Fytti rakkern! Det var ubehagelig med den pinnen i nesa… Det var også ubehagelig å måtte forklare meg i luka om hva jeg skulle – i påhør av en haug med men pasienter. «Jeg har avtale med legen om å ta en test», sa jeg og oppga navnet mitt. «Hva slags test?» sa hun i skranken. «Korona-test», sa jeg og kikket rundt meg. «Da skal ikke du hit», sa dama; «da må du ringe et nummer og be om en time. Vi vil ikke ha folk med symptomer her». «Jeg har ingen symptomer», sa jeg – og jeg har avtalt med legen min at jeg kunne ta testen her i dag». «Du får vente litt, da», sa damen. Så sjekket hun opp med legen og jeg kunne trekke en kølapp til laboratoriet. Så var det å luske seg bort til en ledig stol og helst ikke møtet blikket til noen.
Sånn er det jo blitt – og det blir vel ikke noe bedre av at vi drar.
Fikk vært hos frisøren idag.
Så kom det nye reiserådet. Selv jeg håpet på en endring til det mer positive, var det forventet en videreføring av reiserådet ut over 15.januar. Vi avreise 16., så derfor håpet jeg at de kanskje tok bort selve reiserådet og beholdt karanteneplikten. Forøvrig er det helt greit med testing av alle ved innreise. Slik er det når vi skal inn i Gran Canaria: Alle må vise til negativ Covid-19-test – ikke eldre enn 72 timer. Det gir en stor grad av trygghet.
Kan kvittere ut i underkant av 16000 skritt i dag og 11 km på beina – noe som er litt minede enn jeg hadde tenkt meg. Får øke i morgen – for da er det i tillegg meldt sol.
På tur idagPorselen brygge med gammel og ny bebyggelse (der vi bor)Gjerpensdalen – i skyggesida. Sol på toppene.På vei tilbake langs bryggene og fine Porsgrunnsælva.
Nå er jeg ved slutten av uke to som pensjonist. Dagene blir som vanlig fylt med gjøremål – akkurat som før. Bare de siste dagene har jeg fått vært hos optiker, hos tannlegen, hos frisør, hatt barnebarn på overnatting, tatt koronatest, begynt på skap- og hyllerydding OG gått turer. Idag la jeg ut på en litt lengre tur enn jeg hadde beregnet. Jeg kan godt gå «uten mål og mening», men jeg kan også ha et mål. I dag skulle jeg levere en konvolutt til en kollega – som jeg rett og slett hadde rota vekk. Konvolutten dukket opp i går – og da tenkte jeg at jeg kunne kombinere levering av den med en tur opp til Borgåsen, ned i retning Gjerpensdalen, rundt Hovenga og hjem. Det ble en tur på 2,5 timer og 12,5 km.
Mannen kaller den for «lefsa«. Jeg syns den er helt fin.
Det er alltid gøy å ta fram «kofferten« noen dager før man skal på ferie – så får den liksom stå der og vise at «nå skal du på ferie snart».
I dag har vi prøvd å fylle ut alle data som kreves av «Spain Travel Health» for å komme inn i landet. Først prøvde vi på en app – men den bare «kræsja». Måtte gå over på nettsted, men i løpet av prosessen skulle de ha flyseteinfo – og det har vi ikke før vi sjekker inn. Mannen bare fant på et setenummer, men jeg et litt dårlig på å finne på sånt, så jeg venter til i morgen når vi mest sannsynlig har fått flysete.
Ellers er torsdager en god dag for meg som følger med på smittetallene i Europa. Før ble ECDC-tallene oppdatert hver dag, men før jul endret de til ukentlige oppdateringer – og hver torsdag kommer oppdatering gjeldende for de to foregående uker. I fjor sommer startet jeg å følge med på Kroatia, for da var det dit vi hadde tenkt oss – men i høst og vinter har det mest dreid seg om Spania.
