Idag pakket jeg sekken, tok med badetøy og skift og tenkte jeg skulle bruke dagen litt vekk fra Anfi. Jeg gikk i retning Puerto Rico, over åsen, litt rundt i Puerto Rico og så videre langs den fine strandpromenaden til Amadores-stranda. Der gikk jeg til enden – og tilbake til pieren, hvor jeg hadde tenkt å bade.
Men underveis traff jeg på flere av immigrantene som er kommet til øya. De gjorde meg ingen ting, og var både pent kledde og høflige: «Hola senora» – men fikk meg likevel til å kjenne meg litt urolig. Jeg møtte dem gjerne i grupper på 4 eller flere, og siden det var få andre turister eller spanjoler langs veien jeg gikk, ble det til at jeg ikke følte meg helt vel. Der gikk jeg – med sekk på ryggen og omtrent alt jeg eide i – dvs lommebok og mobil. Disse her har ingenting – så hva har de å tape?
Enden på turen var at jeg snudde da jeg hadde sett meg rundt på Amadores og tatt et bad. Da vendte jeg nesa «hjem» igjen. Dvs jeg gikk tilbake til Puerto Rico – og tenkte jeg skulle ta en taxi tilbake til Anfi derfra, men det kom ikke noe taxi. Da hadde jeg gått ca 10 km.
Jeg gikk i stedet bort til båthavna utenfor hotell Marina Suites og satt meg der på en kafe, Jeg var både sulten og tørst og tenkte at da kan jeg be dem bestille taxi til meg i stedet. Enden på det ble at jeg satt der og glodde på båter som gynga i havna og båter som gikk ut og inn – i mer enn 2 timer. Bla så jeg en eldre kar som kom bokstavelig talt stavrende over leideren ut til brygga – og jeg tenkte: «Du kan nesten ikke gå, men kjøre båt, skal du» Mannen gikk opp i den første båten på høyre side, tok opp luka bak – og satte på plass et norsk flagg. Så satte han seg i en hvit plaststol som allerede stod klar – og der satt han. Etter hvert som sola kom høyere på himmelen, slo han opp parasollen (som også stod klar) – og en annen hvit plaststol som ble plassert så den kom i skyggen. På den stolen la han beina. Etter en god stund gikk han inn i båten – for å legge seg nedpå, kanskje? Han var i hvert fall fortsatt inne i båten da jeg dro – men han hadde i hvert fall ikke til hensikt å kjøre noe sted. Dette var hans rekreasjonssted, kanskje? Jeg kjente jeg ble nysgjerrig på denne gamle mannen, men jeg torde ikke snakke med han. Dessverre. Han satt bare der – ikke leste han og ikke så han på noe telefon – omtrent sånn som meg i dag, der jeg satt på kafeen.
Resten av ettermiddagen ble jeg ved bassenget på Monte – så alt i alt hadde jeg en annerledes dag – denne siste dagen i januar og min første hele måned som pensjonist.
