I dag hadde jeg tenkt å spare dere for blogginnlegg, men så har jeg bare så mye på hjertet. Dessuten fortsetter jeg å lære om mye jeg ikke ante noe om. Og min uvitenhet må jeg jo dele;)
Masaier. Det visste jeg knapt hva var før jeg kom hit – og det tok noen dager med observasjon (og etter hvert googling) av hvem disse høye, rødkledde mennene med lange kjepper og kniver på stranda var. Av og til kunne vi se dem hoppe – og enda oftere kunne vi se dem ta med seg turister fra hotellet vårt bortover stranda.
Nå vet jeg at masaiene opprinnelig er nomader, som har reist fra Nord-Afrika og sørover og etter hvert har inntatt områder på grensa mellom Kenya og Tanzania. De består av i overkant av 1 mill folk. De prøver å leve på sin egen måte, der de skiller mye mellom menn og kvinner og ungdom og voksne. Opp til nyere tid måtte feks ungdommen gå ut å drepe en løve, for å bevise at han er voksen. Han måtte komme hjem med løvehodet. Det ble det slutt på, da løvene begynte å bli utrydningstrua.
Masaiene har en gjennomsnittshøyde på 185 cm – og er rågode på å hoppe. Det må de visst bevise når de skal gifte seg. De må også ha x antall kuer (og slipper løvehodet).
Men så er det altså disse her, som har reist til Zanzibar i tusetalls. Her oppholder de seg på strendene og prøver å drive «business». Det er visst dem som på den ene siden ønsker å tilpasse seg «vestlig kultur» (m hippe solbriller, mobiltlf, bukser under skjørtet) og drive business, og samtidig være en del av opprinnelig kultur.
Jeg har spurt noen lokale om hvordan de ser på masaiene, om de tenker at de tar fra dem et livsgrunnlag de sjøl kunne hatt, men det sier de nei til. De sier at masaiene er vennlige, snille og no problem («Hakuna matata») mht business.
Vi er også blitt spurt av flere av dem – for vi får aldri gå i fred på stranda – om jeg vil bli med bort å se på «shopen» hans. Der selger de «trefigurer, magneter og armbånd». Jeg har planer om å bli med en av dem en dag;)
Det siste jeg tenkte å nevne i dag, er vår forundring over antallet gjester på hotellet som ser ut til å kjenne de som selger på stranda. Det gjelder både masaiene, de lokale som leier ut båter eller scooter, og damene som selger klær. De er på fornavn, og det er klemming. Men det gjør det jo trygt å handle med dem også for oss, tenker jeg. Dessuten er de vel så fornøyde med hotellet her, at de reiser hit hvert år – og det er jo også bra!
Så i dag har jeg kjøpt tre kjoler av en av dem – og vi har avtalt båttur i morgen formiddag;)
