Det som er litt rart, er at når vi har vært her på Anfi, kommer vi ikke så ofte i snakk med noen andre. Til å begynne med gjorde vi det – og kunne utveksle erfaringer med timeshare og Anfi, og det var mye nyttig å lære. De siste årene derimot, når det har vært veldig mange folk her, er det sjeldent vi har begynt å snakke med noen . Til dels skyldes vel det oss – som har nok med oss sjøl. Men denne gang har vi altså truffet på mange norske – og snakket med dem. Vi har jo planer om å være her i tre uker – og syns det er lenge – men disse vi har truffet på her skal være her lenge enn det. Og det er litt artig. Nok en gang kan vi diskutere Anfi og erfaringer med å være her. Det er både nyttig og hyggelig å komme i snakk med andre og høre om andres erfaringer.
Ellers ble det en dag med tur i fjellet, ikke så langt i dag, men mye klatring og høy puls. Det er sunt, har jeg hørt. Mannen, som har vondt i ryggen, ville vise meg ruta si. Det er hyggelig å gå litt samme vei.
Og så er det fint å gå aleine. Jeg kjenner at det er deilig å la tankene flagre når jeg går for meg selv. Jeg nyter å skue ut over – og liker meg aller helst høyt opp med god utsikt til alle kanter. Det ble en bra tur på 1 time og 45 minutter.
Idag tok jeg også turen bortom Patalavaca, for å handle litt på Spar der. Vi har Spar her på Anfi også. Men den er veldig dyr. Det er derfor lurt å handle litt andre steder. Ulempen med det, var at når man skal gå langs en vei der man kan møte på folk – som langs strandpromenaden fra Patalavaca til Anfi, må munnbindet på. Og når man er varm, svetter og har munnbind, er det ikke deilig. Men det gikk.
Ikveld ble det middag i leiligheten. Jeg sier til Mannen at vi burde jo spise ute, siden det er så få gjester her. Da sier Mannen at jeg kan jo ikke redde restaurantene på Anfi aleine. Så da er det vel sånn.