I dag skulle vi hjem – og starta turen sørover på formiddagen. Da vi satte oss i bilen, begynte utetemperaturen å gå ned til minusgrader vi aldri har sett før: Minus 29,5 grader! Heldigvis hadde jeg ikke planlagt noen uteaktivitet før vi dro – og heldigvis hadde jeg foreslått at vi skulle skaffe oss en innendørs garasjeplass den siste natta.
På turen hjem valgte vi å kjøre noen mil lengre, gjennom Geilo, over Dagalifjell, Nore og Uvdal, Kongsberg, Hvittingfoss og hjem. Været var nydelig – med blå himmel og sol – men som nevnt: Kaldt.
På toppen av Dagalifjell passerer vi Vasstulan. Der bodde jeg og jobbet hele jula da jeg var 18 år – i 1976-77. Da hadde jeg året før vært ett år som utvekslingsstudent i California og skulle på død og liv tilbake dit sommeren etter. Da trengte jeg penger, og dette var en jobb jeg søkte på og fikk – til min mors store fortvilelse som ikke hadde hatt eldstedatteren hjemme til jul året før heller. Det var i grunnen ikke helt pent gjort av meg.
I morgen blir det første hverdag hjemme. Den skal jeg bruke på fortsatt grubling og nye undersøkelser i forbindelse med risikoen vi tar hvis vi velger å gjennomføre den lenge planlagte turen vår til Gran Canaria. Og jeg kan røpe at vi et litt uenige i heimen…
Dette er min første tur til Hemsedal. Værmeldinga var helt topp for de tre dagene vi skulle være het – full sol, men kaldt. Jeg elsker sol, men det jeg ikke visste var at nede i Hemsedal er det jo ikke sol i januar. Og siden jeg foretrekker langrenn, og jeg visste at min mann mest sannsynlig kom til å stå lite på ski pga en strekk i låret, måtte jeg finne noen skiløyper ved hotellet – i skyggen. Men det var brrrr – kaldt. Måleren viste minus 17-18 midt på dagen, så det var kaldt også å stå på ski. Men jeg tok 3 runder i lysløypa (2,2 km pr runde) i går og 5 runder i dag. Det får være greit. I morgen kjører vi hjemover.
I går kjørte vi til Hemsedal. Syns det var en god ide å ikke være hjemme når jeg ikke skulle på jobb den første dagen. Sjekket inn på www.fyriresort.com igår. Her er det helt nydelig å være – men veldig kaldt – utendørs.
Jeg liker ikke slalåm og foretrekker langrenn, og heldigvis fant vi ei løype like ved hotellet. Jeg trodde vi kom til å bli aleine her, men det stemte i hvert fall ikke. Her et det fullt av folk – og flest unge.
Og ingen har ringt fra jobben.,,,
I ettermiddag koser vi oss i relax-avdelingen på hotellet – før 3-retters middag i kveld / med vann til. Det ble jo som kjent nasjonalt skjenkestopp fra i kveld.
Begynner å kjenne på roen. Det jeg gleder meg mye til er å ha kontroll over egen tid; stå opp når jeg våkner, ta en kaffe, lese litt aviser og nyheter – og så ta en runde med trening enten på Sats eller i skogen rett bak her vi bor. Så hjem å spise frokost. Så legge en plan for resten av dagen. Sånn ser jeg for meg hverdagene. Så gleder jeg meg mye til å være enda mer sammen med de to nydelige barnebarna jeg har; gleder meg til å slippe å stresse hjem fra jobb for å rekke å hjelpe til med henting i barnehagen eller barnevakt. Eldstemann på 4 år beskrev meg slik: «Mormor går bare fram og tilbake, hun». Kanskje det kan bli litt mindre av det? Mannen min har vært pensjonist siden mars. Vi to skal også vende oss til å være sammen 24/7. Det har vi ikke prøvd før. Kan bli spennende…
I går, 1.nyttårsdag, våknet vi opp til julesnø. Da fikk jeg gått ei runde ute en times tid. Deilig med luft. Idag har det blitt en time på mølla på Sats.
Fortsatt er det noen ting jeg må huske på når det gjelder jobben. Ved midnatt mister jeg alle tilganger, så derfor er jeg litt stressa for å glemme noe. Har laget meg ei huskeliste idag, så det ska nok gå bra. Nå er siste mail sendt – håper jeg. Det er sikkert de som mottar dem også glad for. I morgen begynner en ny epoke.
Jeg fikk lagt inn ei treningsøkt idag også: Spinning aleine i 60 minutter, deretter noen øvelser med utfall og så litt planke. Er veldig glad for at trening gir meg så mye – og mest av alt har trening gitt meg det overskuddet jeg har trengt for å takle den hektiske hverdagen.
Før jeg avslutter epoken om jobben helt, velger jeg å dele en av de mange hyggelige hilsenene jeg fikk før jeg skulle slutte. Er det rart jeg ble rørt?
Fortsatt er det et par ting som må gjøres for å avslutte jobben. Han nye overtar heller ikke før 1.januar – men det er jeg vel også egentlig ganske glad for? Fikk dessuten en hyggelig telefon fra sjefen min idag. Hun lurte på hvordan jeg hadde det – nå 2 dager før jeg skulle over i pensjonistenes rekker – og om jeg hadde noe planer. Jeg sa til henne at en ting jeg var glad for, var at jeg slapp å ha ansvar for «en haug» med barn og voksne i disse Korona-tider, der man må være på 24/7 og aldri ha fri. Det blir jeg glad for å slippe.
Bildet jeg legger ved i dag, tok jeg på jobb i går. Det er en av mange dinosaurer fra samlingen til Lise på kontoret. Hun er ei klok dame som vet det kan være lurt å ha en dinosaur eller to på lur til gutten som har litt maur i rompa og trenger en liten pustepause. Lise er gull.
Så var mandag 28.desember kommet. Jeg kjenner verken på glede eller lettelse – bare litt tristhet. – Hva er det jeg har funnet på? Slutte å jobbe? Jeg? Jeg som har en så bra jobb, med god lønn, omgås de fineste ungene, har de beste kollegaene? Det er vel naturlig at alt det slitsomme med rektorjobben er glemt på en dag som denne?
Noe av det jeg vet jeg kommer til å bruke tid på er trening. Heldigvis bor jeg “vegg-i-vegg” med SATS og har ingen unnskyldning for ikke å trene. Dessuten liker jeg det veldig godt. Dessverre er det blitt pause i gruppetreningene denne uka, men da går det an å bruke feks møllene – selv om det koster litt mer. Hvis treningssenteret må stenge dørene på nyåret, viljeg bli veldig frustrert. I dag gikk jeg (og løp bare litt) på mølla en times tid og 7 km.
