Det var ordene en brukte da jeg sendte en snap av fiskemåltidet vi spiste på Vinotoka i går kveld. «Bedre blir det ikke» er også en god beskrivelse av hvordan jeg opplever så og si hver eneste dag her på øya i Adriaterhavet.
Været er det samme, den klare lufta og det blå vannet er det samme, badetemperaturen endrer seg ikke, den svale brisen er stort sett til stede – og utsikten fra terrassen er like slående å våkne opp til hver eneste morgen.
Men så tenker jeg at det går jo ikke an å bare være her og suse rundt hver dag over lengre tid enn et par uker av gangen? Mannen hadde i hvert fall ikke orket det – så i så fall hadde jeg måttet være her aleine. Det hadde sikkert gått helt fint – men ønsker jeg det? Neppe….
Men en måneds tid, kanskje? Da hadde jeg jo redusert mitt CO2-utslipp noe, i hvert fall…
Men akkurat nå gleder jeg meg til å treffe igjen mormorungene. To uker er lenge å være vekk fra dem.
Igår hadde de vært i Brekkeparken, og Datter sendte meg noen fine bilder som gjorde meg varm om hjertet – bla dette:
Ellers i går tok jeg kyststien langs havet og forbi den nye bobil- og campingplassen de har bygget like borti her. Det er blitt et kjempefint område der man både kan leie komfortable hytter, parkere bobil eller sette opp telt. De har et stort service-bygg med alle fasiliteter, samt basseng, restaurant og strand. «Bunja boutique camping», kaller de seg – og jeg kan varmt anbefale stedet for de som måtte drive med camping – eller har lyst til å prøve.
Bunja ligger nydelig til like ved havet – og kun et par km fra ferjeleiet og havna i Supetar.
Middagen ble inntatt på Vinotoka – den koselige og svært populære – restauranten «i trappa» like opp fra havna. Der spiste vi den nydelige fisken – samt favorittdesserten gjennom alle årene her:
Cheesecake på glass:
Så gjenstår det å ta på seg joggeskoa og komme seg ut og nyte denne siste, hele dagen. I morgen kveld bærer det hjemovet.