Siden forrige uke har Spania økt fra 297 til 495 smittede pr 100.000, Kroatia har gått ned fra 422 til 367, mens Norge har økt fra 149 til 158. Når tallene brytes ned ser vi at Porsgrunn har 214 (Ref VG) og Gran Canaria har 144 pr 100.000 (ref Canariavisen) – altså er det fortsatt mindre på Gran Canaria enn i Porsgrunn – og enda mindre i kommunen Mogan, hvor vi har planer om å oppholde oss de neste tre ukene.
Noe av det jeg gledet meg til da jeg skulle slutte å jobbe var å kunne være ute i dagslys og sol. I vinterhalvåret var det vanlig at jeg dro på jobb i mørket og kom hjem i mørket – og hvis det i tillegg ble dårlig vær i helgene, kunne jeg bli skikkelig sur. Jeg rett og slett elsker sol! Sola gir meg masse energi – og jeg kjenner på en slags lykkefølelse når jeg kjenner sola varmer på ryggen eller i ansiktet. En sånn dag var det idag – da jeg tok ei runde i Vestmarka i formiddag. Det var kaldt – 10 minus – men sola varmet, og det var vakkert i skogen.
FrydentoppGreit å gå når noen har tråkka før deg.Skipperåsen
Inkludert noen ærend i byen og litt »fram og tilbake» har pensjonisten tråkket 17200 skritt og 11, 8 km i dag og er fornøyd med det.
Etter det var det henting i barnehagen – full rulle i heimen og ny overnatting av Mormorungene – så denne uka blir det full pott?
I dag var det visst planleggingsdag i barnehagen – og da fikk vi være sammen med den eldste mormorungen idag også. Etter at vi fikk to barnebarn og har ved en del anledninger hatt begge to på overnatting eller på besøk, har jeg forstått uttrykket «en er som ingen og to er som ti». Da er det ekstra hyggelig å være sammen med eldstemann aleine igjen. Fordi vi har vært tett på hele veien fra både før og etter han ble født, har vi et helt spesielt forhold til han. Et av mIne største ønsker er derfor å kunne være der og følge han et godt stykke videre på veien.
Snø må jo smakes påBestefar og mormorungen i farta
Vi fant oss en bra, trygg akebakke hvor vi hadde det skikkelig gøy. Etterpå var det hjem for å lage kakao. -Idag har du vel kjent på fordelen ved å være pensjonist? sa min mann. Og det stemte jo.
På ettermiddagen hadde jeg tannlegetime, noe jeg var kjemperedd for å glemme. Det har jeg nemlig gjort to ganger før.. Heldigvis har jeg en grei tannlege. Idag stressa jeg som vanlig for å rekke timen, hadde glemt munnbind og fikk kjøpt et sydd et på vei bort. Rakk timen og satte meg i tannlegestolen. -Du må gjerne ta av deg munnbindet, sa tannlegen. – Hæh, kan jeg det? sa jeg – før jeg skjønte hvor idiotisk det var å ha satt seg med munnbind på i tannlegestolen. Vel, sånn er det blitt.
Når det gjelder smittetallsutviklingen er også Gran Canaria rammet av det vi vel kaller «julesmitte». Men fortsatt ligger øya lavere enn i Norge og langt lavere enn Porsgrunn pr 100.000. Tall siste to uker (ref VG) viser 247,3 i Porsgrunn mot 106 på hele øya Gran Canaria, For fastlandet Spania er smittetallet langt høyere.
Jeg bruker mye tid hver dag til å sjekke smittetall og annet som har med Covid-19 å gjøre. Så får vi se…
Jeg tilhørte ikke dem som hadde et «jag» etter å bli mormor eller farmor. Jeg har selv erfart at det å få barn ikke er noe man skal ta for gitt. Jeg bestemte meg derfor tidlig for at mine barn ikke skulle utsettes for mitt mas om å bli mormor. Det fikk være helt opp til dem. Når det likevel for snart fem år siden, ble sånn at det skulle bli født en liten gutt inn i familien, har det vært en stor lykke. Vi har dessuten fått lov til å tilbringe mye tid sammen med han. Siden bestefaren jobbet i Nordsjøen og var mye hjemme, hadde bestefar mer enn mormor, tid til å hente barnehagen og sånn – men nå er det også min tur. I mellomtiden har det også kommet et barnebarn til, slik at vi nå har to. Vi prøver å treffe dem minst en gang i uka – og gjerne da på overnatting – slik som i natt.
