Stille og nydelig i Leirvad, der hytta vår ligger.
Helt stille, bare småfugler som hørtes (nei, ingen måker for de befinner seg jo i Porsgrunn og andre byområder, dessverre – og laget et h… spetakkel for tida).
Her blir det massevis av gule Iris!
Og som dere som har lest litt på bloggene mine, så har dere forstått at jeg liker «egentid». Jeg koser meg aleine – innimellom.
Jeg er vel nesten blitt avhengig av slik egentid.
Og kanskje blir det mange markjordbær i år…
Men i morgen er det 17.mai og «familietid». Og lørdag drar jeg på en ukes jentetur med mammaklubben. Vi har 35-års jubileum!
Så jeg tror jeg til syvende og sist får passe doser med litt av hvert!
Neida, det er jo bare onsdag, men allikavel – som vi sier i Grenland. Jeg hadde jo ikke tenkt på at det bare var 4 vanlige dager – da jeg la inn kun en uke mellom Kroatia og jentetur til Kreta.Jeg hadde heller ikke tenkt på at akkurat det med 17.mai, krever jo litt ekstra – i hvert fall av husmora.
Det har vært fint ved Porsgrunnsælva denne uka
Men i hvert fall så la jeg inn et ekstra gear på søndag, da jeg var kommet hjem, og har fått gjort det meste jeg hadde planlagt.
De ville bregnene jeg har tatt med meg hjem fra Ivarsand er på sitt fineste nå.
Først stod barnebarna på dagsorden, og de har jeg heldigvis fått både sett og vært litt sammen med.
To-åringen er høyt og lavt og er veldig glad i å hjelpe pappa’n.
Så var det «hagearbeid». Jeg starta på hytta på søndag, men der så heldigvis det meste av det jeg hadde planta, greit ut (takk Mannen, for vanning). Men det skulle gjøres klart for litt mere planter.
Jeg skal ikke ta noe ære for dette fine blomstrende grantreet, men det er veldig fint!
Mandag var det terrassen hjemme som stod for tur. Der måtte (ja, virkelig!) alle glassene vaskes både utvendig og i innvendig. Tidligere år har jeg pleid å vaske dem på «vanlig måte» – dvs med såpevann, klut og nal, men Mannens forslag var å bruke hageslangen.
Også disse rutene er noe ordentlig «herk».
Som sagt, så gjort. Han spyla, jeg spruta på noe vaskemiddel, skura over med oppvaskbørste, og han spyla til slutt. Helt perfekt! Og så mye lettere!
Ikke så lett, det der.
Så var det ompotting av det store potter. Det fikk jeg også hjelp til, heldigvis. Det er er en tung jobb, når en «buskvekst» har grodd seg fast i ei potte i 10 år… Men det ordnet seg.
De grønne ertene spirer fint – men jeg vet ikke helt hva det blir til slutt…
Og så var det litt forefallende husarbeid, brødbaking, vindusvask – og selvsagt trening.
Pop-korna spirer også fint!
Så da jeg kom ut på hytta i ettermiddag (etter en tur innom kirkegården, bare for å konstantere at dit må jeg innom i morra også), var det usigelig deilig.
En helt nydelig kveld
Ikke fordi jeg akkurat satte meg ned da jeg kom ut, men fordi det var så utrolig stille og fint her ute. Da faller liksom alt på plass – og jeg vet at alt ordner seg.
På vei over «Split-bukta» og hjemover lørdag 11.mai.
Noen følger med på snap’ene mine om skilpaddene. Det er litt artig – og det er ganske artig hvordan de klarer å bo i et urtebed – hele året.
Her er den store og en av de små.
For det kan være kaldt i Kroatia om vinteren! I hvert fall noen dager – og i hvert fall ned mot null grader.
De er veldig glad i salat
Den eldste skilpadda er finsk. Ja, faktisk så ble den med en finne som var vår nabo i huset i Supetar i mange år. Men i løpet av 2020 ble han (finnen) såpass dårlig form (og det hadde skjedd en del andre ting) at han kjørte hjem til Finland seinhøstes 2020.
Da han dro hjem, satte han skilpadda i urtebeddet. Det beddet hadde vi laga sammen, og jeg hadde planta urtene.
Jeg vet ikke om han egentlig ba noen om å mate skilpadda (ikke meg i hvert fall). Jeg var ikke så mye her da, fordi jeg fortsatt var i full jobb.
