I dag er det akkurat to uker siden jeg kom hjem fra Kroatia (og snart på tide å dra av gårde igjen;) På den ene siden synes jeg at jeg har vært hjemme en evighet – men på den andre siden: Hvor blir dagene av?
Jeg har fått gjort mye, da – og det liker jeg. Jeg hadde mye å ta igjen i «hagene mine» som befinner seg både på hytta i Bamble og hjemme på terrassen.
Men takket være «vår herre» som har skjenket oss masse regn – og gode hjelpere – har det gått fint både her og både der. Jeg vet jo at jeg lager meg litt ekstra stress når jeg planter over alt der jeg er, men jeg klarer ikke å la være – foreløpig.
Og så har jeg fått vært en del sammen med barnebarna. Det er rart, det der. På den ene siden gleder jeg meg alltid til å «ha fri», reise bort og gjøre hva jeg vil – men på den andre siden savner jeg barnebarna omtrent på dag 2 borte fra dem. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli sånn.
Da jeg planla dette året (ja, jeg liker å planlegge), hadde jeg lyst til å fly litt mindre, reise litt mindre fram og tilbake. Jeg hadde lyst til å være lengre perioder i Kroatia.
Nå ble jo året veldig spesielt ved at vi både måtte reise hjem raskt, da jeg ødela meg på sykkel – og enda raskere, da Mannen brakk leggen.
Men begge gangene dro jeg ned igjen – aleine. Sist gang skulle jeg være der i 20 dager, men dro altså hjem etter 16. Da lengta jeg hjem.
Og heldigvis er det kort vei fra Kroatia og hjem! Særlig i «sesongen», som regnes fra april til oktober (altfor kort, spør du meg). Da går det direktefly til Split fra Oslo. Det er den raskeste veien for oss som skal ut på Brac.
Så med tanke på neste år vurderer jeg å droppe å forhåndsbestille flybilletter, men bare «ta det som det kommer» – selv om det kan bli litt dyrere (men det gjør det også å kjøpe ny billett når hjemreisa ikke passer;)
Helt perfekt å ha det slik med å reise bort når man kan og vil, få tid til å savne de hjemme og reise hjemigjen når man har lyst😀 håper å kunne gjøre det samme om tre år…
Helt sant, det🥰