I går hadde jeg besøk av to gode venner som jeg tidligere har jobbet sammen med. Da fikk jeg denne nydelige hortensia`n. Hun som ga meg den, vet at jeg er veldig glad i dem. 
 

Hun andre hadde med vin – og vi koste oss med ost, kjeks, hjemmelaget Foccacia, rødvin –  og en eplekake jeg hadde laget av epler jeg plukket på Ivarsand på vei hjem i går.

Men det aller viktigste er jo praten rundt bordet. Den går så lett og tida går så fort!

Det er jo sånn for de fleste, at man møter ulike folk gjennom et langt liv – og man skaffer seg venner underveis. De første vennene får man i grunnskolen og i løpet av den utdanningen man måtte ta.  Når vi begynner jobbe, dukker det opp kolleger man får lyst til å tilbringe tid sammen med – også utenfor jobb.

Når man bytter jobb, som jeg har gjort flere ganger, oppstår nye nettverk av kolleger. Noen blir med videre, mens andre «fades» naturlig ut. Det gjelder også skolevenner og studievenner – og barselgrupper. Noen jeg vet om har beholdt venner fra oppveksten og treffer disse jevnlig, mens andre kun har «nye» venner. Kanskje har man flyttet flere ganger, og da er det enda vanskeligere å holde den jevne kontakten med gamle venner eller kolleger – som jeg anser er viktig for å beholde en god relasjon.

Jeg har flere slike «tidligerekollegavenner» som møtes av og til. Det er kjempehyggelig når vi møtes,  men likevel for sjeldent til at relasjonen blir veldig nær. Så har jeg et par «gjenger» jeg treffer oftere og som jeg kjenner at jeg ønsker å holde kontakten med. For min del som har sluttet å jobbe, tror jeg det er viktig å holde på noen sosiale relasjoner. Det er viktig å treffes! De gode samtalene der man kan være seg selv og der det er takhøyde nok til å snakke om også de vanskelige tinga, er viktig. – Og det er ikke antallet venner som teller, men at det er noen der. 
 

I går snakket vi forresten også om hvor viktig det er å torde si nei, dersom man blir spurt om å være med på noe man egentlig ikke har lyst til. Det er ikke så lett å si nei, så det må faktisk øves på, det også.

i dag er det altså fredag. Jeg har vært på step-styrke-time på SATS og er klar for dagen. Mannen og jeg skal ikke på hytta, men være hjemme for å gå på show med «Lena og de» på Kafe K. Det er siste dag i dag – og vi skal på den siste forestillingen. Men vi rekker det – og jeg gleder meg.