Hjemreisa startet seint lørdag kveld fra Anfi – med fly hjem natt til i går, søndag. Mannen valgte å dra hjem på torsdag (han kan liksom ikke være like lenge som meg;), så jeg hadde et par dager aleine på slutten.

Men på Anfi del Mar er jeg liksom «hjemme», så det går helt fint.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde egentlig fly hjem lørdag ettermiddag, men da jeg oppdaget at SAS hadde satt opp et nattfly med avgang fra Las Palmas 0130, hadde jeg lyst til å prøve det og booket om. På den måten ville jeg i hvert fall slippe køkaos ved vinterferieslutt og mulige forsinkelser på flyplassen – og heller være sikker på å rekke tog hjem søndag morgen.

Hadde forresten litt flaks også, for i går seig det inn ny sand og heftig varme fra Sahara. Sjekket dagens  værvarsel, og nytt «hasardiøst» vær ble meldt.

Flyturen hjemover gikk helt greit, og vi brukte bare 5 timer. Innsjekkingen på flyplassen gikk også smertefritt, for vi var ganske aleine. Det meste der var stengt – også all taxfree, så de som hadde planer om å kjøpe seg noe, ble nok skuffa.

Dessuten fikk jeg en fin siste dag! Den startet som vanlig med en tur, og deretter hadde jeg bestemt meg for å ta båten til Mogan for å se meg litt rundt og spise lunsj. Jeg har ikke vært der borte på et par år, så nå føltes det på tide.

Det går båt t/r fra Anfi til Arguineguin, og fra Anfi til Puerto Rico og Mogan hver halvtime hele dagen. Det er kjekt.

Det som også er litt lurt, er besøke typiske «turiststeder» som Mogan, på en lørdag. Da oppleves det som ganske rolig der, fordi lørdager er en «byttedag» for mange. Mange har reist hjem, og de nye har ikke rukket å komme på plass enda. Sånn er det på Anfi også på lørdager – rolig og god plass.

Jeg tok 11-ferja bort til Mogan, og 1415-ferja tilbake. -Kort tur, altså, men rakk det jeg hadde tenkt.

Så ble det en svømmetur i havet, før en times tid på solseng.

På kvelden gikk jeg bort til Patalavaca og spiste middag, før jeg gikk tilbake til Monte Anfi, hvor jeg hadde bagasjen min og kunne bruke den fine garderoben der for å skifte til hjemreisa. Der kunne jeg også sitte å se litt på pad`n min, for å slå ihjel litt tid før jeg skulle bli henta kl 2230.

Og tida gikk fort når jeg begynte å se på «Kode rød» på NRK, som nevø Emil er med i! Det var gøy.

– Og all tid her har forresten gått kjempefort! Det er ingen andre steder enn på Anfi, hvor vi har vært i seks sammenhengende uker! Heller aldri i Kroatia – enda.

Vi har vært sammen med både nær familie og gode venner hjemmefra – og noen vi bare treffer på Anfi hvert år.

Mannen har forresten fått fulgt med både på OL og champions` league-kamper – og ikke minst har vi sett Bodø Glimt vinne to kamper og opplevd stemningen på fotballpuber hvor de har vist kampene. Artig – selv for en uinteressert fotballtype som meg.

Nå er det hjemlige sysler som gjelder – med litt bursdagsfeiringer og annet hyggelig. Og snart er det Kroatia (men før det en liten tur innom Alicante-området).
Hu-hei, hvor «Times fly, when you`re having fun».

Kalima på Kanariøyene er et vanlig værfenomen. Det skjer gjerne flere ganger (opptil 20, faktisk) i året – og gjerne medfølgende sterk vind fra øst eller sør, samt høye temperaturer.

Det kan vare fra noen timer til en hel uke.

Hvorfor kan sand fra Sahara være helseskadelig? Jo, fordi sanda inneholder forurensede partikler og kan gjøre det svært ubehagelig å puste – særlig for dem med luftveisproblemer som astma og kols.

De blir gjerne anbefalt å holde seg mest mulig innendørs, samt lukke vinduer og dører.

