Akkurat nå sitter jeg på terrassen på hytta og kjenner på stillheten på en solfylt og ganske varm morgen denne siste dagen i august. Jeg dro ut igjen i går – etter å ha sagt farvel til Mannen som skulle på motorsykkeltur med tidligere kolleger noen dager – og etter en god treningstime på Sats. Jeg må innrømme at jeg syns det er veldig deilig å komme i gang med litt saltrening igjen – og føler meg privilegert som kan «velge og vrake» i timer jeg har lyst til å delta på.
Og jeg syns jeg er enda mere privilegert som kan sitte akkurat her akkurat nå når jeg vet om alle de som strever på jobb. Men jeg må ha fortjent det;)
Det er stille her ute i «sommerferieparadiset». Jeg kan høre og se at det er folk på enkelte hytter, men det er ikke mange; og de er sikkert pensjonister…. Men sommerdagene må jo bare nytes, for i følge værmeldinga er det over om noen ganske få dager.
Nå er det uansett ikke lenge til vi svipper en tur sørover igjen. Sønnen, en nevø og kjæresten, er i Supetar denne uka og har det helt topp, ser det ut til. Sønnen har til og med fått til hjemmekontor der noen dager. Det gir jo nye muligheter…
Ellers har jeg tenkt en del på en kronikk jeg leste på NRK.no i helgen, der en «seksbarnsfar og overlege i barne- og ungdomspsykiatri» skrev: «Solen skinner, men jeg vil bare skrike: Vi blir lurt». Den handlet om skolestart for 6-åringer – som ble innført på 90-tallet. Han hadde opplevd skolestarter for foreløpig fem av sine seks barn og mente at 1.trinn inneholdt altfor lite lek og for mye «skole». Barna og foreldrene var blitt lovet mye lek, men var blitt lurt, mente han. Ingen av ungene hans hadde trivdes noe særlig i skolen og hadde opplevd skolen som «et fengsel».
Jeg blir lei meg på skolens vegne når jeg leser slikt. På den ene siden vet jeg jo at den som opplever noe, «eier» sin opplevelse. På den andre siden tenker jeg at beskrivelsen er litt urettferdig eller i beste fall lite nyansert. Kronikken fikk meg også til å tenke tilbake på min tid som ny tillitsvalgt i den gang Norsk Lærerlag på 90-tallet og kampen mot at 6-åringene skulle begynne i skolen. Argumentene var lik seksbarnsfarens erfaringer fra i dag, nemlig at det kom til å bli altfor lite lek og for mye skole – på skolen – og at 5-6-åringen hadde det best i barnehagen. Jeg husker jeg måtte fronte kampen lokalt i egen kommune, fordi man der var ekstra tidlig ute med å innføre skole for for de minste. Det var ikke så lett…
Men hvordan gikk det med 6-åringene i norsk skole – og dermed innføring av 10-årig grunnskole? Uten å begi meg mer inn på et touchy tema, er det vel ikke uten grunn at i de nye læreplanene med virkning fra 2020 (Kunnskapsløftet) er det føringer om mer lek i 1.trinn – og mer »læring gjennom lek».
Når det er sagt er min erfaring fra de 10 siste årene jeg var rektor, at vi hadde mye fokus på relasjon, trygghet, trivsel – og lek. Det kom mye forskning som tilsa: Ingen trivsel, ingen læring. Det er også blitt pålegg om flere voksne i 1.-4.trinn. Da syns jeg det er litt trist – og overraskende – at ikke seksbarnsfaren som skrev kronikken, har erfart noe av dette med sine skolestartende 6-åringer.
Nok alvorsprat for i dag – men sånn går det når jeg er aleine og får altfor god tid til å tenke;)
- Og neste år er det mormorungens tur til å begynne i 1.trinn…. Da kan det nok hende mormor kommer på banen igjen…
