Første måned som pensjonist er over – og det har jo gått fint, men så har jeg jo stort sett bare hatt ferie og kost meg. Sånn kan vel hverdagene umulig bli framover?  Det som har vært uvant har vært å ha «helt fri» – ingen jobbmailer, ingen telefoner, ikke noe behov for å være tilgjengelig for noen – «i tilfelle». Men det er jo noe fint med at folk trenger deg – og litt rart at de nå ser ut til å klare seg fint uten.  Men det er jo sånn det skal være. Hvis man gjør seg uunnværlig, tror jeg man har gjort en dårlig jobb – så jeg velger å se det som positivt.

I dag tok jeg meg tid til å ta bilder av alle de vakre vekstene som befinner seg i åsene her. De fikk en «boost» i begynnelsen av januar med mye regn, som de fortsatt nyter godt av. Samtidig ser jeg at det begynner å røyne på – med flere uker med bare sol og varme. Derfor er det fint at jeg fikk se dem mens de var på sitt fineste – tror jeg da.

Det ble en tur på 9,5 km i dag også – og litt mer en 1000 lengdemeter med svømming i havet. Treningsklokka mi sender meg hyggelige meldinger hver dag – og sier jeg er veldig flink. Nå foreslår den at jeg skal prøve å klare et snitt på 95 treningsminutter hver dag i februar. Det er vel i meste laget – men etter første dagen ligger jeg i hvert fall godt an.

I dag har jeg forresten hatt møte nr 4 med en dyktig «inhouse representant»,  som har fått meg til å være enig i at å kjøpe enda litt mere her, vil vi få en enda bedre ferieopplevelse. Og etter å ha fått mange gode argumenter i Gro Jørgensens kronikk i TA sist fredag om å samle på gode opplevelser og minner – og ikke nødvendigvis penger i banken, så ble det som sagt, så gjort. Mannen leste også kronikken – og da klarte vi å enes om at det var lurt.

Så nå gleder jeg meg allerede til januar i 2022.