Noe jeg ofte tenker på er hvor deilig jeg syns det er, når det er helt stille. Det er ikke alltid sånn der jeg befinner meg – og det var i hvert fall ikke sånn da jeg jobbet. Jeg var en av dem som sjeldent klarte å lukke døra, så det var alltid folk innom som lurte på om jeg hadde «ett minutt». Og det hadde jeg, selvsagt. Så det å finne roen når jeg kom hjem, var viktig for meg. Da var det ikke alltid (kanskje heller sjeldent) at jeg fant den hjemme, men jeg måtte ut – og gjerne ei runde i skogen. Da fikk jeg alltid samlet meg – og kunne fortsette med oppgavene. -For oppgavene var og er der alltid. Men det er sånn jeg liker å ha det.
Men nå opplever jeg flere og flere ganger å kjenne på den gode stillheten og den gode roen. Jeg kan sitte på terrassen på hytta og se ut over – og høre at det er stille. Spesielt hvis det er litt nordavind, er det merkbart hvor stille det er her. Da kan jeg se store motorbåter passere gjennom Såsteinsundet – uten å høre en lyd. Det er ganske fascinerende. Dessuten er de tidlige morgenene helt uvurderlige.
Faren med å like stillhet og ro er jo at man kan miste det sosiale. Det tror jeg likevel ikke vil skje, for jeg tror jeg er god på å holde kontakten med de jeg ønsker å bruke tid sammen med – og det er heldigvis en del.
Det er alltid tid til en kopp kaffe – eller tre
I formiddag er jeg helt aleine på hytta og tenkte jeg skulle bruke litt tid på å forberede ankomst av »feriegjengen» som kommer på fredag. Det betyr i denne omgangen Datter, samboer og mormorungene. Min søster og hennes familie starter ferien uka etter, så de første dagene vil vi ha «aleine». Dvs når de siste starter ferien, stikker Mannen og jeg på den etterlengta turen til Kroatia – men da har «mine» fått gått seg litt inn i kollektivlivet.
Dessuten skal jeg en tur hjem i dag. Jeg har både time hos frisør og kafeavtale i kveld. Det blir stas.
Men inntil da er jeg altså her på hytta – og tenker på hvor heldig jeg er som kan være akkurat her akkurat nå – på en ganske vanlig mandag.