Å mate endene ved elva er gøy.Bestefar hadde kjøpt ny Lego.
Etter å levert fra oss ungene ble det tur til Langesund i finværet, der vi gikk i kø på kyststien fra Krogshavn til Frierstranda og tilbake til Krogshavn – 5 km. Men selv om det var mye folk, opplever vi at alle er veldig flinke til å holde avstand – så her var det liten smittefare.
Krogshavn
Ellers har jeg i hvert fall fått registrert meg på reiseregistrering.no OG fått bestilt korona-test, så nå begynner det å flaske seg…
Jeg har vært ganske god til å trene i en del år nå – heldigvis. Jeg begynte på treningssenter på første del av 2000-tallet, da jeg jobbet i og ukependlet til Oslo. Der hadde jeg SATS tvers over veien for den knøttlille leiligheten min, og jeg hadde lite annet å gjøre enn å sykle og trene. Hjemme igjen begynte jeg med morgenspinn på Heistad, først 2, så 3 ganger i uka. Det har jeg fortsatt med i 12 år – fram til nyttår i år og senteret stengte. Det å trene før jobb, ble nesten en slags avhengighet. I tillegg pleide jeg å velge meg en styrkingtreningstime. I høst har jeg blitt veldig glad i Pilates. Jeg hadde planer om å fortsette med det som pensjonist, men kanskje ikke så tidlig som kl 0630.
Men nå er senteret stengt, og jeg må bruke andre treningsarenaer – og det er helt greit. Målet er å gå minst en times tur hver dag. Vi har et superfint turområde her på Vessia, der vi kan velge blåmerke løyper til skogs – og gå milevis, hvis vi vil. Men 5 km hver dag er et minimum. Det har det blitt i dag.
Jeg har en treningsklokke som motiverer meg. Målet er jo å fylle alle søylene hver dag, men som regel har jeg hatt et par slappe dager i løpet av uka, hvor jeg ikke har greid det. Søylen blir fyllt (=rød), hvis jeg i løpet av dagen oppfyller tre delmål: 1. Er oppreist minst ett minutt hver time i 12 timer (er kun et problem hvis jeg sitter i en bil eller deltar på et møte i timesvis) 2. Gjennomfører en treningsøkt på minimum 30 minutter 3. Forbruker minst 720 kcal på aktivitet. Denne uka håper jeg å klare 6 av 7 søyler, i og med at løpet allerede er kjørt for onsdagen. Da kjørte vi altfor lenge i bil på vei hjem fra Hemsedal.
Jeg bruker mye tid om dagen (og litt om natten) til å gruble rundt vår lenge planlagte Kanari-ferie om nå: en uke. Det har seg sånn at i likhet med mange andre nordmenn pleier vi å feriere en uke eller to hver vinter, på Kanariøyene, nærmere bestemt på Anfi Del Mar på Gran Canaria.
Vi startet med å reise til Gran Canaria helt tilbake i 1982. Da var ikke bosted så viktig. Etter hvert som vi fikk barn passet det best å bestille på såkalte “resorts” som ungene stortrivdes på og som også ga avslapping for de voksne. I løpet av en vinterferie i 2001 da vi bodde på Bahia Feliz, var vi så heldige å “vinne” på et skrapelodd, en gratis omvisning på et fantastisk anlegg nær Arguineguin. Det var selvfølgelig kun et salgs-gimmick. Men vi ble frelst – hele familien.
Siden 2001 har vi altså feriert på Anfi del Mar minst en gang i løpet av vinteren. Vi har “eid” uker på fire av anleggene, men kun to uker totalt. For to år siden kjøpte vi en uke nr 3 og byttet inn en annen, slik at vi fra vinteren 2021 skulle få tre sammenhengende uker. Da skulle vi invitere barn og barnebarn første uka og bo aleine de to siste – hvert år. Det syns vi var en god plan. Det betydde også at dersom vi skulle feriere der i tre uker på vinteren, kunne ikke jeg jobbe. Det ble derfor en slags motivasjonsfaktor og mål for meg – som syns det var litt vanskelig å skulle slutte å jobbe. For mannen min, som jobbet i Nordsjøen, hadde han fire uker fri “hele tida”, så han kunne få det til.