Men da vi kom i 2021 en gang, så jeg plutselig skilpadda i urtebeddet – uten noe særskilt mat eller vann.
Jeg måtte Google litt og fant ut at skilpadder trenger både mat (feks salatblader og annet «vegetarisk») og vann. Me fix. Men vi dro jo hjem igjen, og da la igjen litt salat til naboene for å gi til padda.
Våren 2022 så jeg ikke noe skilpadde – men plutselig dukket den opp av jorda – sånn i april en gang, da vi var der i forbindelse med påska. Utrolig! Så leste jeg at skilpadder pleier å grave seg ned og tilbringe vinteren under bakken.
Her er alle tre
Og i fjor skjedde det samme. Men plutselig kom det to små skilpadder til! What? Naboene – som måtte ha satt de der – brydde seg ikke all verdens om mat eller vann, men naboen fortalte at hun hadde en venninne med skilpadder som hadde fått skilpaddeunger i år! Og sønnen, på da 6 år, ville jo så gjerne ha et par små skilpadder med hjem.
Så de ble også satt i beddet.
Her er de to små
Det samme skjedde: Jeg mata dem hver dag når jeg var der (og det begynte jo å bli ganske ofte) – og venner jeg hadde på besøk, gjorde det samme.
Her måtte jeg redde en av de minste fra å drukne. De er glade i vann!
Da høsten kom i 2023 – seint i oktober – var de fortsatt i beddet, men plutselig en dag var de borte. Igjen.
Vi var tilbake i slutten av desember, og ingen skilpadder i beddet. Jeg lurte jeg litt på de to minste…. Kunne de grave seg ned også?
Klar for å bade
Men da vi kom tilbake i april i år, var de der igjen – i hvert fall den store og en av de små. Jeg har faktisk ikke fått spurt naboene om de muligens har gitt bort den ene? Inntil jeg får svar på det, velger jeg å tro at en av de to små har fått et nytt hjem.
Som nevnt kom jeg til Kroatia og Split lørdag formiddag. Lørdager i Split er ekstremt busie og fullt av folk. Så også sist lørdag.
Det lå små og store cruisebåter i havna i Split på lørdag. Lørdager er «byttedager» både til vanns og til lands.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle ta en tur på en helt vanlig hverdag; tirsdag? Så tenkt, så gjort.
Det var tett i tett med turister og lokale
Men fytti så mye folk! Jeg så det med en gang jeg gikk av ferja, men da jeg begynte å nærme meg Riva’n, skjønte jeg at dette umulig kunne være en «normal» tirsdag.
Og det var det heller ikke. Det var faktisk en hel uke til endes at de feiret «Split-dagene» – men konserter, idrettsarrangementer, boder, utstillinger og markeder. Hele Riva-området (havneområdet) var fullt, men det var også alle andre torv og streder. Og tirsdagen var visst hovedfeiringsdagen.
Det var et stort marked med «tre-ting» – alt fra tresleiver og brødbokser til leker og stoler.
Det var selvsagt gøy å se alt livet overalt, men for en som bare hadde tenkt seg en liten rusletur i Split, var det litt i overkant mye folk.
Her var det treskamler
Men det som er litt morsomt, er at det underbygger det jeg har hørt, nemlig at kroatere er «gørrgode» på feiring – av små og store begivenheter. Denne gang var det «The fiest of Saint Domnius» som er Split sin beskytter – hele uka til endes.
Det var et par originaler – som han her
Jeg prøvde å gå litt mot enden av byområdet, like under Marjan- området. Der var det litt roligere.
Og folk i nasjonaldrakterOg en annen nasjonaldrakt
På meg ble det en lunsj, en treleke til minstemann hjemme, en kaktus til terrassen – i tillegg til umåtelig mye (rart) å se på – før ferja hjem kl 1630.
Det var et hav av kaktuser i ulike størrelser og fasonger
Først må jeg si tusen takk for alle hyggelige meldinger og kommentarer etter forrige blogg. Det varmer. Jeg var jo litt i tvil om det var greit å skrive som jeg gjorde – og søkte selvsagt råd. Men jeg ble fornøyd med det som ble. -Hun fortjente den ekstra oppmerksomheten og klappen på skuldra, Datter.
