Vi syns vi har hatt flaks – som har funnet denne lille perlen ved Adriaterhavet – eller mer nøyaktig: Splitbukta. Det er nesten bare et «steinkast» (eller en 50 minutters ferjetur) fra Split og ut hit til Supetar.

Jadrolinija er i høysesong nå, og har rute ut hit ca en gang i timen fra kl 05 til midnatt. Det går an for oss feks å ta ferja inn til Split på kvelden for å spise middag – og så ut igjen,

Men det er overhodet ikke nødvendig å dra inn til Split for å spise middag, for her ute «kryr det» av koselige restauranter. Jeg har hørt folk si at menyen på kroatiske restauranter stort sett er lik, men jeg syns at dette har forandret seg de siste årene. Det har feks kommet en sushi-restaurant her, og kjøtt- og fiskeutvalget er stort. Vi er veldig glad i fisk, og da er det nok å velge imellom.

I går kveld var vi på den koselige restauranten «i trappa» som heter Vinotoka. Vi spiste fiskfilet – som var helt nydelig. Vinotoka veldig populært i hele sesongen., og vi syns det var mange der i går, men da vi spurte kelneren (som ønsket oss »welcome back») om det, så sa han at «nei», det er ikke så mange gjester her – «de spiser bare samtidig de som er her».

Så det er i grunnen det de sier over alt, at denne sesongen også er «gone», men at de håper på neste år. 

Men hvordan havnet vi akkurat her? 

 I 2015 bestemte Mannen og jeg at vi skulle gjøre alvor av å se på leilighet « i syden», og etter å ha besøkt diverse land opp igjennom årene, var vi ikke i tvil om at det måtte bli i Kroatia. 
Jeg er en handlingens kvinne, googlet da på nettet og fikk kontakt med en kroatisk megler.. Vi avtalte visningsrunde i mai 2015, hvor vi møtte han i Split. Vi skulle bruke tre dager på å se på ulike leiligheter og hus som han tok oss med til. Vi hadde på forhånd gitt han våre kriterier for det (sjøutsikt, 2-3 soverom og det som var kjempeviktig: At stedet lever hele året»). 

Vår superhyggelige megler Ivan – en kjekk, ung mann som også drev med baskeball og som snakket perfekt engelsk – kjørte oss rundt i en gammel bil til i alt fem steder. Da vi var ferdig med visningene den første dagen og hadde kun et sted igjen, hadde vi egentlig funnet to leiligheter vi kunne tenke oss. Vi var derfor ikke helt sikre på om vi «gad» å se noe mer. 
 

Men heldigvis ble vi med Ivan også ut til Brac, og da vi gikk av ferja i Supetar og spaserte ut  i den herlige lille havna og kjente på roen og stemningen her, falt vi pladask. Her ville vi være! Og da han tok oss opp alle bakkene til det høyeste huset (det er bare på fire etasjer + kjeller, men det ligger på en bakketopp), viste han oss to leiligheter: En i 1etasje (som var ferdig) og en på toppen, som ikke var ferdig. 
 

Vi var ikke i tvil: Det var på toppen vi ville bo – og heller vente på at den skulle bli ferdig.

Så sånn ble det – og i desember 2015 fikk vi nøklene til leiligheten og kunne begynne å «flytte inn«. Det var jo ikke akkurat enkelt – men det kan jeg skrive mere om i morgen – for nå må jeg ut på tur.