Jeg er tilbake på drømmestedet mitt: I Supetar på Brac i Kroatia. Jeg dro i går kveld med tog fra Porsgrunn til Gardermoen, hvor jeg overnattet på hotell pga tidlig fly i dag.
Flyturen gikk strøkent, flybussen til Split gikk omtrent med en gang (kryss i taket), og planlagt ferjeavgang 1245 ut til Supetar gikk som planlagt .
Jeg rakk til og med ei lita runde i Split – hvilket betyr en liten øl på Riva’n og en tur innom Zara. Da er jeg fornøyd.
Jeg kom til Supetar og opp i leiligheten før kl 14. Alt vel. Denne gangen skal jeg være her i 3,5 uker. Mannen kommer om få dager, søskena mine om ei lita uka – og noen andre gode venner etter det.
Men hva er feil? I de 10 dagene jeg har vært hjemme nå, har jeg prøvd å være sammen med barnebarna så mye som mulig – og særlig minstemann på 15 måneder. Jeg har hatt han på overnatting, og jeg har hentet han i barnehagen så ikke dagene hans skulle bli så lange.
4-åringen har vi også hatt på overnatting, siden hun ikke fikk være med broren til Supetar for et par uker siden. Det var kjempekoselig.
Men hva skjer med meg nå? Jeg savner de jo med en gang…. Jeg hadde jo en plan med pensjonistlivet mitt, at jeg skulle reise ganske så mye.
Og planene er der fortsatt, men jeg må nok kjenne litt ekstra på hjemlengselen. Kanskje går den over? Eller kanskje ikke. Da må jeg heller vurdere å legge en ny plan….