Ett av mine yndlingsmotiv
Jada. Kroatia igjen. Det hender jeg hører akkurat det. Det er sjeldent jeg hører «Skal dere på hytta igjen? (med særlig trykk på «igjen»)
Den beste terrassen å ta morgenkaffe’n på
Men sånn er det blitt – og sånn håper jeg det blir i mange år framover. Leiligheten her er blitt mitt «second home» – og hadde det ikke vært for «folka» hjemme, hadde jeg vært her myyye mer.
Disse strandblomstene med de tjukke bladene lyser opp med sin klare farge
Denne gang skal jeg bare være en uke. Jeg hadde vel helt ærlig ikke trodd at jeg kom til å kunne reise hit nå, etter sykkelulykka og det at jeg ble forespeilet operasjon når jeg kom hjem. Det var kanskje litt av grunnen til at jeg glemte å stille et eneste kritisk spørsmål til legen hjemme som bare tok av gipsen og sa de ikke så noe brudd.. Da tenkte jeg bare: «Yes!» Jeg kan dra til Supetar 4.mai, som planen var.
Fortsatt få luksusbåter å se i havna
Men jeg må innrømme at tommelen fortsatt gjør vondt når jeg skal klippe, skjære, skru av en kork, trykke på noe, kneppe knapper ol. Og den er litt hoven. Så jeg får se når denne uka er omme…
Det er fascinerende hvordan oliventrærne beskjæres, så de skal bære frukter i «plukkehøyde» (akkurat som epletrær hjemme).
Men det helt nydelig her i Supetar nå, og jeg koser meg veldig. Denne gang er jeg helt aleine, og det syns jeg er deilig noen ganger. Jeg landa lørdag formiddag med fly fra Gardermoen via København til Split, så jeg har allerede vært her noen dager.
På tur oppi åsene: Grønt, grønt, grønt
Siden vi dro hjem for tre uker siden, er det blitt enda mere blomstring og er «sprenggrønt» overalt – akkurat som hjemme. («Hvordan kan du reise vekk fra Norge om våren, det er jo så fint her?»)
Veikantene er vakre
Bildene jeg har brukt i dag håper jeg underbygger det. Og hvis du tar med at badetemperaturen i havet er 20-22 grader, og dagtemperaturen er på 21-25, så skjønner du at jeg har det helt greit.
Og midt i veien vokser det valmuer
Jeg syns jeg bruker aleinetida godt (selv om sønnen min pleier å si at jeg har den samme daglige rutina uansett hvor jeg er). Jeg står opp mellom 7 og 8, drikker minst to kopper kaffe, laster ned avisa, hører på NRK Telemark, koker et par egg, spiser youghurt eller frukt eller begge deler, er ute på tur, hjem for å dusje og spise litt til. Da er kanskje klokka blitt 12-ish. Da tar jeg en tur i butikken eller gjør litt husarbeid, før jeg tusler nedover mot havna og strender og etterhvert lunsj – og en tur på stranda etterpå.
Finnes det en blåere himmel mot hav?
Så er det hjem igjen i 17-18-tida, går sjeldent ned igjen når jeg er aleine. Da blir det event litt matlaging i leiligheten, litt Mail, litt bloggskriving, litt TV på IPad – og så er det natta 22-2230.
Jeg er så stolt, for i går løp Datter sitt livs løp, vil jeg påstå: 88 km – 3500 høydemeter – gjennom fem bymarker, tre kommuner og to byer – og i mer enn 16 sammenhengende timer!
I mål ca kl 2130 på «Skogvokteren Ultra»
Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs gjennom dagen i går, for hva hvis hun ikke klarte det? Ville hun gå i den berømte kjelleren? Jeg syns jo hun hadde meldt seg på et i overkant langt løp og oppfordret henne før løpet, til å ikke oppleve det som et nederlag, dersom hun måtte gi seg underveis – og heller gi seg – enn å holde ut/på for lenge….. Hun er jo så sta (som sin mor, kanskje?).
På vei mot mål ved rådhustrappa i Porsgrunn
Men altså: Hun klarte det – og det med glans! Og det er nesten ikke til å tro. For de av dere som kjenner oss godt, vet at livet hennes ikke har vært en dans på roser. Hun har ikke alltid vært i løpeform, for å si det sånn.
Her har hun vært på løpetur i Supetar påska i fjor
Livet på kanten varte noen år – men når hun først bestemte seg for en annen retning, har det bare gått en vei: Oppover.
