frifrajobbrestenavlivet

I dag har jeg vært til samtale med håndspesialist på plast-kirurgisk avdeling i Porsgrunn. Han skulle informere meg om hva de hadde funnet ut på MR forrige uke og hva som skulle skje framover. Jeg var jo forespeila at jeg måtte operere tommelen.

Jeg var sååå spent, og tida kunne ikke gå fort nok til jeg kunne gå oppover til sykehuset!

Men beskjeden fra legen var klar: De finner ikke noe brudd på bildene nå! Det gjorde visst heller ikke røntgenlegen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Gipsen ble klippet opp og tommelen sjekket. Jeg kunne sjøl se at tommelen så mere normal ut denne gangen enn da de tok av gipsen etter 6 dager i Split. Det gjorde heller ikke så vondt når han prøvde å trykke litt rundt omkring.

Herlig! Dette hadde jeg ikke våget å håpe på! Og litt rart, er det vel – at to røntgenbilder tatt med 6 dagers mellomrom på to forskjellige sykehus i Split, viste brudd – mens her hjemme finner de ikke noe brudd!? Kan det ha grodd så fort (på 2 uker?) Jeg velger å tro det;)

Tror det må bli en ørliten feiring i dag;)

Som jeg har fortalt om i et par blogger nå, var jeg utsatt for en sykkelulykke i Kroatia for et par uker siden. Ulykken medførte at jeg ble kjørt til sykehuset i Split med ambulanse, tok diverse røntgenbilder og MR, fikk gips på høyre arm, hadde behov for sårbehandlingsutstyr på apotek, oppfølging på legevakt dagen etter ulykken – og nytt røntgenbilde og samtale med lege på sykehuset i Split etter 7 dager.

Så dro jeg hjem.

Hvorfor jeg forteller alt dette nå igjen? Jo, fordi jeg har møtt på flere folk – som ofte reiser på ferie til et europeisk land, men som ikke har med seg det europeiske helsekortet. De tror at reiseforsikring er nok, men det er det altså ikke.

Det nytter ikke å si til ambulansefolka når de kommer, at du har reiseforsikring i Norge. -Hva dekker den? -Hvilke vilkår gjelder?

Det jeg opplevde var at allerede da ambulansen kom, spurte de etter helsekortet – som jeg heldigvis alltid har med meg. På sykehuset spurte de også etter kortet, på apoteket, legevakta osv -og jeg betalte nesten nesten ingen ting! Selv bandasjene og «spriten» jeg kjøpte på apoteket var nesten gratis for meg når jeg viste helsekortet.

Hvis du sjekker på helsenorge.no ser du at med helsekortet har du rett til å få dekket nødvendig helsehjelp på lik linje med borgerne i landet du er i. (Det betyr nok også at det kan være dyrere å få helsehjelpa i Sveits enn i Kroatia).

Så hvis du har tenkt deg på reise i Europa – og IKKE har HELFO-kortet (eller sjekk om det har gått ut), så søk nå! Det er kun ett klikk i helsenorge-appen. Da får du virkelig gullkortet, hvis ulykka er ute.
Men ikke glem reiseforsikring heller, da…

Da har jeg vært hjemme en uke – i solfylte, men kalde Grenland. Men bare det at det har vært sol hver dag (tror jeg?) hjelper jo betraktelig på mitt humør i hvert fall.

Det som også hjelper på humøret, er å komme i gang med trening igjen – og jeg har både vært på turer i skogen og på mølla på SATS. Det kjennes bra, selv om det blir litt «klamt» under gipsen.

Og vi har fått vært sammen med barnebarna – i hvert fall to av dem. Mormorungen har vi til og med hatt på overnatting. Det er lenge siden sist, for det er ikke så lett lenger. Nå er det fritidsaktiviteter og venner som gjelder etter skoletid. Men denne gang var det han som spurte, og da er det ekstra stas. Og det går fint å ha de største her, mens han minste er det litt verre med – når farmor har gips.

Når det gjelder meg sjøl, går det framover. Jeg må bare jobbe med tålmodigheten, når det er en del ting jeg ikke får gjort eller er veldig vanskelig.

Men denne første uka hjemme har jeg sikkert fått gjort mer enn jeg kunne forvente. Kort oppsummert har jeg vært hos fastlegen, blitt henvist til plast-kirurgisk, tatt bakterieprøvene (mandag), fikk svar på prøvene tirsdag, fikk vært his tannlegen onsdag og fikk ny tann! Torsdag var jeg på MR, og fredag morgen fikk jeg melding om at jeg hadde fått time på plast-kir på onsdag neste uke.

Bør jeg være fornøyd med det, syns du? Ja, det bør jeg sikkert, men det er bare det at jeg fortsatt går med armen i en fryktelig stygg, stor gips – og fortsatt ikke vet hva de vil gjøre med tommelbruddet. Må jeg starte på nytt, liksom?

