Det kan godt hende noen andre har prøvd og syns det var lett å lage surdeigsstarter – men ikke jeg. Tror jeg har holdt på i 8-10 dager før det begynte å boble i glasset. Det var først da Mannen – som mente han hadde greie på gjæring – foreslo at jeg satte glasset på baderomsgulvet i stedet for på kjøkkenbenken, at det begynte å skje noe.

Det var lillesøster som mente jeg trengte noen flere prosjekter, tror jeg, som ga meg denne boken i bursdagsgave. Jeg er jo kjempefan i surdeigsbrød kjøpt på bakeri, men hadde ingen anelse om hva surdeig hva for noe. Dessuten blanda jeg surdeig og spelt, for jeg foretrekker begge brødtyper. 
Men nå vet jeg at spelt er mel, og at surdeig er noe som gjør at brødet hever seg uten å bruke «kommersiell» gjær. Så jeg begynte å lese i boken og måtte jo prøve. 

Først måtte jeg kjøpe inn en digital, og mer nøyaktig vekt, enn den jeg hadde. Så trengte jeg økologisk hvetemel og økologisk rug. Det siste fant jeg ikke i butikken, så jeg kjøpte vanlig finmalt rugmel (nå vet jeg at det steinmalte, økologiske melet har vært utsatt for mindre varmebehandling og har derfor lettere for å aktivisere gjærsoppene i melet). Så trengte jeg et glass som rommet ca 5 dl – og så kunne jeg sette i gang.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Etter ca 8-10 dager (og bruk av «nødhjelp» i boka), fløyt endelig noe av surdeigsstarteren på toppen av et vannglass. Egentlig stod det at når hele teskjea med surdeig flyter på toppen av vannet, var den klar til å bake med – men i mitt vannglass datt ca halvparten ned til bunns etter hvert. Men jeg tok likevel sjansen på å blande en deig.

I boka hadde jeg funnet en oppskrift på et brød som skulle være enkelt å bake for nybegynnere, og som kunne stekes i form på vanlig måte i ovnen.

I tillegg til surdeigsstarter, vann og salt inneholdt brødet hvetemel (fint og sammalt), sikta spelt, solsikkefrø og tørkede tranbær. Det skulle heve til dobbelt størrelse i 5-8 timer! Jeg satte også det på badet – og etter 8,5 timer satte jeg det i ovnen til steking på 180 grader i 80 minutter.

 Men brødet ble kjempegodt!

Det var i går. Idag måtte jeg mate surdeigsstarteren igjen (det må gjøres hver dag). Når man mater, skal mye av starteren kastes eller brukes til noe, fordi du alltid skal mate med mer enn det som er i glasset. Fram til nå har jeg bare kasta…

Men idag fulgte jeg en ny oppskrift i boka – som jeg også hadde sett forfatteren gjøre på Instagram i går: Knekkebrød. Jeg smurte overskuddssurdeigen ut over et bakepapir og strødde havregryn, solsikkekjerner, gresskarkjerner, linfrø og chiafrø over – og trykket ned med en gaffel. Det ble fire store knekkebrød.

I morgen har jeg planer om å sette et brød på kvelden for å heven om natta og steke på morningen. Så får vi se…

Ellers i dag har jeg deltatt på Teams-møte i Kontrollutvalget i Porsgrunn. Det var mange sakspapirer å sette seg inn i. Det var også en litt vrien sak som handlet om at innbyggerne på Stridsklev ved ei svært aktiv aksjonsgruppe, er misfornøyde med vedtak om å legge ned ungdomsskolen på Stridsklev og flytte elevene til Tveten, hvor det skal bygges ny skole.

Aksjonsgruppa ble nok ikke fornøyde da Kontrollutvalget kom fram til at vedtaket var fatta på demokratisk vis gjennom behandling i utvalg og i bystyret over flere år.

Etter møtet måtte jeg en luftetur ut. Da var det – tross regnvær – godt å komme seg opp i skogen og plukke noen flere liljekonvall.

Ved Kverndammen 

Dette er min eldste. Han blir 35 år i dag – 3.mai. Jeg har hundrevis av bilder fra han var liten, men ikke så mange etter at han ble voksen. Men etter at han ble onkel, har det vært mulig å knipse et par igjen.

Eldstemann er født på Sri Lanka, men han har vært med oss siden han var 4 uker gammel. Da reiste vi ned til Colombo og var der i tre uker før vi fikk ta han med oss hjem, 7 uker gammel. Han er så norsk som det går an – hadde det ikke vært for fargen. 
Vi var en periode aktive i Adopsjonsforum og deltok på sommertreff hvert år for barn født på Sri Lanka. Det var bare en «håndfull» barn som kom derfra og hit på 80-tallet. De – og vi – hadde stor glede av å møtes. Der var det også noen som avtalte tilbakereise når ungene var 10-11 år. Det var for at ungene skulle bli kjent med landet de kom fra i en alder hvor det var mulig å «ta det inn».  
Men vår sønn hadde ikke noe ønske om det, så første gang vi dro tilbake dit sammen, var for fem år siden. Da var vi der i 10 dager, bodde på det samme hotellet i Mt Lavinia hvor vi hadde bodd i 1986, besøkte huset der vi bodde med sønnen vår – og vi besøkte barnehjemmet. Det var en spennende reise.