Dette er fra et terrengløp i 2023 – 47 km
I dag bruker hun erfaringa si yrkesmessig – og gjør etter det jeg har forstått en god jobb der.
Hun er en dedikert mor. Her på Anfi i februar i år.
Så da jeg tilfeldigvis så overskriften på mitt forrige blogginnlegg: «Hvis du havner under bussen, ikke bli liggende». Og: «Skaff deg heller din egen buss og bli sjåfør på den», så passer jo det perfekt på «dotter mi». Hun er et godt eksempel på at det går an å komme så langt man vil, selv om man har ligget nede.
Jeg hørte på en utrolig bra podcast i dag: «Politi», på en av Thomas Seltzer sine podcaster han kaller «Trygdekontoret». Ligger i nrk-appen. Denne gang hadde Seltzser en utrolig fin samtale med ei dame som hadde jobbet en «mannsalder» i Oslo- politiet.
Jeg skal også da innrømme at jeg ikke deltok i verken i 1.mai-tog eller -arrangement, men rett og slett var på hytta og gjorde det jeg liker aller best: Plante blomster i deilig sommervær – og hørte podcast.
Men tilbake til podcasten: Den virkelig gjorde inntrykk! Jeg hadde aldri hørt om denne «politidama» før: Kim Anne Hiorth – men etter å ha hørt podcasten, kommer jeg nok ikke til å glemme det navnet.
Kim Anne Hjort har jobbet i Oslo-politiet i 31 år, før hun pensjonerte seg i 2021. Hun hadde virkelig sett Oslos mørkeste sider – og gater – men hadde likevel trua på at det finnes et potensiale i alle.
Verst syns hun det var å møte på barn. Hun fortalte om små barn uten mat, vann eller annen omsorg – i leiligheter med voksne som overhodet ikke var til stede.
Håper på bifftomater…
Mange av disse barna hadde hun også holdt kontakten med seinere i livet, og mange hadde på tross av alt, likevel klart seg.
Agurk – to be;)
Det som var så fint med denne dama og podcasten, var varmen som føltes når hun snakket om jobben sin. – Om det å gjøre en forskjell. -Om det at ofte holder det med EN betydningsfull voksen.
Sukkererter – to be;)
Hun fortalte også at det hendte hun «delte ut» håp, når enkelte mente at alt så svart ut, og de hadde mistet trua på framtida. Hun pleide å si at hun «lånte ut håpet sitt», og hvis de ikke trengte det lenger, måtte de si ifra.
Hun kunne fortelle at hun hadde fått telefon fra en som hadde sagt at nå trengte han ikke å låne håpet hennes lenger, for nå hadde han fått sitt eget. Sånt gjør inntrykk. Syns jeg.
Ganske så fornøyd med «hjørnet mitt» – og 5 nye potter.
Men hør podcasten selv, du;) Den varer bare en time.
Årets første bad på hytta – 1.mai. Fornøyd med det.
– Og det syns jeg egentlig er helt greit. Nå går det definitivt mot varmere vær – i alle fall der jeg har tenkt å oppholde meg.
Snart er det vel slutt på hvitveisen
Men på tross av kulde (ja, 5-6 grader er kaldt!) har jeg tatt sjansen på å plante litt. Kjøpte to «kurver» med grønnkål på Hageland og tenkte å plante på hytta sist fredag, men da var det altfor kaldt.
To små kurver ble to pallekarmer «fulle»
I dag, derimot, fikk jeg gjort det. Krysser bare fingrene for at det ikke blir nattefrost noe mer. Sannsynligheten for det heldigvis mindre ved kysten (selv om det kalde sjøvannet gjør dagtemperaturen ganske lav) enn hjemme.
«Evolution – pene røde tidligpoteter» tenker jeg skal gjøre susen.
Så planta jeg de dyre settepotetene jeg hadde kjøpt. Jeg har hatt potetene liggende i dagslys og sol inne i flere uker – både på hytta og hjemme – men det er blitt veldig lite groer på dem. Kanskje settepoteter er sånn?
Men jeg satte dem i jorda i dag likevel – med 20 cm mellomrom og 10 cm dybde, slik jeg hadde lest at jeg skulle.
Her har jeg fordelt potetene jevnt utover.
