Ved starten av oppholdet på Zanzibar, må jeg innrømme at jeg var litt skeptisk. Det opplevdes fryktelig varmt og klamt da vi landet på flyplassen og måtte vente en ekstra halvtime på transporten utenfor. -Og for ikke å snakke om kjøreturen tvers over øya – på de dårligste veiene man kan tenke seg og det mest fattigsligste landsbyene jeg har sett på lenge. Jeg må ha vært litt sliten etter den lange reisa…
Men for en øy og for et folk! Og så mye jeg har lært som jeg ikke visste noe om!
Feks har jeg lurt på hvordan de egentlig bygger husene sine rundt her – av stein og leire, ja – men hvor får de steinene de trenger fra? Fra revene i havet? Det er nemlig ikke noe fjell eller stein å se i landskapet rundt her? Men det tror jeg at jeg har funnet ut nå.
Jeg kom nemlig over et hus der byggemåten var helt tydelig – små stein og leire. Samtidig har jeg sett en mann hogge i stykker et stort stykke rev som var kommet inn på stranda – og en annen mann komme inn med båt og lesset av mange steiner fra revet som han la oppi en sekk og bar med seg. Så her leverer havet både mat og tak over hodet (i hvert fall vegger).
Så har vi blitt godt kjent med masaiene og de andre lokale som selger båtturer og annet rundt her. Som nordmenn flest (og eneste i mils omkrets, tror jeg) var vi skeptiske til «masete strandselgere». Vi er vant til å unngå dem og gå lange omveier for å slippe å snakke med den.
Men så oppdaget vi at italienerne var på «klem og hils» med dem -og tydeligvis kjente hverandre fra tidligere år. Og mange som ble med masaiene bort til «butikken». Kanskje vi måtte prøve?
Det gjorde vi i går, og det var en artig opplevelse. De har altså et «kvartal», hvor de har små utsalgssteder – hvor de selger akkurat det samme alle sammen: Kjøleskapsmagneter, armbånd, nøkkelringer, tresjiiraffer- og elefanter.
Armbåndene er faktisk veldig fine;)
Masaigutten kunne forresten fortelle (på spørsmål fra oss) at han var her noen måneder nå, men snart skulle han hjem til fastlandet og «Mama-masai». Der skulle han jobbe i maisåkrene. Han var 25 år og hadde «just small school».
Det som også er litt gøy er at jeg oppdaget at det også er disse guttene som tar av seg masai-tøyet og spiller fotball!
Og i kveld skal masaiene opptre i det de kaller for «utendørsteateret» her på Dongwe Club. Det gleder vi oss til – og blir en fin avslutning på oppholdet vårt, tenker jeg. For i morgen ettermiddag starter vi på hjemreisa…
