I går da jeg på en av mine ærender i rask gange passerte en kafe, var det en som ropte på meg. Jeg kjente han ikke, trodde jeg, men da han sa et annet navn, visste jeg hvem det var. Han var samboer til en som jeg tidligere har jobbet med – og som jeg så vidt hadde hørt var blitt syk etter at hun også hadde sluttet jobb for å pensjonere seg og leve det gode liv.

Jeg valgte å sette meg ned på kafeen og snakke litt med mannen hennes for å høre hvordan det gikk. Tror også han hadde behov for å snakke med noen. Historien hans var bare så trist.

Da jeg forlot kafeen og mannen, fikk samtalen med han meg nok en gang til å tenke på hvor skjørt livet er. Dette var ei sprek, frisk, livlig dame som skulle hatt mange gode år foran seg. Så blir det ikke sånn. Men hvorfor kan ikke jeg bli flinkere til å sette pris på livet hver eneste dag? Hvorfor må jeg ha slike historier for å vekke meg?  Og hvorfor varer det bare noen dager, kanskje – og så går det liksom over, og så kommer jeg inn i det gamle mønsteret hvor man henger seg opp i bagateller eller irriterer seg over unødige ting?
 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg skulle ønske jeg ikke trengte slike «vekkere» for å endre tankegangen min, men dessverre ser det sånn ut. Men kanskje jeg denne gang kan bli litt flinkere litt lenger?

Ellers gikk formiddagen i går til mange ulike oppdrag – til pussing av vinduer, vask av terrasse, fiksing av bunadsølje og innkjøp av fotballutstyr til mormorungen som skulle på sin første fotballtrening.

Så var det henting i barnehagen, for Datter hadde seinvakt. Bestefar kom også for å ta med femåringen på treninga – hvor Datter skulle avløse han når hun kom fra jobb.

Sånn går no dagan.

På kvelden, da roen hadde senket seg og opplevelsen av den nydelige sommerdagen seg innover oss, dro vi over til Øya for å ta litt mat og nyte de siste timene. Der er det virkelig fint å sitte en herlig sommerkveld – og vi var så heldige å få «krembordet» i hjørnet.

Og i dag er det fredag, trening er unnagjort – så nå kan helgen med alt den inneholder bare komme.

Det står det på et vinglass jeg fikk av en kollega da jeg sluttet til nyttår. Det vinglasset og det utsagnet likte jeg godt – og jeg liker det fortsatt. Det er viktig å puste – og det er definitivt ikke noe vi kan vente med. 
-Lett for deg å si, tenker du kanskje…. Ja, det er jeg elt enig i – og jeg har absolutt ikke alltid vært der. 
 

I går tok jeg en ny tur på kyststien som vi er så heldig å ha like ved hytta vår. Da tok jeg meg faktisk tid til å klatre opp til nikkelverket på Prisgrunn – noe jeg ikke har gjort på årevis – til tross for at de høye murene kun befinner seg 10 meter fra stien jeg i perioder går daglig. Det slo meg da, at området rundt murene muligens burde vært sikra?  Det var ganske «vaklevorent» der jeg klatra opp fra østsida. Men selve murene er solide.
 

Men det er imponerende å tenke på at denne «bedriften» var i full gang for 100 år siden – om enn i bare i tre år – fra 1916-19 – i følge infoplakaten på «Speidersletta». Da falt både etterspørsel etter og priser på nikkel så mye, at gruvene i Vest-Bamble og smelteverket ble nedlagt. Siden har det vel bare stått sånn?

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Jeg har gode minner fra «oppveksten« på Ivarsand, der vi syns det var veldig spennende å utforske ruinene og nikkelslagget på Prisgrunn. Vi klatret på murene og studerte nikkelavfallet – og var overbevist om at vi hadde funnet gull mer en en gang. Steinene glitret jo så!? Mormorungen har også vært der borte og plukket med seg fine steiner, for slagghaugen ligger jo godt synlig på Prisgrunnstranda og er vel blitt et slags «landemerke» der. – Men pent? Usikker…..
 

Hvem har egentlig ansvar for området nå, tro? 

Jeg valgte å dra hjem i går ettermiddag. Jeg kom på å spørre Datter om hun hadde fått  fiksa bolsølja si – i forbindelse med at vi skal i konfirmasjon til helgen? Det hadde hun jo ikke – så da ringte jeg en gullsmie i Porsgrunn som kunne klare å fikse den hvis den ble levert i morgen tidlig. Så da måtte jo mamma trå til – og det er vel sånt man har mammaer til – er det ikke?

Jeg er en sosial person som trives sammen med andre mennesker, men jeg har også  heldigvis evnen til å trives aleine – og noen ganger foretrekker jeg det. Nå når jeg ikke har arbeidskolleger rundt meg hver dag (nei, jeg hadde ikke hjemmekontor i korona-tida, men var på jobb), blir det enda mere viktig å «pleie» sosiale relasjoner og sørge for å være med folk – innimellom.  De fleste av mine venner – og familie (som også tilhører mine venner) – jobber nemlig fortsatt noen år til. De er derfor ikke tilgjengelig på dagtid, og da er det en fordel at jeg ikke er «avhengig av» folk rundt meg.

Behovet mitt framover blir likevel todelt: Både skaffe meg egentid – og være sosial. Det siste har ikke blitt mindre viktig etter at jeg har frivillig «mistet» arbeidskolleger. Egentiden er vel ift at Mannen og jeg rett og slett ikke er vant til å være sammen «24/7» – selv om vi har klart oss ganske bra i de månedene som har gått.
 

Jeg har også kommet fram til at det å reise bort for lenge av gangen, heller ikke er optimalt. Da vil jeg gå glipp av mye – både av sosiale relasjoner og kontakten med mormorungene, som er blitt så viktig for meg. Men definisjon på hva som er «lenge» har jeg ikke landet på enda….

Men nå har jeg altså vært noen dager på hytta aleine, og det har vært helt nydelig. Her har jeg nok å finne på – og har jeg ikke det, kan jeg lese i den nye Elling-boka mi. 
Jeg har egentlig planer om å reise hjem i dag – men vi får se…..
 

Ellers har jeg de siste kveldene satt meg inn på hytta og sett på noen valgsendinger på TV. -Herremin, for noen tålmodige politikere, tenker jeg. De får de samme spørsmålene  i sending etter sending – og de fleste svarer smilende akkurat det samme kveld etter kveld. Jeg hadde tørna, trur jeg. Det samme gjelder jo debattlederne: De prøver og prøver å få noen korte, klare svar – men det er jo helt umulig. 
 

Det minner meg litt om at jeg for mange år siden, som tillitsvalgt i Norsk Lærerlag, gikk på mediakurs. Der lærte vi om «statements» og hvor viktig det var å framføre et kort budskap – som du gjentok og gjentok. Vi ble filmet og korrigert til det satt. 
Så selv om det er omtrent «hundre år siden« jeg hadde det kurset, lurer jeg på om disse politikerne har gått akkurat det samme.