Dette er mitt første innlegg på blogg.no, så det kan jo bli spennende om noen gidder å lese om det som opptar meg. Mange av bloggene mine handler om reising, vil nok noen si – og mye om Kroatia. Jeg er nok også litt over middels opptatt av å holde meg i form – men samtidig veldig glad i det gode liv som for meg handler om – i tillegg til reising – god mat og vin. Også barnebarna, da.
Nå har jeg vært i Kroatia, hvor vi eier i en leilighet, i snart 3 uker. Her opplever jeg å være i paradis. De to første ukene var jeg her aleine, før Mannen kom ned på søndag. Det er ikke noe problem å være her aleine, men også hyggelig å ha selskap, selvsagt.
Jeg er nok et rutinemenneske – på godt og vondt. Det gjør meg ingen ting å gjøre stort sett det samme hvor dag. På Brac betyr det å stå opp mellom 7 og 8 hver dag og sitte på terrassen med en kopp kaffe eller to mens vi leser nettavisene hjemme.
Når klokka nærmer seg 9, er det ut på tur. Jeg jogger og/eller går en times tid eller halvannen. Hver dag. Unntatt i dag. Da gikk jeg ned på stranda for å svømme. Havet lå speilblankt, holder 25 grader og var bare så innbydende for svømming. I tillegg var jeg litt støl i rumpa etter noen øvelser jeg gjorde i går, så det var greit å svømme ei stedet.
Så er det frokost som selvsagt inntas ute. På terrassen vår er det heldigvis skygge på formiddagen – noe som er en fordel når gradene nærmer seg 30.
Resten av dagen går med til bading, mer svømming, lunsj på en av de mange restaurantene som er her, lesing av bøker. Så er det opp på terrassen på ettermiddagen, hvor det som regel er en nydelig bris – og en fantastisk solnedgang – nå ca 1945 på kvelden.
Etter 40 år i arbeidslivet, full tid, i litt varierende jobber, men flest som leder i skoleverket, sier jeg til meg selv at det livet jeg nå lever har jeg fortjent. Dessuten vet man jo ikke hvor lenge det varer?
