I dag fikk vi endelig gjennomført turen vi har snakket om lenge. Som jeg nevnte på bloggen i går, har det ikke vært så fristende å sette seg på motorsykkelen i fullt utstyr når det er så varmt som det vanligvis har vært når vi pleier å være her. Men siden vi nå ikke behøver å følge skoleferiene, men har fri hele året, gir det oss flere muligheter. -Så også tur på motorsykkelen (Honda 650) i området som lett nås. Det gjelder både i retning nordover – Zadar, Rovinj og landene i retning Italia og Slovakia – og sørover i retning Makarska, Dubrovnik, Montenegro – og til og med Albania og Hellas er innen «grei« rekkevidde.
Vi hadde sjekket værmeldingen og bestemt oss for at retning Dubrovnik var fristende i dag. Der var det meldt 21 varmegrader, ikke noe vind og ikke noe regn. Vi dro hjemmefra kl 0930 for å ta ferja fra Sumartin kl 11. Den strekningen over øya mot sørøst er på ca 4 mil og tok 40 minutter.
I Sumartin går det ferje til Makarska tre ganger pr dag, og den ta ca 50 minutter. Det var deilig og stille i Sumartin da vi kom dit litt tidlig – og vi rakk en kaffe på en kafe i havna. Sumartin er en liten havneby der det kan se ut som om fiske er en viktig inntektskilde.
Jadrolinja legger til omtrent midt i Makarska by, så der var det bare å trille i land og starte turen videre sørover. Dvs det var egentlig litt fristende å bli der litt, for der var det veldig godt og varmt, masse folk og alle kafeer langs strandpromenaden så ut til å være åpne, men vi hadde jo bestemt oss for å dra videre.
Planen var å kjøre en times tid og stoppe i det som så ut som en koselig havneby -Ploce. Men da vi kom dit, så vi ikke en koselig by i det hele tatt. Ploce så ut som en en industri- og verftsby med store kraner, siloer og annet. Men det «verste» var egentlig alle boligblokkene som omkranset byen og havna. Det er vel ikke helt «stuereint» å si sånt, men de blokkene var skikkelig fæle – skikkelig «østblokker». Jeg tok ingen bilder…
I ettertid har vi skjønt at vi gikk glipp av en perle..,
Vi valgte i hvert fall å kjøre videre. Men for all del: Hele strekningen vi kjørte fram dit var helt magisk – med høye fjell på den ene siden og blå-blått hav på den andre siden.
Veien mot Dubrovnik skar så inn i landet 5-6 mil. Der kjørte vi gjennom et våtmarks- og det jeg vil kalle «sumpområde» med mange kanaler og mye dyrkbar mark. Dette området var helt annerledes enn det vi hadde kjørt gjennom og sett før. Langs veiene solgte de mye av det de dyrket på markene, og husene lå tett langs kanalene. Vi kjørte så over fjellet og ned på den andre siden.
Fortsatt stod det ingen skilt om at vi måtte passere Bosnia og trengte pass for å komme til Dubrovnik. Neida, det stod kun angitt antall km til Dubrovnik – som fra Makarska var ca 180.
Så kom vi til grensa til Bosnia. Der måtte vi vise passene våre og passerte greit videre inn i Bosnia. Der la vi merke til at skiltene hadde andre bokstaver, så vi merket at vi var i et annet land. Etter 6-7 km måtte vi gjennom ny grensepassering for å komme inn igjen i Kroatia. Artig!
Da var vi blitt skikkelig sultne og tok «første og beste» avkjøring. Det ble den lille byen Slano. Der var det flere åpne kafeer og vi fant et bra sted i sola. Da var klokka blitt 14. Der fikk vi også bestilt oss et hotell i Dubrovnik – og var enige om at vi ønsket å finne et sted innenfor de gamle bymurene.
Så var det klart for siste etappe. Vi hadde ca 4 mil igjen – og det gikk greit. Sykkelen ble parkert utenfor bymurene i gamlebyen – og hotellet fant vi greit.
Vi rakk en tur ut på området utenfor bymuren, der det er noen flotte barer i hellinga ned mot havet og solnedgangen. Fordelen med å reise i år er fortsatt at er det er færre turister enn i et normalår, men samtidig er det en del ulike språk å høre. Gøy! Dubrovnik er en fin by, og vi har kun vært innom her en gang før.
Det som er litt rart å tenke på er at Dubrovnik «bare» er Kroatias 13. største by – med ca 28.000 innbyggere! Zagreb er størst med ca 700.000 og Split nr 2 med 176.000. Men antallet turister har jeg ikke greid å finne ut… Det kompenserer nok en del for folketallet mye av året.
Solnedgangen utenfor bymurene fikk vi med oss – og den var helt nydelig.
Og siden «hotellet» vi hadde valgt lå litt oppi trappene opp fra torvet i gamlebyen, ble også middagen inntatt her. Det var nok steder å velge i mellom.
Og da måtte jeg smake på trøffel. Den retten smakte fortreffelig!
I morgen legger vi nok turen «hjemover»,men er litt usikre på hvilken vei vi tar – så det blir nok en ny blogg.