Denne uka var det mandagen som var verst her i Arguineguin-området. Da kunne vi hele dagen nesten ikke se sola (Yr meldte om full sol). Jeg – som ikke har noen luftveisproblemer, merket at det sved litt i øynene – og Mannen benyttet anledningen til å sitte inne og se på OL bak lukkede dører og vinduer (tror han syns det var helt ok).

Men skal også være litt forsiktig med hard trening, samt unngå «fjellene», for kalimaen er verst fra 3-400 meters høyde.

Heldigvis ble tirsdagen bedre enn mandagen – og jeg fikk meg en 12 km tur «i høyden». I dag, onsdag, er det fortsatt sand, men stadig litt bedre luft (kun «helseskadelig», ikke «hasardiøs»).

Mannen og jeg har jo en gang opplevd å bli «sandfaste» her i tre dager! Tror det var i 2020. Da hadde vi vært her på vinterferie, og da var det så liten sikt at alle fly ble stående på bakken – i tre døgn! Det var en utrolig opplevelse. Men så ille har det langt fra vært nå.

Men nå skal de siste dagene nytes – uansett. For snart er det hjem.

Sjølskryt skal man lytte til, sies det, for det kommer fra hjertet». Det er i grunnen det jeg har behov for å skrive om idag – men også for å gi tips til andre.

Da jeg ødela menisken i fjor sommer, i slutten av juni, ble jeg skikkelig deprimert. Det kom helt plutselig og uten at jeg hadde gjort noe spesielt.

Jeg kunne faktisk ikke sette høyre bein i bakken i det hele tatt, og måtte låne Mannens krykker. Etter noen dager på hytta Bamble, hvor jeg måtte hjelpes alle veier, tok jeg en tur på legevakta hjemme, hvor jeg ble jeg henvist til røntgen i Sandefjord.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Der konstanterte de «nesten avrevet indre menisk». Det kunne være snakk om operasjon, men jeg ble også rådet til å kontakte fysioterapeut.

Fysioterapeut var det raskeste, og der fikk jeg et treningsopplegg som i all hovedsak gikk ut på tung styrketrening. Det er ikke jeg i spesielt glad i, men jeg satte i gang – i starten av juli 2025. Jeg kjørte hjem fra hytta i Bamble 2-3 ganger i uka, for å trene på Sats.

Gradvis ble jeg bedre. Jeg hadde fortsatt problemer med å bøye meg ned på huk, men det kunne jeg jo leve med. Jeg var jo glad i å løpe og gå i terreng, men dette måtte jeg utsette. Det kom til å ødelegge effekten av styrketreninga så fysioterapeuten..

I desember, da vi var i Kroatia, ble jeg fristet til å prøve å gå i åsene «mine». Jeg gjorde det over flere dager, men da jeg skulle hjem, kjente jeg at akkurat det ikke hadde vært så lurt. Kneet trøblet.

Så jeg fortsatte med styrketreninga, som jeg kanskje hadde skulket litt et par måneder, og kjente at alt føltes bedre.

Nå i januar, etter at jeg kom hit til Gran Canaria, har jeg fortsatt med styrketrening – tre ganger i uka – i tillegg til turer 3-4 ganger pr uke. Og jeg har ingen smerter i kneet for første gang siden slutten av juni i fjor!

Riktignok har jeg lagt løpinga på is – etter to stygge fall etter uke en og uke to – men gåing føles greit. Det er litt mange steiner oppi her….

Tilbake til sjølskrytet og tips til andre: Har du trøbbel med menisken, så tro på anbefalingen om hard styrketrening på beina for å styrke kneet. Det har definitivt hjulpet meg og er noe jeg kommer til å fortette med. – Kanskje livet ut?

I dag leide vi bil sammen med Mellomsøster og Svoger – en cabriolet. Svoger tok på seg jobben med å være sjåfør. Vi hadde på forhånd ønsket oss et sted eller to vi hadde lyst til å se – og ruta ble tegnet ut fra det.

For egen del ønsket jeg å se mandeltreblomstringen som er nå i februar, og da var det Tejeda som pekte seg ut. Der er det bla en «mandeltrefestival» i februar.

