Eller dvs at det er jeg usikker på. Hadde det ikke vært for lengselen etter mormorungene, hadde jeg glatt blitt en uke eller to til – særlig når jeg sammenlikner langtidsvarselet her og hjemme.
Men jeg er så redd for å miste det nære forholdet jeg har fått til de to småtrolla, og da vet jeg at for å opprettholde det, må jeg være mest hjemme og minst borte. Og foreløpig er i hvert fall planene sånn. Dessuten har minstemann vært hjemme fra barnehagen, syk, en hel uke…
I dag har jeg bare kost meg. Jeg er sånn skrudd sammen at når jeg skal dra hjem – nesten uansett hvor det er fra, må den siste dagen utnyttes til det fulle. Det er jeg blitt veldig god på.
Så dagen har som vanlig gått med til tur (kyststien i dag), litt avsluttende arbeid i leiligheten, lunsj på en av konobaene (Konoba betyr vertshus) i havna, bading på bystranda – og et glass rose på Barbara i sola på vei hjem.
Boka til Vigdis Hjort nærmer seg slutten – og den er fengende, syns jeg.
På terrassen nytes den siste solnedgangen for denne gang – før jeg går ned igjen i havna og tar en middag.
Det hadde jeg egentlig ikke tenkt idag, men lunsjen ble så sunn og mager at sulten er der for middag.
Jeg føler meg utrolig priviligert som kan leve sånn som jeg gjør nå. Det hadde jeg liksom ikke turt å drømme om en gang. Jeg leste om han presten i Porsgrunn som hadde drømt om å «gjøre ingenting (eller bare det han ville) og få betalt for det» fra han var 17 år. Nå var han 64 år og hadde sin siste dag på jobb som prest.
Jeg har aldri drømt om å gjøre «ingenting». Jeg har heller ikke drømt om å gjøre det jeg vil. Men når det først er blitt sånn – setter jeg pris på hver eneste dag og syns jeg er veldig heldig.
