Levde i håpet til det lengste i går, om at Kamala Harris skulle vinne valget. Og da jeg hørte Thomas Selzser sin optimistiske uttalelse om at han trodde Kamala kom til å vinne – og få opp mot 300 mandater, så jeg virkelig lyst på det.

Men da jeg slo på nyhetene i dag tidlig – og det allerede var så godt som sikkert at Trump hadde vunnet – og med god margin – ble jeg i likhet med de fleste jeg kjenner i hvert fall, fryktelig skuffa.

Hvordan er det mulig for en type som han – som har gjort så mye fælt, sagt så mye fælt og mener så mye rart, å kunne bli president i et land som USA med så mange fornuftige folk? Jeg forstår det ikke.

Jeg hørte deler av «talen»hans da han proklamerte seieren. Makan til surr! Han skulle «fix everything» – og for alle. Jeg orket ikke høre på mere enn starten.

Jeg er glad i USA, hvis det går an å si det sånn. Det har jeg vært siden jeg var 17 år (1975-76) og fikk bo et år som utvekslingsstudent i California. Der bodde jeg hos en «vanlig familie» på landet – med hester og drueplantasje utenfor døra. Far i familien min var av indiansk opprinnelse, jobbet ved universitet og var veldig engasjert i indianerspørsmål. Det var også resten av slekta – som jeg tilbrakte nesten hele min tid sammen med i tillegg til skolen.
Der ble jeg også kjent med fattigdom, for de som var mine «kusiner og fettere, tanter og onkler» bodde under ekstremt enkle kår. – Men de var verdens mest gjestfrie mennesker, og jeg elsket å være der.

Siden den gangen har jeg vært tilbake mange ganger – sist gang i 2018. Jeg har også god kontakt med «familien min», samt ei venninne jeg ble kjent med på skolen. Hun har også vært på besøk her.
Jeg var i kontakt med flere av dem i går også, på valgdagen, og ønsket dem lykke til med valget. De var alle Kamala-tilhengere (heldigvis), og syns Trump «is a crazy man».
I dag har det vært helt stille.

Nå er det bare å håpe han moderer seg, slik han vel gjorde sist. Men valgresultatet er like vanskelig å forstå. Hvordan kan det bli sånn?