Nå er det to uker siden ulykken, og jeg orøver å innstille meg på at jeg må starte fra «scratch» når jeg kommer på sykehuset neste uke. Det er vel det som gjør meg litt utålmodig likevel.

Men altså: Sola skinner, og det er lørdag! Tenker det blir en fin helg.

Vi har hatt noen helt fantastiske 10-11 dager her i Kroatia – med det varmeste været på mange år, sies det. Det har visst også vært den mildeste, varmeste vinteren «i manns minne». Det liker ikke alle kroatere. De vi snakket med savnet det kalde (5-10 grader), klare været og gjerne med litt vind. Denne vinteren har altså vært helt annerledes, og noen er bekymret for det som vokser og gror.

Sett med våre øyne var det bare sååå grønt og vakkert, men ikke alle satt pris på det – og noen var litt bekymra for om det vokste for mye og for fort.

For dere som har lest de siste bloggene mine, vet dere at jeg hadde en ulykke på sykkel forrige lørdag. Jeg måtte bla gipse høyre arm pga brudd nede i tommelrota (eller noe), knakk en av fortennene og fikk flere skrubbsår, bla under nesa og på leppa. Det siste har vært skikkelig plagsomt.

Men sårene har egentlig grodd fort, syns jeg – og i går tok jeg av den siste bandasjen (på skuldra).

Fredag 12.april – på selveste 66- årsdagen min – skulle jeg inn til kontroll av gips og arm på sykehuset i Split. Mannen ble med – og tok med seg sykkelen for å ta en tur i det fine Marjan-området i Split, som er tilrettelagt for sykling og løping. Sykehusbesøket kunne jo ta litt tid..

Men kort oppsummert ble sykehusbesøket en nedtur. Tommelleddet er «ute av kurs» og må opereres av en håndkirurg så raskt som mulig. Det vil jeg gjøre hjemme.

Så da hadde jeg ingen tid å miste, for når jeg kommer hjem, må jeg i tillegg ta noen prøver for å utelukke at jeg ikke har med meg noen sykehusbakterier. Før svaret på de prøvene foreligger, vil de ikke ta meg i mot på noe sykehus.

Jeg rakk før de stengte på fredag å avtale time hos fastlegen min i Porsgrunn mandag formiddag for å få tatt de prøvene. Så da var det bare å reise hjem!

Mannen og jeg hadde ingen retur bestilt denne gang. Det var fordi vi vurderte å kjøre den lille røde Mini’n hjem. Det skulle vi i så fall gjøre i løpet av neste uke, hadde vi tenkt.

Men i skrivende stund (søndag ettermiddag) sitter jeg på Kastrup på vei til Torp aleine, mens Mannen er på vei nordover i Europa i Mini’n. Vi tok 05-ferja fra Supetar i dag tidlig.

Så sånn gikk dette foreløpig, så får vi se hva som skjer framover.

Wish us luck!

I går kjørte vi fra Supetar kl 10 for å rekke ferja over til Makarska på fastlandet fra Sumartin på Brac. Kjøreturen over dit tar ca 45 min og er 4 mil. Båtturen over til Makarska tar en time.

Det var nok en nydelig dag og kjøreværet upåklagelig (bare på grensa til å være litt for varmt). Vi hadde også tatt med litt overnattingsgreier i tilfelle vi valgte å ta en natt på et hotell.

Første etappe var å kjøre «hjemmefra» i  Supetar og over øya til Sumartin (ca 4 mil).

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fra Sumartin går det ferje over til Makarska på fastlandet 3 ganger pr dag. Ferjeturen tar en time.

Fra Makarska til Mostar brukte vi to timer – og kom dit kl 14 – akkurat passe til lunsj.

Mostar er vel mest kjent for brua som ble bombet under krigen på Balkan på 90-tallet, så først måtte vi gå dit for å se den brua.

Her arrangeres det også stupekonkurranser hvert år!

Og det var vi ikke aleine om, for å si det sånn!

Det var utrolig mange folk og turister til å være en onsdag tidlig i april! Tenk hvordan det er her en lørdag i august!?

Brua Stari Most ble bygd i 1566. Byen Mostar har fått navnet sitt etter brua – og brua fikk navn pga at det ble bygd et tårn på hver side der det var brovoktere («mostari«) som holdt til.

Under jugoslaviakrigene fra 1991 og 1999 ble brua ødelagt av en bosnisk-kroatisk hær. De kjempet mot den bosniske regjeringshæren. Den ble ødelagt med vilje og falt 9.nov 1993 – primært fordi den hadde stor symbolsk betydning i krigen.

Vi gikk litt videre over brua og fant en kjempehyggelig lunsjrestaurant med takterrasse – «Kaldrma».

