Jeg er veldig glad i å gå – og er blitt litt avhengig av å komme på tur helst hver dag. Mannen er ikke like glad i det, så som regel går jeg aleine. Da spiller temperaturen ingen rolle:; det spørs bare hvor du har fokus hen – og at du har med en flaske vann. Så 30+ går fint.

En annen preferanse jeg har er at jeg liker å gå i bakker – og helst ikke langs vei, men på grus eller stier. Også liker jeg å gå »runder» – ikke fram og tilbake samme vei. Alt dette har jeg også funnet her. 
 

De første årene vi var her på Brac, opplevde jeg å høre mange norske stemmer (en god del færre dette året). Min erfaring med nordmenn er at det er flere enn meg som liker å gå på turstier, men her er det rett og slett ingen jeg møter på når jeg går turene mine. Jeg kan møte på mange joggere og gjere nedi havna på vei tilbake, men aldri oppi åsene her. Det er veldig rart, for det er et kjempefint turterreng med mange alternative løyper.

Alle turene mine har utgangspunkt i leiligheten, og hvis jeg går mot vest har jeg minst fem- seks alternative runder. Jeg kaller de «runde 1» og «runde 2» for å «melde fra hvor jeg går». Den korteste er på ca 4 km, den lengste på ca 9 – og jeg kan bare legge på, hvis jeg vil gå lengre. For meg skal disse være passende turer før frokost – men med litt energi-inntak før jeg går.
 

I går gikk jeg runde 4, og da passerer jeg en liten «utendørskirke».  Første gang jeg kom over den ble jeg skikkelig overrasket – og den ser ut til å være i bruk. 
 

Det er benker til å sitte 15-20 folk der, talerstol og alter – alt i gammel stein. Alltid friske blomster.

Det henger også flere bønnelenker rundt Jomfru Maria. De ser ut til å få henge i fred.

Så må jeg bare ta med ett bilde til. Denne planta har «alltid» vært der – og vokser på ei rot som kommer ut midt på en vegg på et hus på vei ned til havna. Den får aldri annet enn det regnet som måtte treffe bladene en gang i blant. Fascinerende, spør du meg.