Jeg har vært ganske god til å trene i en del år nå – heldigvis. Jeg begynte på treningssenter på første del av 2000-tallet, da jeg jobbet i og ukependlet til Oslo. Der hadde jeg SATS tvers over veien for den knøttlille leiligheten min, og jeg hadde lite annet å gjøre enn å sykle og trene. Hjemme igjen begynte jeg med morgenspinn på Heistad, først 2, så 3 ganger i uka. Det har jeg fortsatt med i 12 år – fram til nyttår i år og senteret stengte. Det å trene før jobb, ble nesten en slags avhengighet. I tillegg pleide jeg å velge meg en styrkingtreningstime. I høst har jeg blitt veldig glad i Pilates. Jeg hadde planer om å fortsette med det som pensjonist, men kanskje ikke så tidlig som kl 0630.
Men nå er senteret stengt, og jeg må bruke andre treningsarenaer – og det er helt greit. Målet er å gå minst en times tur hver dag. Vi har et superfint turområde her på Vessia, der vi kan velge blåmerke løyper til skogs – og gå milevis, hvis vi vil. Men 5 km hver dag er et minimum. Det har det blitt i dag.
Jeg har en treningsklokke som motiverer meg. Målet er jo å fylle alle søylene hver dag, men som regel har jeg hatt et par slappe dager i løpet av uka, hvor jeg ikke har greid det. Søylen blir fyllt (=rød), hvis jeg i løpet av dagen oppfyller tre delmål: 1. Er oppreist minst ett minutt hver time i 12 timer (er kun et problem hvis jeg sitter i en bil eller deltar på et møte i timesvis) 2. Gjennomfører en treningsøkt på minimum 30 minutter 3. Forbruker minst 720 kcal på aktivitet. Denne uka håper jeg å klare 6 av 7 søyler, i og med at løpet allerede er kjørt for onsdagen. Da kjørte vi altfor lenge i bil på vei hjem fra Hemsedal.
Jeg bruker mye tid om dagen (og litt om natten) til å gruble rundt vår lenge planlagte Kanari-ferie om nå: en uke. Det har seg sånn at i likhet med mange andre nordmenn pleier vi å feriere en uke eller to hver vinter, på Kanariøyene, nærmere bestemt på Anfi Del Mar på Gran Canaria.
Vi startet med å reise til Gran Canaria helt tilbake i 1982. Da var ikke bosted så viktig. Etter hvert som vi fikk barn passet det best å bestille på såkalte “resorts” som ungene stortrivdes på og som også ga avslapping for de voksne. I løpet av en vinterferie i 2001 da vi bodde på Bahia Feliz, var vi så heldige å “vinne” på et skrapelodd, en gratis omvisning på et fantastisk anlegg nær Arguineguin. Det var selvfølgelig kun et salgs-gimmick. Men vi ble frelst – hele familien.
Siden 2001 har vi altså feriert på Anfi del Mar minst en gang i løpet av vinteren. Vi har “eid” uker på fire av anleggene, men kun to uker totalt. For to år siden kjøpte vi en uke nr 3 og byttet inn en annen, slik at vi fra vinteren 2021 skulle få tre sammenhengende uker. Da skulle vi invitere barn og barnebarn første uka og bo aleine de to siste – hvert år. Det syns vi var en god plan. Det betydde også at dersom vi skulle feriere der i tre uker på vinteren, kunne ikke jeg jobbe. Det ble derfor en slags motivasjonsfaktor og mål for meg – som syns det var litt vanskelig å skulle slutte å jobbe. For mannen min, som jobbet i Nordsjøen, hadde han fire uker fri “hele tida”, så han kunne få det til.
Og nå står vi der, da… Barn og barnebarn kan jo ikke bli med, og deres flyreiser er kansellert (det ble vår også, men jeg bestilte ny). Men jeg er jo blitt pensjonist – og kan ta karantene når vi kommer hjem.. Og smittetallet er mye lavere på Gran Canaria.. Og flyet ser ut til å gå… Men hva vil folk si?
TV-sendingen fra i går kveld – og reprisene i dag – har vært ille å ta inn over seg. Hvordan er det mulig at en gjeng med mer enn 1000 bøller kunne komme seg inn i kongressen i USA?? Og 30.000 andre fikk stå utenfor å heie? Hvordan kunne det gå så galt?
Jeg fulgte sendingene utover kvelden – og må si jeg beundrer Biden og hans tale i går, men ikke minst nå i kveld. Det som likevel er så skuffende og overraskende, er at fortsatt støtter 1 av 3 amerikanere Trump!?
Og siden jeg er så heldig å være pensjonist kunne jeg følge med på nyhetssendinger på formiddagen.
Så var det tid for en tur i skogen. Dessverre ble jo treningssentrene stengt, så må må all trening foregå utendørs. Det får være greit så lenge det ikke pøsregner er bikkjekaldt eller råglatt. I Vestmarka i dag var det forresten kjempefint.
Når det gjelder ferie – ikke ferie har jeg gjort noen flere undersøkelser i dag, men det får jeg komme tilbake til i morra.
I dag skulle vi hjem – og starta turen sørover på formiddagen. Da vi satte oss i bilen, begynte utetemperaturen å gå ned til minusgrader vi aldri har sett før: Minus 29,5 grader! Heldigvis hadde jeg ikke planlagt noen uteaktivitet før vi dro – og heldigvis hadde jeg foreslått at vi skulle skaffe oss en innendørs garasjeplass den siste natta.
På turen hjem valgte vi å kjøre noen mil lengre, gjennom Geilo, over Dagalifjell, Nore og Uvdal, Kongsberg, Hvittingfoss og hjem. Været var nydelig – med blå himmel og sol – men som nevnt: Kaldt.