Der ble vi anbefalt en bosnisk «kjøtttallerken» med grilla grønnsaker – noe som passe perfekt siden vi var skrubbsultne.

Så var det litt rådslagning… Skal vi overnatte her? Kjøre til Makarska og bli der? Eller kjøre motorveien opp til Split og ferja «hjem»?

Vi landa på å kjøre hjem – og var hjemme kl 2030. Det var i grunnen veldig deilig.

I tilfelle noen lurte;) Jeg følte meg helt trygg da vi dro over til øya (Brac) lørdag kveld, at jeg ville få den oppfølginga jeg event hadde bruk for her ute. Vi har både et lokalsykehus, akuttmottak, apotek og leger like nedenfor huset der  vi bor.

Søndag morgen gikk  jeg ned på akuttmottaket, slik jeg hadde fått beskjed om. Der skulle de sjekke gjennomstrømning i gipsen. Den var helt ok. Jeg fikk dem også til å bytte bandasjer på de andre såra. Alt ok.

Neste sjekkpunkt er egentlig nytt røntgenbilde av tommelbruddet etter 7 dager, men før det var det sjekk med fastlegen og tannlegen min hjemme at det er greit å vente en ukes tid før jeg drar hjem. Det var det.
Det jeg fortsatt ikke vet pr i dag, tirsdag,  er hva forsikringsselskapet mener om det.

Jeg prøver å ta det med ro. Morgenturene mine er blitt satt på vent. Det er vel egentlige det vanskeligste, men samtidig skjønner jeg at det et det lureste.
Men jeg har fått dukka meg i vannet – både i går og i dag. Herlig!  19 grader. Og vi har spist nydelige lunsjer ute (og tåler at folk stirrer litt på meg;)

Nå venter jeg på at legen til forsikringsselskapet skal gi meg ok til å gjennomføre den avtalte oppfølginga av tommelbruddet her på fredag 12.  Jeg har ordnet meg henvisning til sykehuset i Split. Hen må også gi meg en anbefaling ift flyreise hjem. Det er visstnok ikke rett fram med gips på fly, hovedsakelig pga mulig opphovning av arm under flyvning.

Været har vært upåklagelig  – og må være langt over normalen for starten av april.  Temp på dagen ligger mellom 20-25 grader, og natte- og morgentemperaturen har steget dag for dag.

I morgen, onsdag, planlegger vi en tur til Mostar i Bosnia. Det kan passe greit med en biltur når jeg likevel må holde meg ganske i ro;)

For dere som leste hele bloggen min i går, så dere kanskje at jeg hadde hatt et uhell på sykkel på lørdag. Hvis min erfaring kan hjelpe noen andre, velger jeg å dele det som skjedde.

Men advarsel: Lang blogg…

Mannen og jeg hadde planlagt en sykkeltur fra havna i Split (vi kommer jo inn med ferge fra Supetar), gjennom byen og utover i retning flyplassen. Langs den kyststripa ligger det i tillegg til mye industri, også et nydelig lite tettsted som heter Kastela. Sykkelturen ut dit var ca 2 mil, så ikke all verdens langt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi har sykla (eller mest Mannen da) ute på Brac. Her er det fint å sykle og bilistene tar hensyn. Men inne i Split by og på veien utover mot Kastela var det egentlig lite egnet for syklister – og myyye trafikk. Det visste vi jo, men… Vi tok i hvert fall på oss hjelmer – heldigvis.

Da vi hadde syklet 11-12 km kom vi til et vegarbeidsområde, der veien var ekstra dårlig. Da var det at jeg skulle svinge fra veibanen og opp på et fortau på høyre side, at jeg traff på en et vannrør som stakk opp i veien, samt mye grus som jeg sklei på. Jeg hadde ganske høy fart på sykkelen akkurat da, så jeg stupte over styret og inn i en murkant. Men ikke nok med det, for etter at jeg hadde reist meg opp og trodde jeg til og med klarte å sykle videre, følte jeg meg uvel og besvimte to ganger. Den ene gangen ladet jeg med ansiktet først i betongen.

Det kom et par gutter som ringte etter en ambulanse som tok meg med til sykehuset i Split. Etter ganske nøye undersøkelser og røntgenbilder konstanterte legen med brudd i høyre tommelfingerrot (og la på stor gips), brukket tann oppe i munn og skrubbsår for resten. Jeg ble plastret på begge knær, skulder og neserot (leppa og nesa er hovne, men ikke knekt eller måtte syes).

Så kunne jeg dra – men måtte dra på akutten i Supetar for å sjekke sirkulasjon under gipsen og få skiftet bandasjer på søndag.

