I går da jeg på en av mine ærender i rask gange passerte en kafe, var det en som ropte på meg. Jeg kjente han ikke, trodde jeg, men da han sa et annet navn, visste jeg hvem det var. Han var samboer til en som jeg tidligere har jobbet med – og som jeg så vidt hadde hørt var blitt syk etter at hun også hadde sluttet jobb for å pensjonere seg og leve det gode liv.
Jeg valgte å sette meg ned på kafeen og snakke litt med mannen hennes for å høre hvordan det gikk. Tror også han hadde behov for å snakke med noen. Historien hans var bare så trist.
Da jeg forlot kafeen og mannen, fikk samtalen med han meg nok en gang til å tenke på hvor skjørt livet er. Dette var ei sprek, frisk, livlig dame som skulle hatt mange gode år foran seg. Så blir det ikke sånn. Men hvorfor kan ikke jeg bli flinkere til å sette pris på livet hver eneste dag? Hvorfor må jeg ha slike historier for å vekke meg? Og hvorfor varer det bare noen dager, kanskje – og så går det liksom over, og så kommer jeg inn i det gamle mønsteret hvor man henger seg opp i bagateller eller irriterer seg over unødige ting?
Jeg skulle ønske jeg ikke trengte slike «vekkere» for å endre tankegangen min, men dessverre ser det sånn ut. Men kanskje jeg denne gang kan bli litt flinkere litt lenger?
Ellers gikk formiddagen i går til mange ulike oppdrag – til pussing av vinduer, vask av terrasse, fiksing av bunadsølje og innkjøp av fotballutstyr til mormorungen som skulle på sin første fotballtrening.
Så var det henting i barnehagen, for Datter hadde seinvakt. Bestefar kom også for å ta med femåringen på treninga – hvor Datter skulle avløse han når hun kom fra jobb.
Sånn går no dagan.
På kvelden, da roen hadde senket seg og opplevelsen av den nydelige sommerdagen seg innover oss, dro vi over til Øya for å ta litt mat og nyte de siste timene. Der er det virkelig fint å sitte en herlig sommerkveld – og vi var så heldige å få «krembordet» i hjørnet.
Og i dag er det fredag, trening er unnagjort – så nå kan helgen med alt den inneholder bare komme.