På toppen av Dagalifjell passerer vi Vasstulan. Der bodde jeg og jobbet hele jula da jeg var 18 år – i 1976-77. Da hadde jeg året før vært ett år som utvekslingsstudent i California og skulle på død og liv tilbake dit sommeren etter. Da trengte jeg penger, og dette var en jobb jeg søkte på og fikk – til min mors store fortvilelse som ikke hadde hatt eldstedatteren hjemme til jul året før heller. Det var i grunnen ikke helt pent gjort av meg.
I morgen blir det første hverdag hjemme. Den skal jeg bruke på fortsatt grubling og nye undersøkelser i forbindelse med risikoen vi tar hvis vi velger å gjennomføre den lenge planlagte turen vår til Gran Canaria. Og jeg kan røpe at vi et litt uenige i heimen…
Dette er min første tur til Hemsedal. Værmeldinga var helt topp for de tre dagene vi skulle være het – full sol, men kaldt. Jeg elsker sol, men det jeg ikke visste var at nede i Hemsedal er det jo ikke sol i januar. Og siden jeg foretrekker langrenn, og jeg visste at min mann mest sannsynlig kom til å stå lite på ski pga en strekk i låret, måtte jeg finne noen skiløyper ved hotellet – i skyggen. Men det var brrrr – kaldt. Måleren viste minus 17-18 midt på dagen, så det var kaldt også å stå på ski. Men jeg tok 3 runder i lysløypa (2,2 km pr runde) i går og 5 runder i dag. Det får være greit. I morgen kjører vi hjemover.
I går kjørte vi til Hemsedal. Syns det var en god ide å ikke være hjemme når jeg ikke skulle på jobb den første dagen. Sjekket inn på www.fyriresort.com igår. Her er det helt nydelig å være – men veldig kaldt – utendørs.
Jeg liker ikke slalåm og foretrekker langrenn, og heldigvis fant vi ei løype like ved hotellet. Jeg trodde vi kom til å bli aleine her, men det stemte i hvert fall ikke. Her et det fullt av folk – og flest unge.
I ettermiddag koser vi oss i relax-avdelingen på hotellet – før 3-retters middag i kveld / med vann til. Det ble jo som kjent nasjonalt skjenkestopp fra i kveld.
Begynner å kjenne på roen. Det jeg gleder meg mye til er å ha kontroll over egen tid; stå opp når jeg våkner, ta en kaffe, lese litt aviser og nyheter – og så ta en runde med trening enten på Sats eller i skogen rett bak her vi bor. Så hjem å spise frokost. Så legge en plan for resten av dagen. Sånn ser jeg for meg hverdagene. Så gleder jeg meg mye til å være enda mer sammen med de to nydelige barnebarna jeg har; gleder meg til å slippe å stresse hjem fra jobb for å rekke å hjelpe til med henting i barnehagen eller barnevakt. Eldstemann på 4 år beskrev meg slik: «Mormor går bare fram og tilbake, hun». Kanskje det kan bli litt mindre av det? Mannen min har vært pensjonist siden mars. Vi to skal også vende oss til å være sammen 24/7. Det har vi ikke prøvd før. Kan bli spennende…
I går, 1.nyttårsdag, våknet vi opp til julesnø. Da fikk jeg gått ei runde ute en times tid. Deilig med luft. Idag har det blitt en time på mølla på Sats.
Fortsatt er det noen ting jeg må huske på når det gjelder jobben. Ved midnatt mister jeg alle tilganger, så derfor er jeg litt stressa for å glemme noe. Har laget meg ei huskeliste idag, så det ska nok gå bra. Nå er siste mail sendt – håper jeg. Det er sikkert de som mottar dem også glad for. I morgen begynner en ny epoke.
Jeg fikk lagt inn ei treningsøkt idag også: Spinning aleine i 60 minutter, deretter noen øvelser med utfall og så litt planke. Er veldig glad for at trening gir meg så mye – og mest av alt har trening gitt meg det overskuddet jeg har trengt for å takle den hektiske hverdagen.
Før jeg avslutter epoken om jobben helt, velger jeg å dele en av de mange hyggelige hilsenene jeg fikk før jeg skulle slutte. Er det rart jeg ble rørt?
Fortsatt er det et par ting som må gjøres for å avslutte jobben. Han nye overtar heller ikke før 1.januar – men det er jeg vel også egentlig ganske glad for? Fikk dessuten en hyggelig telefon fra sjefen min idag. Hun lurte på hvordan jeg hadde det – nå 2 dager før jeg skulle over i pensjonistenes rekker – og om jeg hadde noe planer. Jeg sa til henne at en ting jeg var glad for, var at jeg slapp å ha ansvar for «en haug» med barn og voksne i disse Korona-tider, der man må være på 24/7 og aldri ha fri. Det blir jeg glad for å slippe.
Bildet jeg legger ved i dag, tok jeg på jobb i går. Det er en av mange dinosaurer fra samlingen til Lise på kontoret. Hun er ei klok dame som vet det kan være lurt å ha en dinosaur eller to på lur til gutten som har litt maur i rompa og trenger en liten pustepause. Lise er gull.
Så var mandag 28.desember kommet. Jeg kjenner verken på glede eller lettelse – bare litt tristhet. – Hva er det jeg har funnet på? Slutte å jobbe? Jeg? Jeg som har en så bra jobb, med god lønn, omgås de fineste ungene, har de beste kollegaene? Det er vel naturlig at alt det slitsomme med rektorjobben er glemt på en dag som denne?