Men det er et par ting til:

På sykehuset kom det to politipatruljer og ville snakke med meg. Den ene tok promilletest (ingen fare), og den andre ville vite hva som hadde skjedd. Han ville også se det norske sertifikatet mitt. Politimannen forklarte meg da at i Kroatia et det sånn at syklister regnes som «kjørende». Det betyr at vi ikke kan sykle på fortauet, men kun på høyre side av veien. Han forklarte også at dersom det viste seg (og de måtte treffe Mannen som nå var på vei ut der det skjedde for å hente sykkelen min) at det var min feil at jeg «tryna» – og ikke noe feil med veien, veibanen, biltrafikk el a – ville JEG få en bot! Derfor tok han med seg sertifikatet mitt…

Men etter å ha snakket med Mannen, vært på «åstedet», sett sykkelen mm, var konklusjonen der og da at jeg var «tilgitt». De kom tom innom sykehuset og ga meg tilbake sertifikatet.

Læring:

– Bruk hjelm – også når du er på ferie!

– Ikke sykle i sentrum, men på landeveier eller sykkelstier

– Husk at du i Kroatia må sykle på høyre side av veien og aldri på fortau!

– Du får skylda (=bot) hvis du skader deg på sykkelen og det «bare» er din egen feil..

Kroatisk språk framstår for meg som ganske vanskelig å lære – så foreløpig kan jeg bare de vanligste høflighetsfrasene.

Derfor blir det til at Google translate brukes veldig ofte – og kamerafunksjonen er helt topp!

Men altså: Ikke alltid.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

På fredag skulle jeg lage ei pastapanne med bla bacon, spinat, div andre grønnsaker, pasta – og RØMME. Jeg leita derfor etter rømme i butikken – og brukte kamerafunksjonen for å oversette, men på de boksene som likna på det som kunne være rømme, overnatte den altså til «Syltet kråkebolle».

Men uansett: Maten ble god den – så jeg velger å tro at den «sylta kråkebolla» var rømme.

Og det ble en stor panne mat – som også rakk til i går kveld, heldigvis. Da kom jeg nemlig tilbake fra det som skulle være en fin sykkeltur med Mannen fra Split til Kastela (ved flyplassen) – med gipset høyrearm og div andre skader.

Men det får bli i neste blogg.

Når jeg kommer hit til Kroatia, senkes skuldrene. Helt. Det er den roligeste «nedpå» plassen jeg kan tenke meg.

Og det gjør ingenting å måtte «jobbe» litt – for verandaen skal vaskes og gjøres klar med møbler,  vinduene pusses.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er bare en glede og ikke noe stress. I år valgte vi å sette alle møblene inne, og det sparer oss jo for litt jobb nå.

Været er helt nydelig for april – og mye bedre enn det var på denne tida i fjor. Vi snakket med naboen  i stad og han bekreftet at været hele denne vinteren hadde vært bedre enn før – men han syntes det både hadde vært for varmt og for tørt. Alt grodde noe helt hinsides! (Han jobber i parkavdelingen i kommunen).

Men sånn har det vel vært i alle middelhavslandene i vinter.

Jeg er i hvert fall utrolig takknemlig for at vi har muligheten for å være akkurat her  – akkurat nå.

Den eneste «ulempa» er at vi ikke er allverdens fan av Ryanair, men hva gjør man ikke…. Det hender et prinsipp – eller to – må ryke når det blir både billigere – og ganske interessant å prøve – for oss som reiser denne veien ganske ofte.

Som sagt, så gjort. Idag, 3.april, dro vi av gårde fra Torp kl 0940 med kurs for Dubrovnik med direktefly. Dette er en ny rute fra Torp, med første avgang i dag. Den ble feiret med muffins til alle passasjerene ved gaten (og de var gode).

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Flyturen var beregnet til 3 timer 5 min, men vi brukte kun 2 timer 30 min. Da vi kom fram, tok vi flybuss fra flyplassen (10 euro pr pers), som viste seg å gå til havna («stopp nr 2»). Fra flyplassen til gamlebyen i Dubrovnik var det 19 km og tok ca 30 min langs en nydelig rute -«scenic road» – og deretter bort til havna 2-3 km.

Katamaranen skulle gå kl 15, så vi hadde god tid. Vi rakk faktisk en øl, og i nydelig sommertemp, var det bare helt fantastisk.

Katamaranen hadde 3 stopp før Brac (Miljet, Korcula og Hvar) og tok 4 timer. Det var en behagelig ferjetur med gode seter og full servering;) Vi har tatt turen et par ganger før, men da har vi reist ut på øya Lopud og vært der noen dager.

Nå gleder vi oss veldig til å komme fram til Supetar, hvor vi har tenkt å være minst i to uker. Værmeldinga for de neste 10 dagene er «berre lekker», så hvis den innfrir, kan vi ikke være på noe bedre sted.