Det står det på et vinglass jeg fikk av en kollega da jeg sluttet til nyttår. Det vinglasset og det utsagnet likte jeg godt – og jeg liker det fortsatt. Det er viktig å puste – og det er definitivt ikke noe vi kan vente med.
-Lett for deg å si, tenker du kanskje…. Ja, det er jeg elt enig i – og jeg har absolutt ikke alltid vært der.
I går tok jeg en ny tur på kyststien som vi er så heldig å ha like ved hytta vår. Da tok jeg meg faktisk tid til å klatre opp til nikkelverket på Prisgrunn – noe jeg ikke har gjort på årevis – til tross for at de høye murene kun befinner seg 10 meter fra stien jeg i perioder går daglig. Det slo meg da, at området rundt murene muligens burde vært sikra? Det var ganske «vaklevorent» der jeg klatra opp fra østsida. Men selve murene er solide.
Men det er imponerende å tenke på at denne «bedriften» var i full gang for 100 år siden – om enn i bare i tre år – fra 1916-19 – i følge infoplakaten på «Speidersletta». Da falt både etterspørsel etter og priser på nikkel så mye, at gruvene i Vest-Bamble og smelteverket ble nedlagt. Siden har det vel bare stått sånn?
Jeg har gode minner fra «oppveksten« på Ivarsand, der vi syns det var veldig spennende å utforske ruinene og nikkelslagget på Prisgrunn. Vi klatret på murene og studerte nikkelavfallet – og var overbevist om at vi hadde funnet gull mer en en gang. Steinene glitret jo så!? Mormorungen har også vært der borte og plukket med seg fine steiner, for slagghaugen ligger jo godt synlig på Prisgrunnstranda og er vel blitt et slags «landemerke» der. – Men pent? Usikker…..
Hvem har egentlig ansvar for området nå, tro?
Jeg valgte å dra hjem i går ettermiddag. Jeg kom på å spørre Datter om hun hadde fått fiksa bolsølja si – i forbindelse med at vi skal i konfirmasjon til helgen? Det hadde hun jo ikke – så da ringte jeg en gullsmie i Porsgrunn som kunne klare å fikse den hvis den ble levert i morgen tidlig. Så da måtte jo mamma trå til – og det er vel sånt man har mammaer til – er det ikke?