Jeg ser ikke bort fra at vår sønn reiser tilbake til Sri Lanka igjen. Interessen og nysgjerrigheten for landet og folka er i hvert fall definitivt til stede. 
 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Ellers i idag har jeg både vært på trening, bakt brød, spist middag med burdagsbarnet – og gått en tur i skogen. 
Der fant jeg årets første liljekonvall.

Det har vært en hard, kald vinter – og det er ikke alle krukkeplanter som har overlevd. Jeg har mistet en stor rhododendron som jeg har hatt i flere år og muligens et par hortensiaer. Det er også noen andre planter jeg er usikre på om kommer. Men denne her, altså – som allerede er i ferd med å springe ut! Noen ganger har jeg opplevd at azaliaer og slike små rhododendroner kommer med knopper altfor tidlig – og så blir det kaldt, og så ødelegges blomstringa den våren. Knoppene bare faller av eller «visner». Men altså ikke denne. Selv om det er meldt kjølige dager og netter også kommende uke, tror jeg den vil klare seg. Og jeg skal følge med både den og værmeldinga hver dag og vurdere å bære den inn over natten, hvis det meldes om kuldegrader.

Over her ser du bregner jeg har plukka på hytta – for mange år siden. Hver vår kommer de opp igjen – og blir fler og fler. Jeg syns de er spesielt sjarmerende når de er lyse grønne og er i ferd med å brette seg ut – som nå. De holder seg fint gjennom sommeren – selv om de heller ikke står særlig skyggefullt, slik bregner liker.

På hytta fant jeg flere »nye« vårblomster som var kommet. Her er ville fioler, som det var mange av.
 
 

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Her er «bekkeblom» som jeg alltid har kalt den. Den vokser vanligvis langs bekkefarer, og her fant jeg den på ei myr. Jeg har prøvd å plukke dem, men det liker de ikke. De egner seg ikke for å ta med hjem i vase.
 

Denne her fant jeg også mange av på vei til hytta. Jeg husker ikke hva den heter, men det er opprinnelig en gammel hagestaude som jeg tror en hytteeier har plantet for mange år siden. Så har den spredd seg og blitt «vill». -Fin er den, i alle fall.

Forøvrig har vi stor glede av bålpanna vi har kjøpt. I går satt Mannen og jeg ute til seine kvelden og holdt varmen ved hjelp av bålet. Samtidig får vi altså brent opp kvist og kvast som er samlet opp altfor lenge og altfor mye – og som vi aldri rekker å brenne opp på «vanlig måte» før bålforbudet inntreffer 15.april. «Vinn – vinn», med andre ord.
 

1.mai idag. Check April. Rart. Det er lenge siden jeg feiret 1mai ved å delta i tog og utarbeide paroler – men jeg har vært der som både leder for- og aktivt medlem i Ap. Etter at jeg flyttet tilbake til Porsgrunn i 2014, har jeg egentlig vært ganske anonym i politisk sammenheng. Sånn kommer det nok til å bli – men jeg føler jeg har bidradd med mitt og er glad for alt jeg har fått være med på og alt jeg har lært. Hjertet mitt vil nok alltid høre hjemme i leiet «venstresida». 
 

Vi avtalte tur med mellomsøster i dag – og fikk besøkt tre topper: Kjerkåsen, Piggen og Hvitsteintjern. Jeg mente jeg hadde lagt en god plan når det gjaldt logistikk-løsning, for i steder for å gå stien eller veien tilbake til utgangspunktet ved skibakkene (på Klyve-sida), kjørte Mannen og jeg min El-Golf opp til parkeringsplassen ved Hvitsteintjern/Trommedalen, sånn at vi fire kunne kjøre derfra for å hente bilene våre ved hoppbakkene. 
Det var en god plan – helt til vi kom fram dit, og jeg oppdaget at jeg ikke hadde bilnøklene…. Det er sånn med nøkkelfri biler, at i hvert fall jeg pleier å legge nøklene mellom setene – litt for å ha kontroll på hvor de er, og litt fordi jeg aldri pleier å legge noe i lommene. Så når Mannen kom i sin bil for å plukke opp meg da jeg hadde parkert Golfen, la jeg også nøklene mellom setene i hans bil. Det oppdaget jeg ikke før vi var kommet til «mål».

Der stod bilen. Vi manglet bare nøklene…

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vi tenkte da at taxi ble eneste alternativet, men så kom jeg på å ringe Sønnen, som heldigvis ikke var så langt unna – og har stor bil. Han hentet oss – og heldigvis befant nøklene seg der jeg håpet at de var.

Ellers var alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur.

:Da vi kom hjem, ble det temmelig skyete. Vi valgte derfor å dra på hytta. Her får vi fortsette 1.mai-feiring i sola – bak hytta – i le for vinden.