Noen følger med på snap’ene mine om skilpaddene. Det er litt artig – og det er ganske artig hvordan de klarer å bo i et urtebed – hele året.
For det kan være kaldt i Kroatia om vinteren! I hvert fall noen dager – og i hvert fall ned mot null grader.
Den eldste skilpadda er finsk. Ja, faktisk så ble den med en finne som var vår nabo i huset i Supetar i mange år. Men i løpet av 2020 ble han (finnen) såpass dårlig form (og det hadde skjedd en del andre ting) at han kjørte hjem til Finland seinhøstes 2020.
Da han dro hjem, satte han skilpadda i urtebeddet. Det beddet hadde vi laga sammen, og jeg hadde planta urtene.
Jeg vet ikke om han egentlig ba noen om å mate skilpadda (ikke meg i hvert fall). Jeg var ikke så mye her da, fordi jeg fortsatt var i full jobb.
Men da vi kom i 2021 en gang, så jeg plutselig skilpadda i urtebeddet – uten noe særskilt mat eller vann.
Jeg måtte Google litt og fant ut at skilpadder trenger både mat (feks salatblader og annet «vegetarisk») og vann. Me fix. Men vi dro jo hjem igjen, og da la igjen litt salat til naboene for å gi til padda.
Våren 2022 så jeg ikke noe skilpadde – men plutselig dukket den opp av jorda – sånn i april en gang, da vi var der i forbindelse med påska. Utrolig! Så leste jeg at skilpadder pleier å grave seg ned og tilbringe vinteren under bakken.
Og i fjor skjedde det samme. Men plutselig kom det to små skilpadder til! What? Naboene – som måtte ha satt de der – brydde seg ikke all verdens om mat eller vann, men naboen fortalte at hun hadde en venninne med skilpadder som hadde fått skilpaddeunger i år! Og sønnen, på da 6 år, ville jo så gjerne ha et par små skilpadder med hjem.
Så de ble også satt i beddet.
Det samme skjedde: Jeg mata dem hver dag når jeg var der (og det begynte jo å bli ganske ofte) – og venner jeg hadde på besøk, gjorde det samme.
Da høsten kom i 2023 – seint i oktober – var de fortsatt i beddet, men plutselig en dag var de borte. Igjen.
Vi var tilbake i slutten av desember, og ingen skilpadder i beddet. Jeg lurte jeg litt på de to minste…. Kunne de grave seg ned også?
Men da vi kom tilbake i april i år, var de der igjen – i hvert fall den store og en av de små. Jeg har faktisk ikke fått spurt naboene om de muligens har gitt bort den ene? Inntil jeg får svar på det, velger jeg å tro at en av de to små har fått et nytt hjem.
Litt koselig er det, i hvert fall
.