Hjemme tok jeg også og planta noen poteter, forresten. Tre av dem satte jeg i en «potetsekk» som jeg kjøpte på Clas Ohlson. -Artig sak til kr 99 – med «dør», der du kan liksom høste potetene… Det vil vise seg om det er mulig.,,
Sånn ble «sekken». Det gikk med en del liter jord, kan du si;)
For noen dager siden sådde jeg også «noe rart» jeg hadde sett på Instagram, nemlig popcorn og grønne, tørre erter!
Jeg la dem først i vann i et døgn (dvs det ble to, fordi det var altfor kaldt å plante dem ute). Så «sådde jeg» dem ute i 3-4 potter på terrassen hjemme.
Så får vi bare vente og se.
Så ble de «dyttet» ned i jorda;)
Og hvis noen skulle lure på hvordan det går med tommelen min, går det vel ganske så greit. Den er til tider ganske vond, men det må jeg vel sikkert regne med en tid til.
Livet er i hvert fall mye enklere uten gips på høyre hånd!
Vi har vært mye sammen med barnebarna de siste to ukene. Her er de to eldste i den fine rådhuslekeparken i Porsgrunn.
I dag har jeg vært til samtale med håndspesialist på plast-kirurgisk avdeling i Porsgrunn. Han skulle informere meg om hva de hadde funnet ut på MR forrige uke og hva som skulle skje framover. Jeg var jo forespeila at jeg måtte operere tommelen.
På tur i går, fredag.
Jeg var sååå spent, og tida kunne ikke gå fort nok til jeg kunne gå oppover til sykehuset!
Men beskjeden fra legen var klar: De finner ikke noe brudd på bildene nå! Det gjorde visst heller ikke røntgenlegen.
Gipsen ble klippet opp og tommelen sjekket. Jeg kunne sjøl se at tommelen så mere normal ut denne gangen enn da de tok av gipsen etter 6 dager i Split. Det gjorde heller ikke så vondt når han prøvde å trykke litt rundt omkring.
Det blir litt enklere å bake nå!
Herlig! Dette hadde jeg ikke våget å håpe på! Og litt rart, er det vel – at to røntgenbilder tatt med 6 dagers mellomrom på to forskjellige sykehus i Split, viste brudd – mens her hjemme finner de ikke noe brudd!? Kan det ha grodd så fort (på 2 uker?) Jeg velger å tro det;)
Som jeg har fortalt om i et par blogger nå, var jeg utsatt for en sykkelulykke i Kroatia for et par uker siden. Ulykken medførte at jeg ble kjørt til sykehuset i Split med ambulanse, tok diverse røntgenbilder og MR, fikk gips på høyre arm, hadde behov for sårbehandlingsutstyr på apotek, oppfølging på legevakt dagen etter ulykken – og nytt røntgenbilde og samtale med lege på sykehuset i Split etter 7 dager.
Så dro jeg hjem.
Sånn ser det ut – og du kan IKKE laste det ned digitalt!
Hvorfor jeg forteller alt dette nå igjen? Jo, fordi jeg har møtt på flere folk – som ofte reiser på ferie til et europeisk land, men som ikke har med seg det europeiske helsekortet. De tror at reiseforsikring er nok, men det er det altså ikke.
Det nytter ikke å si til ambulansefolka når de kommer, at du har reiseforsikring i Norge. -Hva dekker den? -Hvilke vilkår gjelder?
Det jeg opplevde var at allerede da ambulansen kom, spurte de etter helsekortet – som jeg heldigvis alltid har med meg. På sykehuset spurte de også etter kortet, på apoteket, legevakta osv -og jeg betalte nesten nesten ingen ting! Selv bandasjene og «spriten» jeg kjøpte på apoteket var nesten gratis for meg når jeg viste helsekortet.
Hvis du sjekker på helsenorge.no ser du at med helsekortet har du rett til å få dekket nødvendig helsehjelp på lik linje med borgerne i landet du er i. (Det betyr nok også at det kan være dyrere å få helsehjelpa i Sveits enn i Kroatia).
Baksida av kortet
Så hvis du har tenkt deg på reise i Europa – og IKKE har HELFO-kortet (eller sjekk om det har gått ut), så søk nå! Det er kun ett klikk i helsenorge-appen. Da får du virkelig gullkortet, hvis ulykka er ute.
Men ikke glem reiseforsikring heller, da…
