I helga hadde vi avtalt å ha mormorungene lørdag til søndag. -Ikke fordi vi «måtte», men fordi vi hadde lyst. Det betydde at vi både hadde fredagen og søndagen til egen disp – som er et privilegium for besteforeldre.

På fredag tente vi bålpanna og overvar en nydelig kveldshimmel og fullmåne. Vi fikk både besøk av de gode vennene våre som skulle videre til Skåtøy – og broder`n, som var hivd ut av egen hytte fordi det var damefest der. I tillegg kom svoger fra Nesbru. 
 

Broder`n fikk vi overtalt til å overnatte – og lørdag morgen fikk jeg kjent på godfølelsen ved å være på en måte tre familier samlet rundt kaffekoppen – og de gode samtalene.  Når nå  endringer skjer i løpet av kommende år, vet jeg at jeg kommer til å savne akkurat det – at alle de morgentrøtte hodene kommer ut fra hvert sitt rom for så å samles rundt kaffetrakteren og kjøkkenbordet. Vi har vært heldige som har hatt 30 år med denne kosen. 
 

Når mormorungene er på hytta, går det i hundre. Det vet vi – og det er gøy. Jeg har et ønske om at de ungene – og kanskje farmorunger hvis jeg er så heldig – kan trives like godt på hytta som vi og våre unger har gjort. Da kan kanskje den grunnleggende ideen og opplevelsen av hyttekollektivet få leve videre etter oss. Det er i hvert fall mitt genuine håp.

Når vi nå har så mye fri gjør det jo ingenting at de våkner tidlig om morra’n, for den søvnen kan jo bare tas igjen.

Da mormorungene ble hentet i ettermiddag dro Mannen og jeg til Sjøterrassen på Kjønnøya. Der hadde vi avtalt sein lunsj med våre venner fra Skåtøy.

Det var en nydelig ettermiddag, så koggturen bort kunne nytes i fulle monn.

På vei tilbake fra Kjønnøya fant mennene på at det kunne være lurt at kjentmann Mannen kunne slepe den ikke fullt så kjente mannen i Kjønnøyas indre skjærgård. Men det ble bestemt at den ikke fullt så kjente båten skulle slepe den litt mer kjente,men desto tyngre koggen – men med skipper Mannen til bords i den ikke-så-kjente båten. 

Det viste seg å ikke væte fullt så god ide, men vi kom oss hjem. Og «hjem» i kveld betyr hytta. Det er privilegiet har vi som altså ikke skal på jobb.