Nå har søskengjengen reist hjem. Først dro fem av dem på søndag, og sistemann dro i går. Det har blitt en tradisjon siden 2018 at alle kommer hit hvert år i starten av september – men vi har ikke fått til alle-mann-alle hvert år, og det har i tillegg vært pandemi.
Men i år var vi alle – og for første gang var hele gjengen i vår leilighet. Vi var selvsagt litt spente på hvordan det kom til å gå, men det gikk helt fint. Tror det har med at vi er vant til å campe sammen. Det har vi gjort på felles familiehytte i årevis. Det gikk også helt strøkent.
Vanligvis har vi pleid å leie båt når vi har vært sammen her. Vi har hatt noen fantastiske turer til noen av de andre øyene rundt forbi – feks til Hvar og Solta. Men i år holdt vi oss på landjorda – med mye bading, gode lunsjer og middager, gåturer – og for ikke å snakke om lange frokoster og gode samtaler.
Hvem er «vi»? «Vi» er mine tre søsken med ektefeller/samboere som alle har holdt sammen i mange år (og de fleste «et helt liv»). Jeg er eldst, og avstanden ned til minstemann er 12 år. Før var 12 år mye, men nå er den avstanden visket ut (syns jeg). Fem er fortsatt i jobb, mens tre av oss lever gode dager som pensjonister.
Jeg er utrolig takknemlig for at min søskenflokk og våre makkere trives så godt sammen og har et så bra felleskap. – For ikke å snakke om latteren! Jeg tror vi har vært ganske «hørbare» på restaurantene rundt i havna i Supetar når vi har inntatt middagsbordene. Da har det gjerne vært latter fra vi kommer til vi drar.
Men nå er det altså over for denne gang, og Mannen og jeg prøver å finne roen aleine. Heldigvis fikk vi en nedtrapping ved at Mellomsøster, som nyslått pensjonist, ble værende noen dager lengre enn de andre. Da ble overgangen litt enklere.
Det meldes om litt kjølige vær med litt regn de nærmeste dagene, men vi får se. Dagen i dag har i hvert fall blitt mye varmere og bedre enn meldt.
Men kanskje det blir litt skrivelyst og -vær;)
