I dag da jeg leste TA og Ove Mellingen sin leder på s 3, gjorde jeg meg noen tanker – som har fulgt meg gjennom dagen. Han kommenterte den samme kronikken til Gro Jørgensen, som jeg kommenterte for noen dager siden. Den handlet bla om å kunne bruke penger på gode opplevelser, reiser og kafébesøk – i stedet for å sette penger til side i bank eller fond eller hvor man velger å plassere dem. Mellingen poengterte at det var viktig å spare til bla pensjon – og viste til en sum penger han hadde fått fra en tidligere arbeidsgiver – og som hadde vokst fra 30.000 til 290.000 (eller hva de var). Jeg tenker at årsaken til ulike synspunkt om dette temaet handler om hvor vi er i livet – selv om hr Mellingen heller ikke er en ungsau.
Når man har passert 60 år, er det ganske fornuftig å gjøre en revurdering når det gjelder sparing og plassering av penger. Som min sønn sa her forleden: «Sparer dere penger fortsatt? Hva sparer dere til? Hvis jeg var så gamle som dere, hadde jeg ikke giddi å spare.» Det er noe med det.
Til barna mine ville jeg aldri si «bruk penger på kafébesøk og reiser. Ikke sett penger i banken». Tvert i mot så er rådet vårt til dem at de skal ha en buffer så de kan klare uforutsette utgifter – og gjerne tenke på pensjon, hvis de kan. Jeg har fra jeg var tillitsvalgt i lærerlaget for «100 år siden» rådet nyutdanna jenter – og all andre – til alltid å søke seg full jobb. Det falt – og faller – ikke alltid i like god jord. Men det er i hvert fall en kjensgjerning at fortsatt er det sånn at relativt få kvinner kan vise til full opptjening i 30 eller 40 år den dagen de ønsker eller har behov for å gå med AFP, som jeg nå har kunnet gjøre. Det er nettopp derfor jeg har kunnet ta det valget.
Det andre «vi voksne» som har gått over på AFP kan si, er at vi aldri behøver å være redd for å miste jobben. Vi vil ha en sikker inntekt livet ut – om enn hvor langt eller kort det vil bli. Da både kan – og bør vi (?) ta noen modige valg. Slik er det dessverre ikke med våre barn.
Dagens tur gikk i vante steg opp til korset, innover åsen til endes og ut den andre åsen – totalt 9,5 km og 2 timer. På de siste 2 kilometerne opplevde jeg litt regn. Da gikk jeg litt mere forsiktig – for steinene kan bli glatte.
Da jeg kom ned til Anfi igjen, hadde den svarte katten jeg alltid passerer på samme sted, søkt ly for regnet under en bouganvilla-busk.
På Anfi er det noen få katter, men aldri rundt beina på deg på restaurantene. De holder seg på enkelte steder på utsiden, der de får mat og finner ly. Det er også mulig de kastrerer dem, for de blir ikke flere. Det er fine, fornøyde katter jeg passerer på min vei.
Resten av denne nest siste dagen ble bare helt topp – med masse sol og varme akkurat som de andre 20 dagene har vært.