Og nå står vi der, da… Barn og barnebarn kan jo ikke bli med, og deres flyreiser er kansellert (det ble vår også, men jeg bestilte ny). Men jeg er jo blitt pensjonist – og kan ta karantene når vi kommer hjem.. Og smittetallet er mye lavere på Gran Canaria.. Og flyet ser ut til å gå… Men hva vil folk si?
TV-sendingen fra i går kveld – og reprisene i dag – har vært ille å ta inn over seg. Hvordan er det mulig at en gjeng med mer enn 1000 bøller kunne komme seg inn i kongressen i USA?? Og 30.000 andre fikk stå utenfor å heie? Hvordan kunne det gå så galt?
Jeg fulgte sendingene utover kvelden – og må si jeg beundrer Biden og hans tale i går, men ikke minst nå i kveld. Det som likevel er så skuffende og overraskende, er at fortsatt støtter 1 av 3 amerikanere Trump!?
Og siden jeg er så heldig å være pensjonist kunne jeg følge med på nyhetssendinger på formiddagen.
Så var det tid for en tur i skogen. Dessverre ble jo treningssentrene stengt, så må må all trening foregå utendørs. Det får være greit så lenge det ikke pøsregner er bikkjekaldt eller råglatt. I Vestmarka i dag var det forresten kjempefint.
Når det gjelder ferie – ikke ferie har jeg gjort noen flere undersøkelser i dag, men det får jeg komme tilbake til i morra.
I dag skulle vi hjem – og starta turen sørover på formiddagen. Da vi satte oss i bilen, begynte utetemperaturen å gå ned til minusgrader vi aldri har sett før: Minus 29,5 grader! Heldigvis hadde jeg ikke planlagt noen uteaktivitet før vi dro – og heldigvis hadde jeg foreslått at vi skulle skaffe oss en innendørs garasjeplass den siste natta.
På turen hjem valgte vi å kjøre noen mil lengre, gjennom Geilo, over Dagalifjell, Nore og Uvdal, Kongsberg, Hvittingfoss og hjem. Været var nydelig – med blå himmel og sol – men som nevnt: Kaldt.
På toppen av Dagalifjell passerer vi Vasstulan. Der bodde jeg og jobbet hele jula da jeg var 18 år – i 1976-77. Da hadde jeg året før vært ett år som utvekslingsstudent i California og skulle på død og liv tilbake dit sommeren etter. Da trengte jeg penger, og dette var en jobb jeg søkte på og fikk – til min mors store fortvilelse som ikke hadde hatt eldstedatteren hjemme til jul året før heller. Det var i grunnen ikke helt pent gjort av meg.
I morgen blir det første hverdag hjemme. Den skal jeg bruke på fortsatt grubling og nye undersøkelser i forbindelse med risikoen vi tar hvis vi velger å gjennomføre den lenge planlagte turen vår til Gran Canaria. Og jeg kan røpe at vi et litt uenige i heimen…
Dette er min første tur til Hemsedal. Værmeldinga var helt topp for de tre dagene vi skulle være het – full sol, men kaldt. Jeg elsker sol, men det jeg ikke visste var at nede i Hemsedal er det jo ikke sol i januar. Og siden jeg foretrekker langrenn, og jeg visste at min mann mest sannsynlig kom til å stå lite på ski pga en strekk i låret, måtte jeg finne noen skiløyper ved hotellet – i skyggen. Men det var brrrr – kaldt. Måleren viste minus 17-18 midt på dagen, så det var kaldt også å stå på ski. Men jeg tok 3 runder i lysløypa (2,2 km pr runde) i går og 5 runder i dag. Det får være greit. I morgen kjører vi hjemover.