Mannen og jeg ble plukket opp på Anfi i 9-tida, og ferden gikk først til Maspalomas, og deretter innover og oppover på øya.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Byen Tejeda ligger på 1000 meter, men vi endte med å kjøre i over 1500 meters høyde!

Da vi kom noen høydemeter innover på øya, begynte landskapet å endre seg. Det ble så grønt! Det var så mye vegetasjon og blomster! Og etterhvert så vi bartrær; furutrær-liknende store trær. Det var ganske stilig og jeg ble mektig imponert.

Og mandeltrær i full blomstring langs hele veien og oppi fjellene. Helt utrolig vakkert!

I Tejeda, som da er kjent for mandler, måtte vi da innom et bakeri for å kjøpe bla marsipan og noen andre kaker. Snadder!

Etter Tejeda gikk ferden ytterligere oppover i høyden før nedkjøring i retning fiskelandsbyen Puerto de Nieves («Snøhavna»). Vi tror den har fått navnet sitt pga de hvite husene.

På vei nedover traff vi på havtåke, og vi var litt bekymret for hvor lenge den ville vare, men det gikk bra.

I Nieves var det mektige, grønne (!) fjell på den ene siden – men stranda var lite fin. Der var det store steiner og langgrunt og fristet lite til bading. Men siden vi var ute av havtåka kunne vi vi spise lunsj i sola og koste oss med en medium god, grilla fisk.

Noe annet spesielt med Puerto de Nieves er at det går ferje til Tenerife derfra, og den hadde avgang akkurat da vi kom.

Fra Nieves kjørte vi i retning Las Palmas, hvor gamlebyen stod på ønskelista. Vår trygge sjåfør fikk loset oss inn på en parkeringsplass med kort avstand til gamlebyen og bla katedralen der.

Men siden det nå begynte å bli ettermiddag og litt overskyet vær, ble vi enige om å være fornøyde med det vi til nå hadde sett — og heller legge kursen i retning sola – altså mot vest og retning hjem. Da ville vi akkurat rekke solnedgangen.

Og alle fire var vi enige om at det hadde vært en veldig fin tur:)

Jada, vi er heldige. Derfor har jeg ligget litt lavt i det siste. Det er jo ikke såå interessant å lese om ferier på Gran Canaria – særlig når du står hjemme i 15 minus å må måke snø…

Men siden noen har etterlyst en liten status, så kommer det en liten (?) blogg med mye bilder.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men aller først må jeg altså si at jeg virkelig sliter om dagen. Jeg syns det som følger av Epstein-dokumentene er bare så pinlig og grusomt for landet vårt – og de folka jeg stoler mest på. Har jeg vært naiv? Nei, jeg tror ikke det. Men det tror jeg derimot mange andre –  i langt høyere posisjoner enn jeg noensinne kunne drømme om – har vært.

Og jeg er bekymra. Hvilke konsekvenser vil Epstein-saken kunne få for omdømme vårt? Jeg var vel en av dem som håpet at det var Trump som ville bli avslørt ytterligere i publisering av flere Epstein-filer – men så var det oss? Den siste jeg leste om i dag var Bondevik!? Hvem blir den/de neste?

Som dere skjønner, preger disse sakene meg, og jeg bruker mye tid på å holde meg oppdatert på hva som skjer. Og på Marius Høiby-rettssaken…

Men før alt dette har fått min fokus, så har vi vært så heldige å få ha vært sammen med barn og barnebarn – og to av mine tre mine søsken – her på Gran Canaria. Det har vært stas.

Nå har flesteparten reist hjem – men ikke Mellomsøster og vi. Dessuten dukker det opp andre folk vi kjenner- og som det er hyggelig å ta en middag eller lunsj med.

Så sånn går no daga`n.

Heldigvis blir det litt trening innimellom (dvs 6 av 7 morninger). Det holder i hvert fall meg «oppe». Hadde jeg kun hatt fokus på lunsj, middag, «vin og sang», hadde vel ferier på seks sammenhengende uker gått litt dårlig.

Muligens;)