Han her, altså – den fineste gutten jeg veit. Han har gitt oss utrolig mye glede – og faktisk en ny dimensjon i livet. Når jeg bare har vært noen dager borte, begynner savnet å komme. Lange reiser frister ikke like mye mer – og det hadde jeg ikke trodd for noen år siden.
Det var ikke gitt at det skulle bli slik, for denne gutten fikk en krevende start på livet. Det var mange rundt som var bekymra – ikke minst jeg. Pappa`n hans fikk ikke til å være pappa. Han hadde – og har – nok med seg selv.
Men det har gått så umåtelig bra med go`gutten vår – tross alle odds.
Vi har vært tett på fra starten, og det er nok derfor vi har fått det veldig spesielle forholdet – faktisk helt fra fødselen. Særlig det første året var vi mye sammen.
Jeg husker jeg leste «Mormor hilser og sier unnskyld» av Fredrik Backman for et par år siden. Den traff meg skikkelig i hjertet, og jeg kjente at en sånn mormor tror jeg at jeg lett kan bli. Den mormoren står i buskene og passer på at barnebarnet kommer seg trygt til og fra skolen, fordi barnebarnet ble mobbet på skolen og på skoleveien. Hun stilte opp på de merkeligste steder og gjorde de mest rare ting – bare for å beskytte barnebarnet sitt. Denne mormoren bar på en stor hemmelighet, og det preger også historien og blir avslørt til slutt. Jeg kjenner at jeg godt kan komme til å bli sånn mormor, dersom noen ikke er «snille».
Men go`gutten har altså fått det kjempefint og mamma`n er blitt en supermamma. Hun fikser jobb, hus, trening – og to barn. Go`gutten fikk en bonusppapa da han var omtrent ett år, og han har vært livet hans siden.
Så selv om mormor kan senke skuldrene og ta guarden ned, er det nok kort vei til bekymring. Jeg ser ikke bort fra at det til tider kan være til irritasjon for de som blir utsatt for den – men det tror jeg de bare må leve med. Er det en jeg kan gå igjennom ild og vann for, så er det denne gutten.
