsikt – over Split by, havna og utover havet og øyer så langt du kan se. Andre veien kunne man se mot Trogir, flyplassen og området nordover.
Turen ble ikke all verdens lang (totalt gikk jeg 3 km fra jeg gikk av ferja), men det var nesten 2 km med stigning hvor av mesteparten av veien var trapper. Jeg valgte altså å gå rett opp og rett ned igjen, men etterpå har jeg lest at denne turen kan lages som ei runde som tar ca 2,5 timer. Det går nemlig an å gå rundt den halvøya som vest for Split (rundt ved seilforening) og velge stier opp fra den siden. På vei opp fra den kanten møter man på både kapeller og andre rekreasjons- og treningsområder. Der må det også være magisk utsikt hele veien oppover – så det skal jeg også prøve en dag.
I dag kommer Mannen, så nå er min «egotripp« over for denne gang;) Det blir fint, det og.
